Bleckeberget, Gethällarna, Granberget (17.08.2025)

Norra Värmland kan godt være det beste av Sverige under tregrensa. Jeg har lenge lurt på å ta desserten på forskudd i Värmlandsalpin forstand - først og fremst Granberget, men i kombinasjon med nærliggende store åser. Den fine helga midt i august som ikke blei ei fjellhelg, pekte seg ut. Overnatting var planlagt, men SFT-hytta sør i området fikk vente til seinere, så jeg tok det som en dagstur, med 3 t kjøring hver veg.
Det gikk greit å kjøre opp skogsvegen som litt av den nordlige delen av Norrvärmlandsleden går på. Det er kanskje så lite trafikk inn i utmarksområdene at ei bomordning ikke kan gå med overskudd. På snuplassen hadde Tindeekspressen selskap av en høgstmaskin og en lastbærer, uten at noen av dem gikk til angrep.
Rett opp, litt på Leden til å begynne med, seinere veglaust og på slep i lia. Tynninga var en fordel der den var foretatt, for utenom tynningsfeltene var det veldig tett middelaldrende skau med seriøst kvistfang og låg framdrift. Etter hvert kryssa jeg fuktdraget over på Bleckeberget-sida og tok sikte på den bratte sørryggen. Her var det noen gjengroende småstier som kanskje er rester etter ruter som fantes før det blei veg til topps. Forbi tårnet og adgang forbudt-skiltet, og opp på den første av de to nesten jamnhøge kollene, den med best utsikt. Men en måtte videre, da den nordre var litt høgere. Få hadde fått med seg det, så stien blei nesten borte etter den første.

© Erlend Råheim

Vel oppe på topp med fin rabbevegetasjon. Litt hjelp av atkomstvegen til tårnet på veg ned og over mot Gethällarna. Et par svinger ned, noen sørgående slep og rett øst forøvrig. Myr i passet krysses, og så inn i et slakt stigende terreng i alt for tett middelaldrende - gammal skog. Her er det verna, så slik forblir det nok lenge. Det er mulig at det blir kjuker og skjegglav ut av vern av et slikt skogsbilde, men biomangfold skal vel handle noe om at lys når bakken slik at en får bånnvegetasjon også? Svenske indre anliggender som jeg lar ligge.

© Erlend Råheim

På toppen sto det noen Stonehenge-mini-varder, og til tross for manglende utsikt var dette et fint topparti.

© Erlend Råheim

Bratt rygg ned, tynn måsa på ur med seriøse, usynlige høl mellom steinene. Så var den der - Norrvärmlandsleden. Overgang til rehab-løpssteg på tidvis perfekt - eller klopplagt sti, og etter hvert seinsommeridyll ved Kvarnsjön.

© Erlend Råheim

Leden passerer en gapahuk og tar seg etter hvert rett østover, bort fra sjøen. Det blir stadig tydeligere at denne delen misbrukes av ATV-pakk. Og jammen dukker det opp tre stykker i full naturødeleggelsesmodus i et parti der sti og åpen myr er atskilte. Derfor er det lite risikofylt å markere pr. fingerspråk hva en mener om denne aktiviteten. Naturreservatgrensa går flere steder på tvers av traseen, og de tre der kunne ikke bry seg mindre. På den lysere sida av livet - stien tar en sørøstknekk og går veldig slakt oppover den åpne lågfjellskogen mot toppen. Skal jeg sammenlikne med noe, må det bli Blåenga i Solør, som jeg bare har vært på på langrennski. Der også har en vekslinga mellom helt åpne partier og åpen furuskog i slakt stigende, åpent terreng.
Toppen kommer raskt og overraskende på, da den er alt anna enn topografisk markert. Høgeste punkt er antakelig ei flyttblokk i et kvistsnar. Et utsiktstårn i stål er imidlertid ei gavepakke. Skogen tar mye utsikt her også, men det er lett å skimte Trysilfjell, det skinner i Letten, og omfanget av blåner er enormt

© Erlend Råheim

© Erlend Råheim

© Erlend Råheim

© Erlend Råheim

Planen var å ta med Kvarnsjöberget nå, men jeg tenkte rehab på en dag hvor det tross alt blei en del løpsmessig forflytning. Så den toppen, som må være svært høgt på Värmlandsrankingen, får vente. Da blei det snaut 3,5 timer alt i alt, i en del klønete terreng, men framfor alt der en ekte svensk vandringsled gjør livet lettere i lange strekk.

© Erlend Råheim