Jeg hadde sett frem til kommunetoppen på Rennesøy, med sin 360 graders utsikt over øyriket. Derfor litt skuffende at været ikke var på sitt klareste, og toppen svevde ett sted oppi tåka. MEN det regnet ikke, og som kjent utpåturaldrisur. Det var ingen option å kjøre forbi denne toppen og rett til cafe på Randaberg, - hvor ofte er man egentlig på øyene nord for Stavanger, egentlig��
Kartleseren jobbet et hardt skift etter avkjørsel fra hovedvei. Etter strekk med null liv, kom det plutselig et rush med biler i det vi nærmet oss turparkeringen.
Ikke mulig å komme utpå veien engang. Dette måtte enten være en nærliggende ferge, eller et gravfølge, og viste seg å være det siste. Kapellet lå like ved parkeringen og vi måtte nesten (bare nesten) kjempe om kapp med dresskledde og kransebærende for å få siste P-plass. Her skulle vi ut på tur.
Stien gikk gjennom beitemark med mye kyr, søte og ikke så lettskremte faktisk, så over heiene. Helt alene var vi med unntak av en bonde (..) på firhjuling som raste forbi for å fire flagget på toppen opp igjen på hel stang. Her var hele bygda samlet åpenbart. Graverne i gule kommunale kjeledresser var allerede i gang når vi trasket i vei i det grå omsluttende landskapet.
Vi nesten krøp inn i en tett svart planter granskog, så isolert fra omverdenen av det var fascinerende. Her var det nok et eksempel på bonde med paranoia, ståltrågjerder med piggtråd ved siden av rekordhøye steingjerder.
Vel på toppen hadde skylaget sluppet litt, så vi kunne ane øyene rundt. Vi søkte derimot tilflukt inne i ringmuren og drakk litt te og spiste en daddel.
Kanskje en tur man bør gå igjen sammen med Kvitsøy kommunes utilgjengelige holme�
Kommentarer