Rundt kvasse spir og gjennom huler (30.06.2013)

© Ole-Petter Andersen

Været var meldt ypperlig i dag - endelig! Tok første gondol fra Arabba opp til Porta Vescovo - endstation, 900 hm i ett jafs, og bare 13,5 euro tur/r! Rett før kl 9 la jeg så i vei mot øst, tross advarsel fra "heisdamen" om at ferrataen var farlig nå, pga all snøen.

Fulgte spor i snøen, og etter en meget snau halvtime sto jeg under brattveggen, der wiren gikk opp. Visste at dette var rutas tøffeste punkt, for det var lite med tak, og delvis vått fjell. Men med wire kan man jo bare hale seg opp, der det blir for tøft - så det gikk greit. Så fulgte vanvittig mye opp og ned og hit og dit, men artig klyving, og snøen lagde lite problemer, enda dette var i skyggen for morgensola. Hele tiden med fantastisk panoramautsikt mot Marmolada-massivet i sør! Jeg stortrivdes, og nærkontakt med en slik forreven egg som La Mesola er, er noe av det beste jeg vet.

En fortopp ble passert, men det virket ikke som om wiren hadde tenkt å lede meg opp til hovedtoppen, La Mesola. Jeg forlot derfor wiren ikke langt under toppen, og krøp inn i en hule, som gikk tvers i gjennom egga, og klarte med nød og neppe og komme meg ut i andre enden, på solsiden! Her var det svært utsatt grassterreng, med bratte sva. Likevel søkte jeg i sikksakk oppover, forsiktig, mens jeg holdt nøye øye med hvor jeg hadde kommet "ut av fjellet" - siden hullet ikke var større enn et revehi.

Toppegga kom jeg likevel ikke opp på - uten tausikring. Men jeg søkte flere steder, og fant et punkt, der jeg med uhyre forsiktig klatring kom meg opp de siste 3 meterne. Toppen! Det vil si et av tre-fire svært utsatte punkter på den forrevne egga. Det var uaktuelt å prøve å plukke med meg flere av disse uten noen form for sikring. Jeg tok gps-punktet her, og returnerte på katteføtter, ålte meg baklengs inn i hula igjen, og var snart tilbake ved wiren på skyggesiden av fjellet (vest).

Nå gikk wiren ned en del meter, og rundet så egga på et svært luftig punkt, og så var jeg i sola igjen! Nå ble det lunsj i varmen, og jammen kom det også en italiener ned egga og rundt dette luftige punktet! Han hadde noen merkelige metallsaker under støvlene, som må ha vært et slags stegjern. Jeg syntes det hadde gått helt greit uten noe slikt. Han ville returnere så snart han kunne, og gikk fornøyd etter meg på den snødekkede stien - i noe utsatt terreng, sørøstover. Stavene var gode å ha her, og ga nødvendig balanse. Snøen var nå våt og glatt, og å skli utfor her kunne fort bli det siste man gjorde. Under tørre forhold er det sikkert helt kurant å gå her.

Gjennom huler
Stedvis var det wire, og en skiltet returmulighet, men snart gikk det bratt oppover med wire igjen, og over egga og ned på skyggesiden (nord). Så bar det tvers gjennom egga via en hule - kult! Videre klyving opp og ned, inntil jeg øverst i en snørenne skulle inn i en hule igjen. Det var bare så vidt jeg kom meg inn, siden snøen stengte mye av inngangen! En rød pil pekte straks til høyre inni hula, og jeg forsto at hodelykta burde tas på nå. Det gikk på kryss og tvers inni fjellet, og oppover på trappetrinn. Noen steder var det sideganger, der dagslyset slapp inn. Merkingen var bare tidvis ok, men valgene ga seg nesten selv. Jeg tror jammen at jeg gikk rundt 100 m inni fjellet her. Kom så ut ved en nødbivuakk. En liten utedo lå like ved.

Enkelt opp på La Mesolina
Herfra gikk det svært lett opp vestryggen til toppen La Mesolina (2642m). Wiren i starten virket overflødig her, og forsvant da også snart. Dette er en "gresstopp", men flere rå spir av vulkansk stein virket vel så høye, men helt uaktuelle å bestige. Selv med tausikring tror jeg disse spirene er seriøse prosjekt. Satte meg ned på toppen og koste meg i bar overkropp, for første gang på denne Italia-turen, og jammen ikke for tidlig!

Så fulgte jeg stien ned og tilbake til bivuakken, og videre et lite stykke ned, før jeg tok mine egne veivalg, og kom ned på en opptråkka sti sør for toppen. Det var slapsete og sølete så det holdt her nå, og returen tilbake til start er ikke all verden å skrive hjem om. Sikkert flott på tørt føre, men det gikk definitivt langt raskere tilbake.

Dessverre var ikke restauranten på heisstasjonen åpen ennå, så middagen ble tatt nede i Arabba i stedet. Ca 6 timer på tur. En maks dag med mye klyving!

© Ole-Petter Andersen