Soleibotntind-traversen (02.08.2025)

Jeg hadde fått grønt lys hjemme til en fjelltur første helga i august – og dermed allierte jeg meg med Guttorm og Nikolai for å utnytte sjansen. Etter flere uker med regn meldte Yr plutselig sol og god stemning akkurat den lørdagen vi hadde satt av. Et lite værvindu midt i gråværet – nesten for godt til å være sant.

Fredag kveld pakket vi bilen og dro fra Nesbyen. Guttorm og jeg slo opp teltet ved foten av Soleibotntind, og Nikolai kom kjørende fra Oslo og sluttet seg til leiren litt senere på dagen. Værmeldinga var fortsatt noe lunefull, men best tidlig – så vi satte vekkerklokka på 04:30. Det ble få timer søvn, men når man våkner under tindene i Jotunheimen, er det overraskende lett å komme seg opp.

Tidlig start og såpeglatt ur
Planen var traversen over Soleibotntindene, med start på Lauvnostind. Vi la i vei i grålysningen rundt halv seks, og det tok ikke lang tid før vi fikk kjenne på gårsdagens regn. Ura opp mot Lauvnostind var som smurt med zalo – stein på stein med null friksjon. Vi skled og skumpa oss oppover og håpet at sola etter hvert ville ta tak høyere opp. Heldigvis gjorde den det, og rundt halv åtte kunne vi nyte de første solstrålene fra toppen av Lauvnostinden.

Sekken var pakket med alt vi muligens kunne få bruk for: stegjern, isøks (hadde lest om noen bratte snøfelt vi kanskje måtte forsere), tau (60 m halvtau), noen kiler og et par kammer. Isøks og stegjern ble aldri brukt.

Luftige rygger
Fra Lauvnostinden videre mot Nordre Soleibotntind var det artig og småluftig klyving. Den store hammeren i enden av ryggen kløv vi ned omtrent rett under det vanlige rappellankeret – luftig, men greit.

Nordre Soleibotntind er enklest å omgå i vest og ta fra sør, men vi var gira på å prøve nordveggen. En 40 meter høy hammer fristet, men viste seg å være brattere enn forventet – og fortsatt fuktig i skyggen. Så vi runda inn til venstre over et slakt sva, og klatra én enkel taulengde rett opp. Her fant vi bankebolter og en enslig rappellslynge – tydeligvis ikke uprøvd terreng. Siste biten til toppen var enkel og trivelig klyving på egga.

Sørryggen – eksponert og sleip
Sørryggen fra toppen så i overkant bratt ut, og vi ble stående en stund og klø oss i hjelmen over hvilken vei vi burde ta. Østsiden hadde en mulighet, men den var eksponert. Vestsiden så snillere ut, men med null friksjon etter regnværet. Etter en liten bomtur ned vestsiden (og påfølgende retur), bestemte vi oss for den luftige østvarianten – med tau og løpende sikring. Guttorm tok føringen og satte trygge sikringer hele veien. Etter dette partiet ble ryggen snillere.

Vi møtte en annen fyr som hadde tatt samme rute som oss, men gått opp på Nordre via normalen. Han passerte oss i god driv, og kløv ned hammeren via en kamin på østsida på returen. Vi fulgte samme rute – hammeren var eksponert, men ikke veldig teknisk vanskelig. Resten av hyllesystemet var uproblematisk.

Opp Store
Etter en pause i skaret fulgte vi en rute på høyre side av egga opp mot Store Soleibotntind – fast og grei klyving hele veien, mellom snøfeltet og egga. Stegjernene fikk fortsatt hvile. Vi sikret forsatt løpende og halvveis oppe valgte Guttorm en brattere, direkte variant i et fint klatreopptak. Siste halvdel kunne vi klyve usikret. På toppen: strålende vær, fantastisk utsikt – og folkefest. Vi tok noen bilder av ruta vi hadde tilbakelagt så langt og fortsatte straks mot Søre.

Søre Soleibotntind
Vi fant greit stedet man tar seg ned i skaret mot Søre – enkel klyving. Fra skaret videre var det litt bratt, og vi endte med valget mellom et småsleipt sva og en bred kamin. Vi valgte kaminen, og det fungerte fint. På vei tilbake oppdaget vi at det finnes en slags hylle midt mellom de to – trolig enkleste vei. Uansett – bort til Søre var det morsomt og uproblematisk. Nøt en liten stund på toppen, før vi snudde og gikk tilbake til Store samme vei.

Retur med bad
På toppen av Store inntok vi brødskiver og den siste vannsketten, før den lange og monotone returen ned steinura fra toppen. Like før vi var helt nede fikk vi øye på et lite vann (1332) ikke langt fra stien. Jeg lanserte ideen om et bad, og det ble møtt med umiddelbar enighet. Vi kastet oss uti – kaldt, forfriskende og akkurat det slitne kropper trengte.

Alt i alt: en fantastisk fjelldag med morsom klyving, spennende rutevalg, godt vær og glimrende selskap. Takk for turen, Guttorm og Nikolai!