Bushing til Brentefjell (11.05.2026)  

© Geir Høistad

Ingen har brydd seg med denne toppen her inne, så da ble det opp til meg å få til en turrapport.
Absolutt ingen forventninger, ja kanskje en liten vardemarkering da.
Fra riksvei 36 vest for Skien kjører jeg noen få hundre meter inn Ådnavegen, og finner at det er akkurat plass til en personbil der skogsbilvegen starter, uten at man sperrer for bommen.
Bommen viser seg å være ulåst, men det er bare en snau kilometer inn til der sti går opp retning Brentefjell, så den tar jeg til fots.
Her blir jeg vitne til bondens mange rustne "installasjoner" langs veien. Det er vel lett å henfalle til denne typen latskap når "ingen" går tur her likevel.
Stien - eller kjerreveien om man vil- opp fra skogsbilveien starter der den er avmerket på kartet, men fortsetter ikke slik. Veldig åpent og trivelig å gå oppover her, man havner inn på nordøstbredden av Lindtjenn. Kjerreveien går et stykke videre før den ender i en lunneplass nordvest for tjernet.

© Geir Høistad

Ingen sti å se videre noe sted, men her er det jo for bratt opp og.
Jeg går tilbake 50 meter til den siste svingen inn mot lunneplassen, og bestemmer meg for å bushe nordover til der kartet viser at det ikke er fullt så bratt opp. Men som vanlig er jeg for utålmodig og skjærer opp så fort det ser mulig ut. Det blir ulendt og litt klyving her og der, men etter ti minutters slåssing med terrenget begynner det å flate ut. Kommer over et veldig utydelig spor sydlig som jeg følger litt, men det blir borte. Greit å se hvor man skal gå likevel.
Toppunktet er der det ser ut som ut fra terrenget.
Åpent og fint men med litt begrenset utsikt mellom trærne. Ulikt de fleste andre koller i Melum og Solum så har man føling med at man er på en topp, for det går markert nedover til alle kanter fra dette snaue toppunktet på kanskje 50x50 meter.
En noe sammenrast gammel bålplass/grue står ved høyeste punkt, så i tillegg til en stein jeg tok med meg fra lenger nede i lia så låner jeg noen fra bålplassen til å bygge en liten femsteinsvarde. Ikke store steinene, men tror den er stødig nok til å stå imot vær og vind.

Tar en litt mer nordlig kurs nedover igjen, for å slippe bratta jeg var i. Finner da en revne med en sti som er fin å følge nedover. Stien blir raskt borte men revna kan stadig følges. Når det åpner seg litt lenger nede så holder jeg mot høyre for å finne tilbake til kjerreveien der jeg la igjen fleecen min. Da ramler jeg over en annen kjerrevei, og etterhvert som jeg følger den nedover tenker jeg at den sikkert går rett mot gården/jordet Melfallkåsene. Jeg må enda mer mot høyre, og etter 100 meter bushing ramler jeg rett bort på den nevnte lunneplassen.

Ingen tvil om at hvis jeg hadde bushet enda lenger mot nord før jeg gikk opp ville det blitt en langt glattere bestigning. Kjerreveien der går en del høyere i terrenget enn den ved lunneplassen, og deretter kan revna følges omtrent til topps.
På den annen side var det fint skogsterreng å gå i på østsiden av toppen. Revner er nå en gang bare revner.

© Geir Høistad