Løyningnuten m/ flere, Rauland (07.09.2025)

Rauland, rundtur

Det var dags for en lengre fjelltur og valget falt på Rauland. Det var spådd en fin helg med et etterlengtet avbrekk mellom regnfulle dager. Philip var med så hadde fint turfølge. Startet fra Rauland skisenter hvor vi kjørte opp Holtarvegen til øverst oppe mot Holtardalen. Et enormt hytteområde, tett i tett, med noe virvar av veier og hytter, men hadde forbered litt på forhånd, så fant greit opp. Akkurat siste lille veistubb opp til parkeringa, var vanskelig å se, trodde den bare førte opp til en hytte, så her måtte jeg spørre på en av hyttene.

Hadde planlagt en runde over flesteparten av «rødnålene» på høyfjellsplatået her oppe, og med en turkompanjong som liker å gå langt, var turen satt.

Vi startet på sti fra parkeringa videre opp Holtardalen, opp til myra. Pratet med en turgåer ved parkeringa og fikk forståelse av at det gikk en sti opp mot Løyningnuten fra den første myra. Vi så ikke noe til det, annet enn en sti som rundet myra på østsiden, så vi gikk rett opp lia, men traff på et fint tråkk ikke så lenge etter som vi fulgte opp til toppen.

Det hadde vært en del regn i forkant så terreng og myrer var preget av det. Det er lite med stier innover platået her, så det ble frigåing det meste av turen. Terrenget er ikke så rett fram. Stedvis gikk det ganske trått å ta seg fram her gjennom kjerr og vier. Og det går flere mindre tverrdalen gjennom platået. Det ble litt utfordrende et par steder med noe våte delta og sumpområder, og noe kryssing av små elver og bekker med mye vannføring. Spesielt et sted over mot Brurnuten. Her hadde jeg egentlig planlagt å komme ned litt lengre mot vest, og angret litt på det. Er usikker om det går så mye folk her inne på sommeren, men sikkert mye aktivitet på vinteren på ski.

Tidsmessig i forhold til terrenget hadde vi brukt langt mere tid enn planlagt. Vi visste at vi måtte komme til å ta de to siste toppene med lykt, men holdt motet oppe. Oppstigningen mot Grostøylnuten ble turens mest seige del. Her gikk det veldig trått oppover gjennom tett kratt-vegetasjon med mørket sigende. I en periode føltes det som vi ikke kom framover. Toppunktet føltes bare lengre og lengre unna.

Fra et lite tjern nedenfor Grostulnuten gikk det en liten sti som vi fulgte et stykke i vår retning, før den gikk ut i intet. Vi holdt retning mot Kjelkemeitjønnane og ved Brattskartjønn traff vi på en god sti som vi skjønte kom fra Holtardalen. Det var vanskelig i mørket å vurdere laglig oppgang opp mot Brattskarnuten. Hadde først strake retning på det nærmeste skaret, men valgte det nordligste skaret for oss, som helt klart var best. Oppe under Brattskarnuten kom månen fram så det ble en fin avslutning på dagens siste topp. Vi begynte å følge en god tydelig sti ned fra toppen, men plutselig ble den helt borte. Vi søkte ned i tverrdalen for Holtadalen hvor jeg trodde det skulle gå en sti, men så ikke noe til den. Burde nok med fordel ha holdt kursen litt høyere opp i terrenget, men ikke så lett å vurdere når man ikke ser terrenget i mørket. Det ble en lang og sen tur dette, men moro å ha fått gjennomført hele målet.

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen

© Roger Gundersen