Styggedalstraversen vårtur (19.05.2025)
Skrevet av senfterberg (Coni Häusler)
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Gjertvasstinden (2351moh) | 19.05.2025 |
|---|---|---|
| Sentraltinden (2347moh) | 19.05.2025 | |
| Vetle Skagastølstinden (2340moh) | 19.05.2025 | |
| Store Styggedalstinden Vesttoppen (2377moh) | 19.05.2025 | |
| Store Styggedalstinden Østtoppen (2387moh) | 19.05.2025 |
Styggedalstraversen er en av Norges virkelige klassikere. På finværsdager om sommeren kan det være bra med trafikk her. Om vinteren er traversen naturligvis av en helt annen kaliber – med korte dager, skredfare og pudder på svaene. Våren blir derfor et fint kompromiss. Så da Herman spurte om jeg kunne ta fri mandagen for å utnytte godværet, var svaret gitt: Nei, det kan jeg ikke. Men jeg gjør det likevel.
Bilder sier mer enn tusen ord – her kommer en liten fotodokumentasjon.
17. mai er en tung dag for kroppen. Derfor ble det med å kjøre til Turtagrø og gå opp til Tindeklupphytta – nok for dagen derpå. Vi koste oss heller på den fantastiske «hytta vår » i stedet for å gå videre eller kjøre noen renner.
Planen for mandagen var først å ta runden opp Mohnsskar og tilbake via Styggedalsryggen, for å unngå å bli for sene på skredutsatte Slingsbybreen. Men da vi hørte at nordsidene fra Styggedalstoppene var klinkharde, bestemte vi oss for å gå runden motsatt vei – og avslutte med nedkjøring fra Mohnsskar. Det betød tidlig start for å sikre trygg nedkjøring. Klokken fem var vi i gang.
Vi gikk opp til vannet på 1582 og kjørte derfra ca. 80 høydemeter ned til Styggedalsbreen. Området nord for Skagastøls- og Styggedalstindane er unikt i norsk målestokk. Ingen andre steder finner man slike alpine hengebreer og isvegger. Landskapet minner meg sterkt om Diavolezza i Piz Bernina-massivet – en stor bre omringet av bratte is- og fjellvegger.
På ett sted i breen har det dannet seg et høl hvor det stadig løsner isskred. Det gjelder å passere raskt.
Fra Styggedalsbreen tok vi på oss stegjern og gikk opp flanken til vestkanten av Gjertvassbreen, hvor sola møtte oss. Klokken var 06:45, og vi følte vi hadde god tid til å inkludere Gjertvasstind i den celebre topprunden vår. Det reduserte også risikoen sammenlignet med normalveien opp Styggedalstindene – der serac’er fra tid til annen løsner og strør seg utover ruta.
Gjertvassbreen er en nydelig flanke. Ingen seracs, ingen synlige sprekker. Det har tydeligvis smeltet en del siden jeg sist var her – med Morten Helgesen og Terje Dehli, for en liten evighet siden.
Da vi toppet ut nordflanken, var det ca. 150 meter igjen til toppen av Gjertvasstind. Klokka var kvart på ni denne mandagsmorgenen. Ingen togkaos, ingen rush – bare snødekte fjelltopper i glitrende sol.
Fra tidligere bestigninger visste jeg at nedstigningen i skaret kunne by på små utfordringer og behov for rappell. Men ikke denne gangen. Takket være et klokt spor – og litt flaks i form av en 20 cm bred stripe med is på et svaparti – kom vi oss ned uten tau.
Sporet var også fint å følge videre opp mot Østtoppen. Vi slapp å tråkke selv og kunne spare krefter til det som lå foran oss.
Å nå toppen var en spesiell opplevelse for Herman og meg. Det var sommeren 2000 – altså 25 år siden – at vi hadde vår første turhelg sammen. Den gang var vi også her på Styggedalstind. Klimaet og landskapet har endret seg mye siden da. Men vi? Vi ser helt like ut. Utrolig.
Videre på turen kom vi til det kjente klyve-/klatrepartiet mellom øst- og vesttoppen. Det var ikke dekket av snø og derfor krevende å forsere med randostøvler og ski på ryggen. Så tauet måtte frem for første gang denne dagen.
Etterpå fulgte vi den enkle snøryggen til vesttoppen, som vi nådde rundt 10:30. Herfra kunne vi se ruta videre ganske tydelig. – Ser meget spennende ut, ble vi enige om.
Eggen direkte ned i skaret var bratt og bare klippe, så vi rappet ned til den snødekte sørflanken før vi traverserte tilbake til eggen. Den var virkelig kvass. Som en knivsegg – man måtte nesten passe på edlere deler med et bein på hver side. Heldigvis ingen skavler, men tauet måtte fram, og det tok tid.
På enden av den snødekte eggen måtte vi over i den mørke, stupbratte nordsiden for å klatre det første opptaket. Jeg var glad jeg hadde to økser og kunne sette to–tre kammer. Herman tok neste opptak elegant, og derfra fulgte snø- og isklatring på sitt beste: et bratt sva plastret med herlig styroporsnø.
Kort tid etter sto vi på Sentraltind. Her så vi spor igjen – de må ha kommet fra Vesle Skagastølstind. Jeg husket ikke at det var særlig utfordringer på traversen dit, men vi tok en 25 meters rappell for å unngå usikret klatring ned i nordflanken.
Resten bort til Vesle gikk fint, og 13:15 sto vi på dagens siste topp.
Ned fra Vesle bommet vi litt på rappellene, så det ble to og en halv i stedet for to. Men klokka 14:00 sto vi omsider på Mohnsskar. Vi hadde knapt hatt pauser hele dagen, og grunnet kampen mot klokka (og kampen mot glideskred) nølte vi ikke – bare satte utfor.
Nedkjøringen fra Mohnsskar gikk helt perfekt. Brattflanken var passe myk – noe som er avgjørende. Når den er hard, er det null rom for feil. Resten av Slingsbybreen bød på drømmeføre med firn (vårslush), etterfulgt av noen traverser med skumle glidesprekker. Her gjelder det å komme seg ut kjapt.
Så, når eventyret endelig er over, venter ca. 200 høydemeter opp til Bandet igjen – et lite slit, men også første gang på turen man virkelig kan slappe av. Ingen stup, ingen sprekker, ingen skred eller isfall som truer.
Nedkjøringen til Tindeklupphytta var også av ypperste kvalitet. Det eneste problemet var at det er vanskelig å nyte skikjøring med tung sekk og 1500 høydemeter + 2 km egg i beina.
Ringen var sluttet. Etter litt rydding satte vi kursen mot Turtagrø igjen. De siste 45 minuttene måtte tas til fots. Klokken 17:15 var vi nede ved bilen – og ble servert kaffe av noen hyggelige fjellfolk som campet på parkeringen.
Som vanlig ble turen avsluttet med fem timer i bil
Kommentarer