Surtningssua til Austre Memurutind fra Memurudalen (16.07.2013)
Written by Kaare_70
| Map |
|
|---|
| Ascents | Nørdre Blåbreahøe (2,165m) | 16.07.2013 |
|---|---|---|
| Nord for Nørdre Blåebreahøe (2,140m) | 16.07.2013 | |
| Sør for Nørdre Blåbreahøe (2,154m) | 16.07.2013 | |
| Søre Blåbreahøe (2,196m) | 16.07.2013 | |
| Austre Memurutinden (2,301m) | 16.07.2013 | |
| Memurutinden Ø2 (2,151m) | 16.07.2013 | |
| Sørvestre Styggehøbreatinden (2,220m) | 16.07.2013 | |
| Surtningssue (2,367m) | 16.07.2013 | |
| Surtningssue Sørtoppen (2,302m) | 16.07.2013 | |
| Søre Veotinden (2,267m) | 16.07.2013 |
Dag 0, 1 og 2 av sommerturen 2013.
Det var klart for ny stortur i Jotunheimen, og denne gang til selveste Memurudalen og stortoppene rundt, som ingen av oss hadde besøkt før. Med tidlig avreise fra Haugalandet ankom vi Gjendesheim i god tid til båtavgangen, og i nydelig sol kunne vi sitte på bakdekket av Gjendebåten. Men solskinn kan bedra, for det var meldt kraftig vind fra vest, og over Gjende gikk skumtoppene hvite. Vi var også spente på om værskillet som var meldt midt i Jotunheimen ville slå til i vår favør eller ikke, all den tid vi skulle på tur nokså midt i fjellmassivet.
Vi fikk i alle fall en fin start fra Memurubu denne tidlige ettermiddagen, og med sedvanlig minimalistiske bører for teltovernatting gikk det radig oppover den gode stien på østsiden av Muru. Planen var å slå leir strategisk under Surtningssua, ovenfor stedet hvor Surtningssubekken går sammen med Muru.
Vi ankom etterhvert den flotte sletta like ovenfor stidelet mot Surtningssua, hvor det nok har vært utallige teltleirer opp gjennom årene. Her er det reneste campingplassen med plass til mange telt om det skulle trenges. Denne dagen var vi alene, og vi fant en fin plass i noenlunde le for vinden ved en grovblokket morenerygg.
De fleste toppene i området var fortsatt klare, og etter en god middag benyttet kameraten anledningen til å få med seg sekundærtoppen Søre Surtningssua, mens jeg slappet av i teltet. Senere kunne jeg angre på at jeg ikke ble med og fikk nyte utsikten før Surtningssua tok på seg sløret!
Det ble grytidlig avgang for langtur dagen etter, og planen var å traversere hele ryggen av stortopper fra Surtningssua over Blåbrehøene og avslutte med Austre Memurutind. Ingen spesielt krevende topper, men jeg var likevel spent på sistnevnte, både pga. snøkammen vi skulle opp og hvordan vi skulle legge returen.
Tanken på å få hele tre nye stortopper over 2300 moh gjorde at stemningen var offensiv. Først skulle de to stortoppene på Surtningssua til pers, og vi begynte optimistisk i godværsantrekk med fjellbukser. Dessverre var det tydelig at det meldte værskillet ikke var på vår side, for i løpet av natten hadde de høyeste toppene forsvunnet i skyer. Og ikke lenge etter avgang måtte vi på med overtrekksbukser fordi det begynte å regne. Men det var ingen problem å holde varmen oppover den bratte urda til Surtningssua, til tross for regn og kald vind. Vi ankom den fint restaurerte steinhytta etter om lag 1 time 45 min, og tok en god matpause i hytta. Skjønt dette ble kanskje den kaldeste delen av turen, for vi var gjennomvåte og temperaturen knapt på plussiden her på 2230 moh.
Fra hytta var ikke veien lang ut til sørtoppen, og vi kunne fornøyd gratulere hverandre med dagens første stortopp. Så gikk det rett videre på 25 min til hovedtoppen, hvor varden for anledningen var pyntet med nysnø på drevsida. Det ble selvsagt stor glede til tross for null sikt, for Surtningssua rager som kjent som nr. 7 i kongeriket.
Veien videre nordover Blåbrehøene er ikke så mye å omtale, for den foregikk stort sett i urd og skodde, men heldigvis lettet nedbøren og det ble enkelte glimt av omgivelsene. Slik sett fikk vi i alle fall orientert oss mot både Austre Memurubre og den mektige tunga på Blåbreen.
Men mye mer interessant ble det da den forrevne eggen mellom de to sørlige Styggehøbretindane kom til syne. På fortoppen vest for SV Styggehøbretind fikk vi også stifte bekjentskap med den eksponerte eggen ut til hovedtoppen, og den såg ikke særlig trygg ut under de rådende vindforholdene. Den uredde kameraten gikk greit usikret over, og kunne fornøyd posere ved den beskjedne varden, mens jeg trengte psykehjelp av det medbrakte tauet. Det er uvisst om sikringene hadde tålt noen som helst belastning, for hele toppområdet inkludert eggen er veldig oppsprukket. Men vi kom oss i alle fall hele både til og fra denne flotte og litt utilgjengelige toppen.
Vi hadde brukt 2 timer 20 min fra Surtningssua til fortoppen vest for SV Styggehøbretind, og med taubruk gikk tiden fort. Vi passerte oppskriftsmessig Styggehøbreskardet, og 1 time 30 min etter ankomst på den omtalte fortoppen stod vi på Søre Veotind. Synd med utsikten som var helt fraværende på denne gromtoppen, men vi var likevel storfornøyde.
Videre mot Austre Memurutind gikk det også greit, og til og med snøeggen jeg hadde vært småbekymret for, var uproblematisk pga. av den medbrakte isøksa. Drøye timen etter Søre Veotind kunne vi derfor gratulere hverandre med dagens tredje stortopp sentralt i Jotunheimen. Så får vi heller komme tilbake i finvær og studere den flotte utsikten.
Veivalget for returen gav seg egentlig selv fordi kameraten ønsket å få med seg sekundærtoppen ytterst på sørøstryggen. Turen ut ryggen og ned mot brebassenget under stortoppen gikk greit, men det var farlig mye løsgods i nedgangen og viktig å ta det rolig. Men til slutt var vi trygt nede ved "Steinhaugen" og kunne ta en god pause under skydekket og i brukbart le.
Det ble en lang, men interessant tur ned morenelandskapet øverst i Memurudalen, hvor Memurubreane hang sammen i sine velmaktsdager. Nå er breene bare en skygge av seg selv, men deres herjinger ikke desto mindre synlige. Etter som vi beveget oss nedover mot teltplassen ble det selvfølgelig gradvis mer vegetasjon.
Et stykke før teltplassen skjedde det ulykksalige, ved at jeg fikk overslag og smerter i kneleddet og raskt innsåg at det ble med denne ene turdagen for min del. Vi hadde selvfølgelig planer for langtur til Memurutindane dagen etter, men jeg ville ha nok med å komme meg ned Memurudalen til Gjende. Det var kjipt å meddele kameraten dette, og jeg tilbød å ha en hviledag i teltet. Men det ble konsensus om å la det bli med denne ene toppdagen, som heldigvis hadde vært særdeles innbringende til tross for ugunstig vær. Rundturen hadde tatt oss om lag 12 timer og gitt hele 7 nye 2000m pf≥30m topper.
Om hjemturen er det ikke så mye å si, annet at det gikk greit med det skadde kneet og at Surtningssua gliste med toppen klar ved ankomst Memurubu. Og det fine med grå dager på flotte topper, er at man ønsker seg enda mer tilbake igjen!
User comments