Vellykket testtur med Aila-bisk og Nils på Brokefjell (21.06.2025)  

© Øyvind Brekke

Jeg var litt spent foran denne turen, jeg har jo sett Aila i sekk før, det var enten oppi Sondres eller Idas sekk på vei mot Tjuvenborgkoia vinteren 2019. Og jeg hadde 2 turer med henne i sekk nylig, for å hente Criollo-sjokolade hos innehaveren 10 minutters spasertur hjemmefra pluss en tur opp til Landfallhytta. Siste tur medførte et lite klynk, det stressa meg. Det er ekstremt viktig for meg at lille hundevennen koser seg i sekken sånn at jeg kan fortsette å leve som før... Bortsett fra de aller mest krevende turene hvor jeg trenger hundepass vil jeg jo at hun skal kunne være med. For all del kan hun gå endel selv også, men en cavalier er ingen polarhund eller elghund eller en setter som setter etter...

Etter trivelig biltur med Nils, som alltid, lot vi bisken prøve seg for egen maskin bortover veien og etterhvert stien opp brattene fra Kvitsund. Dette gikk overraskende bra, og de 400 første høydemetrene fikset altså Aila helt på egenhånd, og hun dro ivrigere enn hjemme i Drammen!

Nils ville oppom Godokkfjellet, så da tok jeg Aila oppi sekken, for nå ble det baksing i terrenget. Ikke så moro å plundre med å få henne oppi, men når hun først var i sekken hadde hun det fint. Jeg hørte hun peste, men Nils sa hun så ut til å kose seg. Det var jo varmt i dag, så klart hun måtte svette på hunders vis. Rikelig med vann skulle hun få.
Oppe på toppen av denne åsen fikk vi første blikket mot Bandak, vestlandsmotivet her i disse traktene! Eller skal vi si Telemarksmotiv rett og slett, fordi Telemark er et mystisk stykke Norge...!

© Øyvind Brekke

Jeg lot Nils gå foran, og selv gikk jeg så påpasselig jeg kunne både for å unngå fall som ville være verre for Aila enn for meg, og ikke minst brysomme greiner. Tilbake på stien lot jeg henne få gå litt igjen. Og Nils fikk gå foran og lage bråk med beina for å skremme bort hoggorm. Jeg har aldri brydd meg om hoggorm tidligere, men nå har jeg jo en knøttliten bisk som nærmest drukner i lyngen å tenke på... Det ville helst gå godt, men snart begynte varmen å bli uutholdelig, så etter en drikkepause skulle hun få lov til å sitte i sekken resten av oppoverturen.

For oss tobeintes del var det herlig å komme over tregrensa og få denne utsikten jeg husket så godt. Jeg skrev vel ingen turrapport herfra den gangen i siste del av juli 2021. Men den turen er et godt minne. Det var en spontantur da jeg var på vei hjem fra Maia-elgbamsebesøk på sommerstedet til eierne i Oland i Gjøvdal i Åmli. Knøttlite sted i bortgjemt dal i glissen kommune. Jeg hadde kommet i ekstra godt humør etter omsider etterlengtede hyggelige meldinger fra min kommende kjæreste Marianne på veien hjem og fikk da overskudd til tur på Brokefjell. Turen ble godt husket på grunn av sin svært vakre natur... Og tilbake til juni 2025 så hadde denne på ingen måte tapt seg. Tross moderne tider var ingen nye ødeleggelser å se, og i dag var det noe bedre vær enn sist også. Man må bare lovprise Telemark når man ser Telemark slik. Men for at det skulle passet inn i vestlandsmelodien måtte Telemark hett Telmark...

© Øyvind Brekke

Helt herlig å komme opp på Brokefjell selv om både Hestestodnuten og ikke minst Mannslagarnuten var et stykke krongleterreng unna. Dette krongleterrenget er jo ikke sååå kronglete heller. Men litt er det jo, uansett er hovedsaken at det er ufattelig trivelig å rusle her! Det er idyll på idyll med småvann, svaberg og søkk. Og minner fra sist...

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Hestestodnuten hadde jeg ikke brydd meg om i 2021, men nå stakk vi selvsagt bortom denne. Hovedrasten tok vi på Mannslagarnuten en sannsynligvis snau halvtime seinere. Her tok jeg Aila ut av sekken. Hun hadde en lei flått på snuta jeg ikke var istand til å få vekk, derfor ingen ansiktsbilder. Med min nye intense interesse for boksing kan jeg si at hun bevegde hodet som en bokser sånn at jeg ikke hadde en sjanse i havet på å få has på den. Og jeg har ikke hjerte til å holde en hund fast ved bruk av vold...! I skrivende stund er den heldigvis vekk på grunn av flåttablett. Men hun var nok uansett litt slått ut av varmen og bildene av henne langflat på bakken er en god beskrivelse av hvordan hun hadde det på toppen.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Etter mellom en halv og hel time på toppen tror jeg, tida raser av gårde på en topp, begynte vi på tilbaketuren. Nå med Aila på bakken. Hun var ivrig og klarte seg stort sett veldig bra, med unntak av bæring der det ble for høye opp- eller nedtak, også der hvor terrenget ble såpass kronglete at hun måtte bakse. Og nedover riktig storkoste hun seg. Jeg tenkte på hoggorm, men Nils gikk fortsatt i front for å varsle eventuelle ormer om vårt nærvær.

Nede ved stikrysset møtte vi en engelskspråklig kar på sykkel. Her ble det endel prat og samtidig litt statisk trening på meg, siden det å holde en 7 kilos hund lenge nok i armene kan tære på. Videre bar det stort sett radig nedover mot veien, men her viste lille vennen svakhetstegn, det var kanskje på høy tid. Så heretter ble det bæreintervaller som for meg ble tunge nok. Vel nede ved bilen så fylte jeg vannskåla hennes så hun fikk en velfortjent forfriskning. Og noen timer seinere lå hun langflat på gulvet hjemme, og da jeg våkna etter 9 timers søvn dagen derpå lå hun fortsatt og snorket.

Takk for turen!

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke