Sjukdom og lidelse og Midtre Tverråtinden (07.06.2025)
Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Midtre Tverråtinden (2,303m) | 07.06.2025 |
|---|
En lidelsesrapport hvor jeg med overlegg tar vekk alt av filter...
Straffen for å se Norge-Italia (og muligens at det ble 3-0-seier...) var at jeg like etter kampslutt fikk den derre helvetes drittfølelsen i svelget... Æsj og dritt og faen, og detta ække lov!!! Og de som trur jeg er enig med de som mener at "Man skal bli litt sjuk innimellom, det er bra for immunforsvaret det!" får tro om igjen. Det finnes absolutt ingenting positivt med å være sjuk, og jeg blir like sint og provosert hver eneste gang! Nei det er ikke kreft, jeg vet det!! Men fra mars 2018 til mars 2022 var jeg ikke sjuk en eneste gang, og det er fasiten på hvordan ting skal være. Jeg hører med til vi som savner pandemien, da var det fred å få, vel og merke i 2020, ikke 2021, men det er en annen sak... Stille, folketomt og sjukdomsfritt. Og vakker svensk dame i livet. Åhh det var tider det!!!
Jeg skulle til Skjåk og hente hund. Og siden Jotunheimen ligger på veien mot Skjåk så var det meninga å ta en tur på Eventyrisen med Morten og Anne, og da skulle vi komme oss på Midtre Tverråtinden først. Etterhvert som svelget ble verre på kjøreturen oppover og mitt raseri tiltok så fant jeg ut at jeg skulle hamstre c- og d-vitaminbrusetabletter i Lom og ta tilsiktet overdose. Som sagt så gjort!
En formildende omstendighet inntraff på Lom, en søt lurvete pus som rusla rundt på parkeringa og inntil inngangsdøra. Jeg må jo alltid hilse på en pus (liker pus så godt at jeg konsekvent sier pus istedenfor katt!), da blir livet alltid litt lysere.
Møtte omsider Morten og Anne, og vi kom oss på tur. Selvsagt alltid hyggelig å møte Morten og Anne igjen, og Visdalen gjør alltid så godt den kan for å skape fryd for øyet uten å trenge å anstrenge seg nevneverdig for det.
Da vi startet fra Spiterstulen forsøkte jeg etter intenst beste evne å fortrenge deja vuèn fra den egentlig fantastiske men særdeles grusomme turen til topps på Dufourspitze i tidlig august 2016, da var opptakten omtrent den samme som denne gang. Forøvrig også sist gang jeg tok overdose med c-vitaminbrusetabletter... Jeg havnet fort litt bakpå, men prøvde tappert å høre for meg nasjonalromantisk Ole Bull og kikke på alltid imponerende og smellvakre Styggehøe som virkelig er alt annet enn stygg!!! Men jeg er aldri tapper når jeg føler meg dårlig. Jeg takler ikke å føle meg dårlig. Jeg liker ikke å føle at jeg lever! Kan ikke fatte at man kan bruke det begrepet, ikke som humor engang...!
Hodet... Dritthode som murrer... Hva gæærnt er det jeg gjør som blir sjuk ca 2 ganger i året??? Det er bare så deprimerende, og det passer ikke inn i mine livsverdier om sunnhet og robusthet. Og formen blir totalskadet! Det var enda godt at Morten la opp til tempo tilsvarende når han er turleder for en stor gruppe. For jeg hadde etterhvert veldig lite å komme med. Tror kanskje det umiddelbart hadde mest med den altfor korte natta å gjøre, men min mistrivsel ved sjukdom er total, og da klarer jeg ikke mobilisere noe som helst.
Etterhvert var vi faktisk forbi Solskinnstoppen og på vei opp mot den småberykta skavlen, Midtre Tverråtinden er en topp som legger sine små hindre i veien. Og hvordan var nå egentlig snødekket her? Alene hadde jeg nok feiga ut og latt flanken få stå i fred. Men vi befant oss jo ikke i en klassisk utløpssone så tett inntil fjellet som vi tråkket spor. Morten ledet an og gikk etterhvert løs på skavlen med spade. Og om skavlbrekkene deiset nedover ettersom han gravde så påvirket de på ingen måte flanken som sådan. Det betyr at tross en viss lagdeling så var nok rasfaregrad 2 korrekt. Rasfaregrad! 7. juni!!! Jaja, når vinter ikke er vinter kan man i rettferdighetens navn ikke forvente at sommer skal være sommer heller. Og der er jeg en av de få som ler...
Det ble for min del kraftløs amøbegange videre bortover ryggen. Ganske snart fikk vi synet av Midtre Tverråtinden, herfra minner den om Galdhøpiggen fra Juvass. Noen små klyvepartier var det også, og det var herlig da toppen ble nådd, for da var det på tide å flate helt ut! Jeg måtte legge meg til og dorme, jeg var søvnig og sliten. Dette var forøvrig min 2000-metertopp nummer 300. Jada, lista her på Peakbook sier sikkert 291 topper over 2k på meg, men jeg har 9 stykker på Beerenberg også, min liste må for all tid inkludere Jan Mayen! Derfor kommer jeg aldri i mål, men jeg skal klare 386 av 388 topper, den saken er klar!
Det var deilig å ligge der og duppe. Jeg var nok litt borte, for plutselig tenkte jeg merkelig usammenhengende tanker. Da er man gjerne i drømmeland.
Sto etterhvert opp til fellesbilde og ble gratulert med nr 300! Og selv om været var altfor grått til at jeg kunne gi terningkast 6 så var det jo i grunnen småfint i Jotunheimen i dag. Spesielt all snøen og dermed vinterdrakt gjorde sitt til dette. Hadde det vært Øyvindvær ville jeg gitt terningkast 6 tvert, for terningkast 6 handler kun om værestetikk på store fjell. Fysisk lidelse er ikke av betydning i den sammenheng for meg. Men nå kunne jeg strekke meg til en 4`er.
Nedover måtte vi, for bretrening i Eventyrisen sto på programmet. Jeg innrømmer villig at jeg ble fascinert av Svellnosbreen i påsken og hadde gledet meg til gjensyn. Men nedover fra toppen følte jeg meg bare verre for hvert skritt. Hodepinen hadde steget til uante høyder og kvalmen var merkbar. Glemte dette da vi forserte skavlkanten, her var det jo litt spennende. Men snart var det elendigheta som var i fokus igjen. Og jeg innså etterhvert at jeg ikke orket tanken på noe bretreningstur. Jeg subbet og småsjanglet, og Morten og Anne forsto alvoret for min del og lot meg hvile der i nærheten av morenen mens de selv gikk løs på isen med mål om iallefall å rekke en type spesifikk breredningstrening med fokus på taljesystem.
Jeg lå og hvilte i fosterstilling og bekymret meg for vinden, mon tro om den kunne gjøre meg sjukere... Jeg skal ikke si at magen oppførte seg spesielt bra heller, i grunn ble det noe omgangssjuke over det hele, for jeg ble plutselig akutt spysjuk samtidig. Spydde som en gris der på morenen, og hver gang jeg spyr tenker jeg på at AC/DC-ikonet Bon Scott døde fordi han ble kvalt av sitt eget spy... Men: Med spykula forsvant 90% av hodepinen!!! Alle vet at jeg hater hodepine på et barnslig nivå, og alle skjønner vel derfor at jeg kommer til å ta overdose brusetabletter igjen om jeg opplever å bli sjuk foran en tur. For dette var selvsagt bivirkningen av alle brusetablettene! Velsignede tabletter!!! Nå var det plutselig nesten bare kratfløsheten igjen, og selv om den var ille nok så var det helt nydelig å slippe å være uvel. Uvelhet er Satans verk!
Resten handlet om sneglefart for min del, litt bredrømmerier med Anne pluss Mortens konstatering av at han neppe noen gang hadde sett meg så skrøpelig. Han har jo selvsagt glemt hvordan jeg var ved Monterosa Hütte i 2016.
Avslutningsvis måtte jeg nok engang la meg sjarmere av smellvakre Visdalen. Urdadalstindane med Store i spissen er nok egentlig selve perlen, men alt rundt Hellstugubrean er så voldsomt, nesten så jeg tross min Gjendealpekjærlighet lurer på om det finnes noe mektigere syn i Jotunheimen utafor Hurrungane enn dette av Memuru- og Hellstugumassivet veltende over dalføret med vakre Visa og de herlige slettene. Styggehøe er jo som tidligere sagt alt annet enn stygg.
Jeg var for pleiepasient å regne da jeg segna om bortved bilen utafor Spiterstulen. Mortens burger smakte himmelsk, det var faktisk dagens beste øyeblikk sammen med pusekattmøtet i Lom. Anne kjøpte også cola til meg som medisin. Tusen takk!
Nå kunne jeg etterhvert gradvis - om enn i redusert tilstand og med økende nysing og surklenese - dreie fokuset mot hundehenting hos Sondre og Ida i Skjåk. Og jeg har bestemt meg for å begynne med munnbind på jobb i sjukdomsmoteriktige perioder, for dette vil jeg virkelig ikke ha noe av spesielt ofte...
User comments