Fottur til Englafjellet, Ulvanosa og Geitadalstinden (20.09.2025)

© Atle Solholm

Jeg var på besøk hos venner i Uskedalen da jeg la ut på denne turen. Været var skyet, og ikke på noen måte det beste, men jeg var blitt lokket til disse traktene med at det skulle være så fine fjell her omkring, og da var det liksom ikke så aktuelt å ikke få seg en fjelltur i løpet av helgen. Vennene jeg besøkte bor omtrent akkurat der Eikedalselva kommer ned, og dermed var enkleste veien til fjells rett og slett å ta veien oppover Eikedalen. Dagens turmål var Englafjell [1200 m.o.h.]. Man kan også bestige dette fjellet ved å følge fjellryggen opp fra Uskedalen, men da måtte jeg enten starte i selve Uskedalen, ved gardsbruket Fet, eller så måtte jeg et eller annet sted krysse Eikedalselva, for å komme meg bort til ryggen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte grusveien oppover Eikedalselva så langt den gikk, og kom deretter naturlig over på en sti, som fortsatte videre oppover langs høyre side av elva. Deler av denne strekningen gikk stien nokså kloss innpå elva; andre steder gikk den et stykke fra. Etterhvert som jeg kom høyere opp i dalen, ble elva gradvis mindre og mer som en bekk, og gradvis ble vegetasjonen også mer sparsom, og utsikten bedre (bilde #4). Stien var rødmerket (bilde #6). Nede i skogen syns jeg merkingen i blant var noe sparsom, men høyere oppe, var den bra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Helt øverst i dalen, flatet den liksom ut litt, samtidig som den her oppe var omgitt av fjell på alle kanter, med unntak av nordover, der jeg var kommet opp (bilde #7). Jeg så imidlertid i hvert fall tre steder, der det ikke var brattere enn at man skulle kunne komme seg opp; men det viste seg snart at det ikke var verre enn at man fortsatte langs stien og rødmerkingen, så kom man seg ut av dalen, og opp på platået ovenfor. Stien gikk opp gjennom det skaret som på bildet er merket med rød pil.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på platået lå der to små, og ett litt større vann, og rett før jeg kom til det første av dem, Jordsvatnet [775 m.o.h.]; kom jeg til et sted der stien delte seg, slik at jeg måtte ta til venstre om jeg ville til Englafjellet, og fortsette rett fram dersom jeg ville til Manen [1013 m.o.h.] (se bilde #8). Jeg var blitt oppmerksom på at skydekket en stund nå, hadde ligget så lavt at toppen på Englafjellet ikke kunne sees; mens Manen, som er nesten 200 meter lavere, lå godt under skydekket. Med tanke på å få litt utsikt, hadde jeg derfor gått en stund og lurt på om jeg ikke skulle gå til Manen i stedet. Når jeg nå så opp mot Englafjellet, så imidlertid skydekket ut til å ville lette litt på seg (bilde #9), og jeg bestemte meg derfor for å gå til Englafjellet likevel.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Videre opp til toppen, var traséen fortsatt merket med røde flekker, men enkelte av dem kunne være noe tricky å få øye på. De røde flekkene ledet meg opp det litt slakkere partiet til høyre i bilde #9, og straks denne stigningen var passert, fikk jeg toppen i sikte, og det var bare å fortsette opp dit. Oppe på topp-platået, var det fin utsikt i alle retninger. Mot nord og mot vest så man ytre del av Hardangerfjorden (bilde ## 12, 13 & 16), og mot øst så man over til Ulvanosa og Geitadalstinden. Jeg hadde ikke bestemt meg for å fortsette over dit før nå, men disse to fjellene (bilde #15), lå der så innbydende at det var vanskelig å motstå fristelsen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Og dermed ble det til at jeg fortsatte turen, og fulgte sørvestryggen ned fra Englafjellet, i stedet for å gå tilbake den veien jeg var kommet opp. Et stykke fulgte jeg en rødmerket trasé også nedover denne veien, men her var rødmerkingen av eldre dato, og mange steder delvis flakket av, så det gikk ikke lang tid før jeg mistet den. Her oppe på snaufjellet var det imidlertid ikke annen vegetasjon enn lyng og mose, og jeg så jo terrenget jeg gikk i, så det var bare å følge med litt på kartet i Peakbook-app'en, og ellers velge rute ut fra de fjellvatna jeg passerte i terrenget.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg passerte Svartevatnet [873 m.o.h.] på østsida (bilde #17). Helt oppe ved vatnet virket det litt vanskelig å skulle krysse tørrskodd over elva som løper ut fra vatnet, men jeg sjekket kartet i Peakbook-app'en, og fant at krysningspunktet for stien som var avmerket på kartet lå noe lenger øst, så da tok jeg meg over dit, og krysset elva der. Jeg fortsatte over noen svaberg, så ned en litt bratt kløft, og deretter forbi et par mindre vann som ikke hadde noe navn angitt på kartet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Tvers over Husneshalvøya går det akkurat her et dalføre kalt Bergsdalen, som strekker seg hele veien fra Homedal i sør, til Haugland i Uskedalen i nord; og dette dalføret må man nødvendigvis krysse, om man skal komme seg over fra Englafjell til Ulvanosa. Dette dalføret er todelt, med et vannskille omtrent mellom nordre og midtre tredjedel. På kartet til Statens Kartverk, dvs. det kartet som er i bruk her i Peakbook, er hele dalføret angitt som Bergsdalen; og begge elvene, både den som renner nordover, og den som renner sørover fra vannskillet kalles Bergsdalselva. Imidlertid heter det Fagerdalsskardet [700 m.o.h.] akkurat der vannskillet går, og mens det største vatnet på sørsida av skaret heter Bergsdalsvatnet [415 m.o.h.], så heter det største vatnet på nordsida av skaret Fagerdalsvatnet [527 m.o.h.]; så da kan man jo undres over om ikke den nordre dalen opprinnelig har båret navnet Fagerdalen...

© Atle Solholm

© Atle Solholm

For å unngå å miste for mange opparbeidede høydemeter, og for å unngå diverse bratte skrenter og stup, siktet jeg meg inn på nettopp Fagerdalsskaret (se GPS-tracking). I det jeg passerte over der, hadde jeg gitt fra meg nøyaktig 500 høydemeter av de jeg hadde på toppen av Englafjellet, og det skulle da være nokså nøyaktig 548 høydemeter opp til toppen av Ulvanosa. Rett øst for Fagerdalsskardet ligger en botn kalt Skardalen. Videre hadde jeg derfor nå to muligheter: Jeg kunne enten krysse Skardalselva og ta meg opp til venstre for Skardalen, eller jeg kunne gå opp på høyre side av Skardalen, og så forsette hele veien rundt denne botnen til jeg var oppe på Ulvanosa (se kart). Jeg valgte det siste, selv om det gjorde turen noe lengre; for jeg så jeg måtte opp i tåka, som nå hadde lagt seg på toppene igjen; og i følge kartet ville det være atskillig brattere om jeg skulle velge det første alternativet. Ved å gå opp på sørsida av Skardalsbotnen ville jeg dessuten, i følge kartet, støte på fotruta til Ulvanosa fra sør; å så kunne jeg bare følge denne videre til topps.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Dette siste viste seg å være et klokt valg. Jeg tok meg gradvis oppover langs en fjellrygg med glatte svaberg adskilt fra hverandre med kløfter og pytter, og ved ca. 1030 m.o.h. støtte jeg på den nevnte traséen fra sør. Litt før jeg kom dit opp, ble været såpass dårlig, med regn og vind, at jeg måtte søke ly bak en stor stein, såpass at jeg fikk tatt på meg både regnjakke og regnbukse som jeg hadde med meg i ryggsekken. Opp ryggen på sørsida av Skårdalsbotnen var det selvfølgelig hverken sti eller merking, og tåka lå nå tett, men jeg passet på at retningen jeg holdt stort sett var riktig, ved å kaste hyppige blikk på GPS-kartet på Garmin-klokka mi (mobiltelefonen, med Peakbook-app'en unngikk jeg å ta fram for ofte, for ikke å eksponere den for for mye regn, da jeg har brent meg på det tidligere et par ganger). Ulvanos-traséen som kom opp fra sør, var imidlertid veldig godt merket med små varder (se bilde #19), og dermed var turen videre opp til toppen nå ren plankekjøring.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på toppen av Ulvanosa så jeg ikke stort, men nok til å skjønne at det var svært bratt ned mot nordøst... Jeg tok et bilde av meg selv der oppe på toppen, og gav meg så i kast med turen ned igjen. Helt i starten lot jeg meg nå lure av noen småvarder, og noe som så ut som en trasé ned igjen. Etter å ha gått knappe 200 meter, fikk jeg imidlertid mistanke om at retningen ikke var helt som jeg hadde tenkt, og jeg tok da fram igjen GPS'en, og fant ut at det jeg nå gikk på, dersom det virkelig var ei fotrute i bruk, måtte være en trasé ned igjen på nordsida av Skardalen, dvs. der jeg hadde valgt å ikke gå opp da jeg hadde passert Fagerdalsskardet. Men jeg skulle jo ikke ned igjen dit, jeg hadde jo tenkt meg bort på Geitadalstinden; så jeg la kursen nordover, og etter litt kom Geitadalstinden [1211 m.o.h.] til syne i tåka (bilde #22). Jeg fulgte så høydekurvene bort til ryggen mellom Ulvanosa og Geitadalstinden (den ryggen jeg egentlig burde fulgt nedover helt fra toppen). Litt lettere klyving ble det et par steder på denne ryggen, men ikke på noen måte krevende, og ikke lenge etter var jeg oppepå toppen av Geitadalstinden, som nå var ute av tåka.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Geitadalstinden og nedover mot Uskedalen var det nå en grei trasé å følge, og denne traséen gikk etterhvert over i en brei og tydelig sti. Turen gikk nå først ned til et vakkert lite platå kalt Veslanosa (bilde #27) eller Lågnose [515 - 540 m.o.h.], antagelig fordi det ser ut som en slags knaus, eller et utsiktspunkt når man ser det fra nede i dalen. Derfra fortsatte stien nedover langs Geitaryggen, og endte til slutt opp nede ved en parkeringsplass ikke langt fra Haugland Kalkverk, hvor jeg ble plukket opp av vertskapet som jeg besøkte denne helgen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm