Sesongdebut på Romsdalshornet (08.06.2025)
Written by Solan (Atle Solholm)
| Start point | Venjesdalen P-plass (740m) |
|---|---|
| Endpoint | Venjesdalen P-plass (740m) |
| Characteristic | Alpine climbing |
| Duration | 4h 04min |
| Distance | 3.5km |
| Vertical meters | 665m |
| GPS |
|
| Ascents | Romsdalshornet (1,550m) | 08.06.2025 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Venjesdalen p-plass (740m) | 08.06.2025 |
Jeg har hatt litt forskjellige favorittfjell opp gjennom årene. I flere år var det Remmemstinden i Vestnes kommune, men de siste årene har det vært Romsdalshornet. Hornet er krevende å bestige om vinteren, så da jeg la ut på denne turen, hadde jeg gått og ventet på at snøen endelig skulle forsvinne, slik at jeg omsider kunne ta turen opp. Jeg parkerte på vanlig sted øverst i Vengedalen, hvor det ligger en parkeringsplass på 740 m.o.h., like nedenfor Hornvatnet [760 m.o.h.]. Herfra er det bare 810 høydemeter opp til toppen på Romsdalshornet. Turen opp er imidlertid både bratt og eksponert, så det tar sin tid å komme seg til topps.
Turen tok turen meg drøyt 4 timer opp og ned igjen denne dagen, mens rekorden min er på knappe 3 timer, og da ca. 1 1/2 time hver vei. Klatrer man trad, må man regne med en god del mer tid, dels fordi det tar tid å plassere sikringer og koble inn slynger og tau; og dels fordi det blir en del ekstra vekt å bære på. På en solskinnsdag med mange klatrere i samme ærend, må man i tillegg regne med rappell-kø når man skal ned igjen.
Jeg brukte ca. 50 minutter opp til Gapet denne dagen. Gapet er et skar akkurat i overgangen mellom fjellryggen som kommer opp fra Litlefjellet, og selve nordveggen på Romsdalshornet. Dette skaret er populært å fotografere Trollveggen gjennom, men når man har vært en del ganger på Hornet, så tjener det etterhvert mer bare som et landemerke. Fra Vengedalen og opp til Gapet, er turen hovedsaklig å betrakte som en litt hard (rød- eller svartmerket) fjelltur, men med en hel del lettere klyving dersom man dropper stien et stykke før man er oppe på fjellryggen, og i stedet skråer direkte oppover mot Gapet og innsteget til klatrepartiet.
Veien videre oppover fra Gapet innebærer klatring uansett hvilken rute man velger. De fleste rutene herfra opp til toppen krever sikring, og må betraktes som trad-ruter, men det finnes i hvert fall én rute hvor vanskelighetsgraden ikke går høyere enn til grad 4, og dette er selvfølgelig en yndet rute for soloklatrere. Det skal imidlertid her bemerkes at også denne ruta er såpass eksponert, at man skal være ekstremt heldig for å overleve et fall fra det vanskeligste punktet, eller cruxet, som ligger et sted mellom 1360 og 1400 m.o.h. (GPS'en min har det med å vise en hel del feil når jeg befinner meg så tett innpå en så bratt fjellvegg).
Etter det nevnte cruxet, faller vanskelighetsgraden til grad 3 igjen, og det er stort sett bare å dure i vei oppover. Har man nylig gått turen, husker man stort sett hvor man gikk sist, men når det er sesongens første tur opp på Hornet, blir man gjerne stående og fomle og prøve seg frem litt her og der. Denne dagen havnet jeg litt langt ute til venstre, og endte et kort stykke dermed opp med å benytte en trasé jeg ikke hadde gått før. Jeg kom inn igjen på den vanlige traséen like etter en stor snøflekk, kanskje 3 meter i diameter, som jeg uansett hadde vært nødt til å klatre rundt, men som jeg nå allerede var forbi. Her oppe var ikke fjellsida så bratt lengre, og her oppe var jeg kjent. Jeg har tidligere gått ut til høyre på dette sted, til der man kan se ned i Raumadalen, og så klatret siste lille stykket opp derfra. Denne gangen forsøkte jeg i stedet å klatre rett fram. Her var det imidlertid vått og ekkelt, og med svart mose som man lett kunne gli på; og ettersom jeg gikk usikret, valgte jeg dermed ganske snart å klatre litt ned igjen, og så ta ruta ut til høyre likevel.
![Bilde #11: Trollveggen sett fra toppen av Romsdalshornet, med Breitinden [1797 m.o.h.] lengst til venstre, Trollryggen [1725 m.o.h.] litt til høyre for midten av bildet, og Store Trolltind [1788 m.o.h.] ute til høyre.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20250609_6846f2f801760.jpeg?p=xtralarge)
Straks etter var jeg oppe på topp-platået. Jeg drøyde ikke her oppe, men tok et par bilder (bilde #11), før jeg fortsatte over til motsatte side av platået. Her fant jeg så traséen ned i skaret mellom Romsdalshonet og Lillehornet. Det er ikke uten videre åpenbart hvor man skal klatre ned her, noen steder er det enklest om man følger ryggen midt på; andre steder bør man klatre litt ut til høyre, dvs. på vestsiden av ryggen, generelt kan man si at man bare må bruke øynene og se seg ut en rute man kommer seg trygt ned langs. Nå hjelper det selvsagt å ha klatret ned her en del ganger før, men jeg har det fortsatt med å glemme hvor det beste trasévalget var, når det er en stund siden jeg gikk her sist. Har man tau med seg, kan man selvsagt rappellere ned uten å tenke like mye på rutevalget, men det kan være greit å følge traséen ned i skaret, og videre nedover Halls renne likevel, ettersom man lett kommer ut for en del løs stein om man for eksempel forsøker å rappellere direkte ned fra topplatået til østryggen av fjellet (og da trenger man dessuten mye lengre tau).
Fra skaret klatret jeg ned i Halls renne. For å komme ned i selve renna, klatrer man først litt ut på Litlehornsida, og føller en smal rift i fjellveggen nokså bratt nedover, for så å følge en smal hylle inn mot bunnen av Halls renne. Bilde ## 9 & 10 i følgende turbeskrivelsen viser meg og min gode venn Stian på vei opp denne fissuren på venstre side av Halls Renne: Til Romsdalshornet med to nye klatrevenner. Nede i Halls renne lå fortsatt en del snø (bilde ## 12 & 13). Her tok jeg meg tid til å ta på Snowline Chainsen-broddene jeg hadde liggende i sekken, for denne renna er såpass bratt, at det kunne blitt veldig til fart nedover om man skulle miste fotfestet. I tillegg til at jeg brukte brodder nedover dette partiet, valgte jeg å gå baklengs nedover på alle fire, slik at jeg kunne stemple fjellsko-tåa dypt inn i snøen for hvert skritt jeg gikk nedover, og dermed ytterligere sikre meg mot å begynne å gli.
![Bilde #15: Utsikt mot Kalskråtinden [1801 m.o.h.]. Olaskarsvatnet [1126 m.o.h.] er fremdeles islagt.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20250609_6846f60c9aa1c.jpeg?p=xtralarge)
Når jeg kom ned dit snøen i renna sluttet, var jeg nesten nede på østryggen av Romsdalshornet. Herfra gikk turen mer som den pleier, og det var kun flekkvis med snø her og der. Jeg husket stort sett også traséen, selv om det nå var kanskje 8 måneder siden sist jeg gikk her. Nede på omkring 1250 m.o.h. valgte jeg å lure meg forbi den nedre cruxet langs denne traséen ved å gå langt ut mot venstre, hvor det finnes en ofte litt våt flate, som man kan fire seg på magen ned over. Nede i dalsida ned mot Hornvatnet, var der igjen en del snø. Her er det ikke på langt nær så bratt som oppe i Halls renne, men jeg valgte nå likevel å ta på meg broddene igjen, for så å kunne løpe nedover på snøen. Nede ved vatnet var det av igjen med broddene, og deretter bare en kort rusletur ned igjen til bilen, som fortsatt stod der og ventet.
User comments