Dalfjellet (03.06.2025)  

La merke til denne toppen fra nordsiden, da jeg plukket molte på Orsjømyra for en del år tilbake, og har siden oppdaget at den er et turmål med stier og rundløype.
Forrige bestiger her advarte om uryddet hogstfelt ved Rønningen, så jeg kjørte bilen nesten helt inn til Dal gård. Her er det nemlig tegnet inn sti fra vegen, som skal møte stien fra Rønningen.
Ved et vedlager fikk jeg akkurat plassert bilen inntil en gravemaskin som har sett sine beste dager.
Rusler videre retning gården for å se om stien finnes.
Det er deilig når kart og terreng viser seg å stemme. 150 meter før gården kan man så vidt ane i veikanten at det går et tråkk inn i skogen. Og det viser seg raskt å være en helt grei men umerket sti som stort sett følger koten.
Blåmerking dukker opp når jeg kommer inn på rundløypa etter noen hundre meter. Akkurat der det tar av oppover i lendet.
Tar det rolig oppover, klok av lærdom nå. Magen pleier å reagere negativt hvis jeg presser meg. Et par bratte partier på vei opp, men ingen klyving. Et par flate partier og, som gjør at det ikke bare blir pes.
En tur bort til utsiktspunktet før den siste bakken, der man bl.a. ser sydover til Kittilskollen og sydvestover til Åfoss og Skien.
På toppen står varden nesten på høyeste punkt, trigpunktet er noen desimeter høyere.
Her er det såpass skogkledt at jeg ikke gidder å rote rundt for å sjekke om det er utsikt til Gaustatoppen. Burde kanskje fullført rundløypa for å få avkreftet det helt, men jeg får komme tilbake og gå fra idrettsbanen eller Orsjø en dag da jeg har bedre tid og regnet ikke truer. Det blåste kraftig opp, så jeg jogget ned igjen, og forble tørr.
Våt ble jeg først da jeg vanen tro stoppet i Fjærekilen for en dypp i det alltid like juni-kalde vannet på Gåsodden. Ikke bare svetten, men trolig også eventuelt uønsket medbrakt (les: flått) ble effektivt kastet av i vannet med de 16 gradene.

Så tenker jeg at med denne toppen avsluttes min kollebestigning i Solum og Melum. Ingen interessante som står igjen. Halve terrenget er jo koller, og ett sted får grensen gå.
Og toppene ligner hverandre veldig, selv om de er fine nok.
Har til gode å finne Vasslausfjellet (gikk meg bort for noen år siden i terreng med overvann), så jeg kommer nok dit igjen, men den toppen er uansett på Nome-siden, en kommune jeg har igjen å starte på.