Fire netter i telt i Langsua nasjonalpark (14.08.2025)
Skrevet av Øyvindbr (Øyvind Brekke)
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Buatinden (1381moh) | 15.08.2025 |
|---|---|---|
| Marsteinhøgda (1400moh) | 15.08.2025 | |
| Storhøpiggen (1433moh) | 16.08.2025 | |
| Søre Langsua (1520moh) | 17.08.2025 | |
| Skaget (1685moh) | 18.08.2025 |
Hvor skulle jeg legge feriens siste langtur?
Det var etterhvert meldt katastrofevarsel og overskrifter som "stålsett deg" og "skalk lukene", i grunn et vanlig sørnorsk sommerværvarsel. I ettertid var dette en kraftig overdrivelse som blant annet kostet meg en kremtur på Store Memurutind, men det hadde uansett vært en dagstur, og jeg ønsket en flerdagerstur uten kontakt med sivilisasjonen. Langsua nasjonalpark så ut til å slippe unna uværet, og var også et passende turmål med en liten sekkehund på slep.
TORSDAG
Allerede ved start ved Storeskag kjente jeg roen senke seg. Det var ikke mange kilometerne vi, det vil si jeg, tenkte oss innover for kvelden. Utfordringen var å finne en flat og tørr nok plett i dette myrlandskapet.
Aila tuslet intetanende om min nye sorg jeg hadde pådratt meg... Bestevenn Maia var død... Fikk beskjed dagen før jeg skulle oppover. Kanskje var det Maia som sendte meg en hilsen fra hundehimmelen med den lille marihøna som satte seg på liggeunderlaget mitt forleden... Livet mitt har tatt brå vendinger fram og tilbake, og damehistorier har fått meg til å trykke spiritualitet til mitt bryst for så seinere indirekte (eller i grunn så er de en svært direkte årsak) å få meg til å sende den rett til helvete der den hører hjemme, med mindre man er opptatt av naturens og musikkens stemninger. Men boka Djurens språk synes jeg er litt søt likevel. Og marihønas budskap er at noen tenker på deg med kjærlighet. Avsender kan være i live eller død... Det var nok Maia som savnet å være med meg på tur i Vassfartraktene siden vår fineste tur sammen var der for 3 år siden... Bamsen jeg var så glad i...
Jeg tastet litt med eks Johanna på grunn av Maia, hun rakk jo å bli en viktig del av vår historie i sin tid. Joda, Johanna var trist, gråt til og med, skrev hun...
Vi fant en humpete plass og jeg ville falle til ro. Satte opp teltet og tok en liten rusletur over myrsøkk og over hauger. Fin oversikt mot både Skaget og Skagsflye. Det ble tidlig natt, og varslet for morradagen var ikke spesielt lystig, mye vind, grått og muligheter for nedbør.
FREDAG
Det ble en hustrig morrastund, og ikke spesielt nasjonalromantisk å rusle rundt i terrenget med tung sekk og hund som ikke takler høyt kratt. Bedre å komme inn på stien da. Den forlot vi etterhvert fordi jeg ville på Buatinden. Den var tross vinden vel verdt en avstikker, men selv i delvis grønn sone har jeg ikke samme gleden av utsikt i gråvær som i knallvær, så oppholdet ble kortvarig.
Og Marsteinhøgda ventet også. På denne rakk jeg å bli nervøs, for himmelen i nordvest så svart og truende ut. Vinden kom derfra også, vinden kommer alltid fra der hvor været er verst...! Svart himmel kan fort ha elektrisk innhold, så jeg ville vekk så fort jeg kunne.
Tilbake ved stien gikk det radig nedover mot det myrlendte lavlandet på Gudbrandsdalssida. Møtte en hyggelig norsk-nederlandsk familie med samojed, en av mine favoritthunderaser.
Været var skiftende, men det regnet iallefall ikke, og her nede blant trær og alt grønt så var blå himmel og sol med på å gi meg Ole Bull på hjernen. Og selv om jeg skulle finne meg en teltplass om et uvisst antall timer hang jeg meg opp i navnet Skriurusten. Det må være et av de mest rotnorske navna på ei turisthytte i fjellheimen!
Aila greide seg stort sett bra bortover stien. Vi snodde oss gjennom et svært idyllisk landskap, myrlandskap med masse grønne slake lier omkranset av mellomstore fjell og med utsikt mot større fjell med snø på i det fjerne, det er nasjonalromantisk når sola skinner fra en stadig blåere himmel!
Iblant stoppet jeg opp for å fotografere, men også for å hvile siden evnen til å bære sekk ikke er som den var. Og med tanke på Storhøpiggen dagen derpå ville jeg så langt som mulig denne ettermiddagen og kvelden. Ofte måtte jeg bære Aila i armene over vindfall eller opp bratte opptak. Noe som også tæret på.
Jeg ville i grunn nærmere, men tenkte da toppen var en 4 km unna at det var på tide å bushe seg litt opp fra stien her hvor det faktisk fantes en bekk. At underlaget som vanlig ble så som så fikk ikke hjelpe. Det er alltid herlig å slå seg til ro med at "her skal teltet stå!"
Det ble en kveldstur opp på Brennhøa for å nyte siste rest av solnedgang og kveldshimmel. Det blåste hustrig, noe det i grunn gjorde på nesten hele 5-dagersturen, så jeg tipper Aila var veldig fornøyd da vi var tilbake ved teltet og hun fikk lov til å krype inn i soveposen.
Det ble en for min del urolig natt, for underlaget var humpete. Og jeg måtte vri og vende meg og stadig plage Aila med dette. Jeg trøstet meg underveis med at jeg har da hatt mange ufattelig mye verre netter ute enn dette...
LØRDAG
Neste dag tegnet til å bli veldig bra! Jeg startet med Aila på bakken, jeg visste at det ble sti første halvdelen fram mot Storhøpiggen, og at hun måtte oppi sekken når tett buskas og kratt skulle forseres etterhvert. Det var bare herlig å rusle på stien med delvis utsikt over dette harmoniske landskapet inne mellom trærne.
Verre var det å bakse opp mot høyda. Og her fikk vi for alvor føle på vinden. Den var skarp og utrivelig. Jeg blir aldri årntli venn med vinden tror jeg.
Etter endel tungt strev fordi bikkja tross alt veier sine nesten 8 kilo oppi sekken, som også inneholder andre ting, pluss at jeg ikke er ung lenger, kom vi omsider til topps på denne Storhøpiggen jeg har lest mye fint om.
Her var det bitende kald vind, og siden Ailas pels - eller skal jeg bare skrive "hår" - ikke egner seg for den slags tok jeg raskeste vei ned igjen, riktignok med ei kunstpause litt nede i lia. Fikk tatt bilder, men orka ikke se lenge på utsikten, det var rett og slett utrivelig der oppe i sommerbekledning!
Vi fortet oss tilbake til teltet, selv om det var noen kilometere. Og veien videre måtte stakes ut.
Jeg tenkte meg sørover i retning Storkvolvbua. For å komme dit måtte jeg inn på ruta som gikk en drøy halvannen kilometer lenger øst. På grunn av Aila var terrenggåing gjennom myr og kratt stort sett utelukket, men unntak kunne jeg ta meg råd til. Og siden sekken nå var fullstappet betydde det bikkja i armene mine. 8 kilo hund blir tungt i armene når man går gjennom ulendt terreng med full sekk. Jeg ble faktisk ganske desperat sliten av dette, og syntes partiet føltes som minst 5 kilometer langt. Å komme inn på stien var en gedigen lettelse, men jeg var såpass sliten at det ble en tung affære videre også.
Det er rart med det, men jeg blir ofte sliten når jeg går på t-merket rute. Denne gangen var ikke noe unntak. Og jeg lurte fælt på hvor jeg skulle sette opp teltet. Ville skjermes fra Storkvolvbua, men var såpass sliten at jeg tok det første og beste vannet jeg fant kort tid etter å ha passert hytta. Vietjønnet het det. Ingen flate plasser her heller, men det forventet jeg heller ikke. Stikkord fra denne leirplassen er sliten Aila som slapper av i teltet og vindskeivt telt spesielt på morrakvisten. Og utsikt mot Rondane i det fjerne når jeg sto nede ved vannkanten.
SØNDAG
Denne siste hele dagen vår på turen skulle vise seg å bli sjeldent vakker! Ja det var ei t-merka rute og lite alpint (i grunn ingenting alpint) å se, men det var så slående grønt og vakkert over alt pluss den enorme følelsen av rom. Her langs foten av selve Langsua-massivet er det fantastiske mengder med fargerik idyll blandet med siktlinjer som gir følelsen av at vi bor i et land med uendelig plass og avstander. Aila koste seg tydelig, stien i dag var lettere å gå enn den vi gikk dagen før.
Etterhvert rundet vi Søre Langsua og passerte Langsubua. Jevn trasking videre mens jeg lovpriste det åpne landskapet hele veien fram til Plankebue. Der slang jeg fra meg sekken, og Aila satte helt tydelig også pris på pause. Godbiter fikk hun også. Vi slappet lenge av i sola, helt til det kom et turfølge motsatt vei. Det ble litt prat som seg hør og bør, og ene karen kjente litt på sekken min siden konseptet fullpakka sekk med mulig ekstra hundevekt på toppen av det hele vakte litt oppmerksomhet. I likhet med folk flest som kjenner på mine sekker så konstaterte han at den virket overraskende lett... Jaja, jeg husker ei viss Dagny kjente på monstersekken min på vei mot Beerenberg "basecamp" og pga vektfordelinga en gjerne får på store sekker klarte å si at den nær 40 kilo tunge sekken (det ble bekrefta tilbake på Island) ikke var sååå tung da... En blir vant til det, jeg vet at sekken er slitsom og tung å bære og at mine pauser er velfortjente og at skuldrene verker av en grunn... Sååå svak er jeg ikke... Ikke noen fornærmethet fra min side, men jeg blir litt lattermildt forundra over undervurderinga som stadig gjentar seg...
Men nå ville jeg på en topp igjen! Stakkars Aila i denne varmen... Og det vonde underlaget med kratt og steinur oppover mot Søre Langsua... Hun måtte oppi sekken! Og jeg tok ut litt last og gjemte i noe buskas. Så bar det i sakte film oppover de kronglete brattene i solsteika. Stadig var det pesing å høre fra lille hundekjeften. "Det blir bedre om drøyt 100 høydemeter lille venn!"
Noen minutter med uffing og snøfting seinere slapp hun fri og kunne spasere fritt på bakken, i den grad det å gå i band kan defineres som frihet... Utsikten var iallefall vakker, jeg hører med til de som synes at Søre Langsua er finere enn Nordre. Det er noe med linjene som gjør det mer stilig herfra. Men vi var ikke på toppen enda, det var reingjerde som måtte passeres, og nye bratter og til og med ei lita renne. Da tok det ikke lange tida før toppvarden var der. Jeg koste meg og fotograferte mens Aila var rastløs der hun tuslet fram og tilbake i bandet som var tjoret til sekken.
Ikke fritt for at jeg kikket lengselsfullt mot Jotunheimen. Det skulle ifølge media vært grusomt vær der inne, men yr hadde jo meldt bra. Og yr fikk rett. Jeg kunne vært på Store Memurutinden med gode venner... Men jeg måtte gi slipp på de tankene, for hele Langsua nasjonalpark viste seg fra sin beste side og fikk meg til å tenke på Ole Bull.
Vi gikk etappevis nedover og koste oss litt ved en vannpytt. Tilbake ved Plankebue var det bare å kjøre på i retning Skagsflye. Det føltes trått å runde Marsteinhøgda, men for en smellvakker utsikt som gradvis åpnet seg! Skagsflye med Skaget i kveldssol, herregud for et smellvakkert syn! Jeg sa det til Aila og fulgte opp med "tenk så heldige vi er!" Jeg liker å tro at hun var helt enig!
Fant selvsagt ikke noe egnet sted å slå opp teltet, men måtte ta en beslutning. Aila var kjørt og jeg lengtet etter hvile. Litt humpete istedenfor vått fikk duge her i dette uendelige myrterrenget. Da teltet var oppe satte jeg meg til i teltåpninga med soveposen som nakkestøtte og vekselvis koste meg med kveldssola og leste i boka "Minner fra fjell og skog" av Nils Rustad. Den boka var en viktig del av min fjelloppvåkning som 15-åring, og den passet fint her. Aila snorket ved siden av...
MANDAG
Siste morgenen tok vi det veldig rolig. Været var fortsatt fantastisk fint, men kroppen rusten, så jeg kviet meg... Aila måtte løftes og bæres til stien. Skaget fristet likevel i dag...
Det dumme var at jeg hadde glemt powerbanken i bilen torsdag, og nå var mobilen endelig helt død. Ingen katastrofe for selve turen, men da ble det ingen vakre sommergodværsbilder fra denne toppen.
En aldri så liten slitetur ble det, for jeg følte med Aila og puttet henne oppi sekken. Der forble hun helt til vi nådde toppen. Skaget har selvsagt en fantastisk flott utsikt og må kalles kongen av Langsua nasjonalpark eller Huldreheimen eller Gausdal Vestfjell. Bisken var ikke enig, hun bare sytet etter beste evne, ville nok ha konstant selskap og godbiter selv om jeg ruslet rundt for å betrakte de forskjellige motivene.
Etter en drøy times tid ruslet jeg nedover. Jammen er den drøy denne stigninga med tung sekk når man er sliten fra før. I grunn har Skaget slitt meg ut tidligere, legendarisk er jo den iskalde februartoppovernattinga her i 2017 hvor sekken var så tung at jeg i ettertid aldri mer klarte å ta 110 kilo i benkpress igjen. På den tida tenkte jeg ikke på boksing og syntes derfor at antall kilo i benk var viktig... Jaaadagitt, så uvitende kan man være... Men turen var altså legendarisk!
Aila fikk avstandshilse på noen kyr like før vi var framme ved Storeskag. Nå gjensto bare kjedelig veivandring tilbake til bilen. Men denne turen hadde jammen vært fin og veldig minneverdig! En vakker avslutning på sommeren. Og superkoselig hundeselskap- og vennskap.
Kommentarer