Storsteinnestinden (12.07.2013)
Written by hmsv1 (Hannah Vickers)
| Start point | Sjurdalen |
|---|---|
| Characteristic | Hillwalk |
| Duration | 6h 00min |
| Distance | 8.0km |
| Map |
|
| Ascents | Storsteinnestinden (1,017m) | 12.07.2013 |
|---|
Storsteinnestinden har stått altfor lenge på min fjellønskeliste. Det er ikke på grunn av sin høyde eller bratthet. Hovedsakelig er det fordi jeg går forbi dette fjellet hver eneste dag når jeg må på jobb og sin topp begynte å friste meg for lenge siden. Jeg syns at fjellet ser veldig majestisk ut, og turen som går rundt alle av sine tinder er kjent som ’Soria Moria rundt’. Jeg tror at fjellet er ganske populært som for vinterskiturer, men for uerfarne skikjørere er det kanskje et fjell som er best besteget om sommeren. Slik er saken for meg. Turen til Storsteinnestinden beskrives i turboka mi, og jeg har lest flere ganger om turen de siste par månedene. Med informasjonen som skrives i boka følte jeg meg meget bekymret for turen, siden det høres litt skremmende ut i beskrivelsen. Ifølge turboka kan noen føle en behov for sikringsmidler pga noen steder hvor det er ’svært eksponert’, muligens isete. Til tross at jeg ble litt avskrekket, trodde jeg at det måtte bli verdt et forsøk uansett.
Etter nesten en hel uke med regnvær ble det endelig et vindu uten nedbør og bare finvær. Lett vind og sol, rundt 12 eller 13 grader. Perfekt værforhold for en tur. Dessverre var flere turkompiser bortreist eller måtte jobbe på denne flotte dagen, men heldigvis hadde Mari fri hele dagen. Vi begge var enig i at denne turen skulle bli et fint turmål og så kjørte vi den vanlige veien til Kattfjordeidet.
Vi parkerte like ved foten av Sjurdalen. Etter at vi hadde bestemt oss for hvordan vi skulle takle skogen (som så ikke fristende ut fra bilen) gjorde vi oss klare for turen og begynte ruten over elva og oppover mot skogen. Så langt jeg visste var det ikke en sti som gikk opp skogen, og så trodde vi at det var bare å gå opp hvor som helst, eller hvor det så letteste ut. Lette partier fant vi ikke. Jeg er ikke noe skogsekspert, men etter ca. ett år av å ha blitt bedre kjent med typiske nord-norske skog skjønner jeg at litt tålmodighet og utholdenhet kan hjelpe til med å vinne over alle forferdelige skogs/jungelopplevelser og turen kan bare bli enda bedre etter hvert. Slik var den vår tenkemåte den første halvtimen på turen.
Vi fikk belønnet for tålmodigheten vår. Snart kunne vi gå på fast stein langs elva og enda bedre var det da vi så en slags sti :-) Så var vi litt nysgjerrig om hvor stien begynte. Men uansett, vi brukte denne fine stien så langt som mulig. Det viste seg at stien sluttet på det første vatnet vi traff, men her så vi at dalen skulle bli helt greit å følge mot det navnløst vatnet høyere opp på rundt 500moh. Terrenget er best beskrevet som steinur, men heldigvis var ura stort sett fast og greit å gå. Selv om vi hadde gått bare 2 km da vi nådde vatnet, hadde vi brukt nesten 1,5 timer! Vatnet var vakkert å se på, fortsatt snø og is på overflaten og en flott blå farge. Vi tok en lunsjpause der, nøt den flotte utsikten omkring oss og tenkte litt på neste etappen av turen. På en måte trodde vi at ryggen på den andre siden av vatnet så mer fristende ut, men ruten som jeg leste om i turboka anbefalte å gå opp fra ca. halvveis langs vestsiden av vatnet og traversere under toppryggen hvor det ligger flere vanskeligere småtinder. Siden vi ikke var sikker om hvor vi skulle treffe toppryggen og følge den til toppen bestemte vi oss for å gå rundt vatnet først og opp en liten dal før vi tok vår neste beslutning om rutevalg.
Å komme oss rundt vatnet var faktisk ikke noe som kunne gjøres veldig fort for det var hovedsakelig blokkterreng. Men etter en stund nådde vi en slags dal som førte opp til ei renne innimellom noen tinder på ryggen. Vi så at her kunne vi få høydemeterne enten ved å gå på et lite snøfelt under renna eller bruke steinterrenget på begge sider av snøfeltet og gjøre litt frem og tilbake. Vi valgte snøen uten mye diskusjon. Det var ingen tvil at den var enklere og raskere å gå, men vi gikk ikke helt opp til toppen av renna før vi gikk på tvers til steinen. Deretter var det en blanding av våte og tørre steinblokker men ikke noe krevende. Overhodet ikke noe som var svært eksponert, som jeg hadde forventet etter å ha lest turbeskrivelsen i turboka. Da var jeg på en måte lettet at turen hadde så langt vært en lettere opplevelse enn jeg tenkte den skulle bli. Ingenting å klage over.
Fort kom vi opp til et flatere parti som traff den siste delen av ruggen mot toppen av fjellet. Morsomt at det var litt forvirring da vi kom opp dit. Mari trodde at toppen var en av tindene til venstre for oss (hvor det sto en varde) og begynte å gå denne retningen før jeg fikk sjansen å spørre henne om hvor hun hadde tenkt å gå. Så tok vi en liten omvei til en annen toppen før det blir åpenbart at det ikke var mulig å følge ryggen til varden på en av de toppene uten en rappell med tau. Da etablerte jeg med henne at toppen av Storsteinnestinden var toppen til høyre for punktet der vi traff ryggen og så måtte vi tilbake og starte siste stigningen. Den var ganske lett å gå også, ikke klyving selv om bruk av hendene var nyttig her og der. Steinen var flott og fast og en fin slutning på turen opp. Endelig var vi på toppen etter rundt 3 rolige timer med en utmerket utsikt over Ersfjorden og de fleste tinder i Kattfjordeidet, som inkluderte Djeveltanna. Fjellet så litt annerledes ut fra denne vinkelen, ikke gjenkjennelig som det samme fjellet sett fra veien. Men uansett var det fremdeles en fin fjellrygg å se på.
En velfortjent pause tok vi på toppen. Det var en kjempeflott følelse at jeg sto endelig på en topp som jeg hadde blitt litt hypnotisert av, mer eller mindre siden jeg flyttet til Tromsø. Men vi hadde fortsatt turen ned før vi kunne slappe av og nyte denne følelsen godt. Denne nedturen brukte vi like mye tid på, til dels for det ikke var så lett å springe over stein på en ganske bratt fjellside og til dels fordi knærne følte litt slitne. Heldigvis virket turen ned å være enklere enn turen opp og vi kunne bruke snøen for å spare litt tid. Det er alltid artig å springe på snø! Bare synd at jakten etter mer snø ikke var vellykket. Alt gikk meget bra og vi tok vår neste pause ved siden av det fargerike vatnet igjen.
Da var det bare å gå ned Sjurdalen og treffe den bra stien straks etter vi hadde nådd det lite vatnet. Vi forsøkte å følge stien hele turen ned til veien, med håp på at det skulle bli mindre kronglete gjennom skogen. Vi klarte dette mesteparten av turen ned og jeg var egentlig stolt av hvor langt vi kom oss ned uten problem. Dessverre mistet vi stien i skogen og så ble det grusomt å finne en rute gjennom alle av trærne og busker. Selv om vi kunne se bilen ikke så langt unna oss, tok vi særlig lang tid for å komme oss forbi dette partiet. Måtte grave dypt og plukke fram vår tålmodighet igjen og endelig kom vi ut av skogen. Det var spesielt tilfredsstillende å skjønne at vi hadde gått helt opp og ned, nøt alt av finværet og kom trygt tilbake fra en spennende tur. Nå kan jeg gå på jobb uten å lure på hvordan det egentlig er å gå opp og stå på toppen av Storsteinnestinden. Bortsett fra første og siste biten av turen var det en kjempefin dag.
User comments