Nasjonalnatterangling mellom Skåla og Stryneskåla (16.05.2025)
Skrevet av Øyvindbr (Øyvind Brekke)
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Skåla (1841moh) | 16.05.2025 |
|---|---|---|
| Stryneskåla nordtoppen (1848moh) | 16.05.2025 | |
| Stryneskåla sørtoppen (1851moh) | 16.05.2025 |
Jeg har lenge savnet å oppleve våren på Vestlandet, og la derfor litt innsats i dette. Og ikke siden studietida har jeg vært vestpå rundt nasjonaldagen. Værvarslet så helt knall ut, og nær sagt som vanlig på denne årstida så ble gråvær avløst av helblå himmel så fort jeg kom over vannskillet nedover mot Lærdal fra Hemsedal. Men flere timer seinere ble jeg skuffet til gangs, det var feite skysystemer borti Oppstryn, og med vindvarslet som var meldt lå alt til rette for en rimelig mistrøstig turopplevelse. Æsj...
Med utsikter til et stort antiklimaks la jeg i vei. Ikke klarte jeg å få randoskia riktig utapå sekken hvis jeg skulle sette fast randostøvla heller, det går fint på den moderate sekken, men her ble det kun kløning på grunn av reimenes beliggenhet på sekken. Så jeg ga opp og slang fjellstøvla inn i bilen og stålsatte meg for 900 høydemeter med randostøvelfottur. Joda, i tilsiktet sakte film gikk det ikke så aller verst. Mye verre var det å se de totale skysystemene herje oppi Stryneskåla og etterhvert Storskredfjellet da det dukket fram. Jeg blir alltid like umotivert og sukker "uhhh" og banner og surmuler om at "detta vakke meldt!!! Dra til h... for...te drittskyer!!! Jeg hakke kommi hit for å se på dere!!! JEG SKAL HA MAGIII!!!"
For å trøste meg sjøl så hørte jeg for meg "Ved Rondane" og mimret om årets vakreste syn til nå, Trolltinden fra Steet i upåklagelig februarvær. Det fikk være så malplassert det bare ville, men følelsene mine trengte det!
Man rusler jo videre mens man synes synd på seg sjøl som blir snytt for det helt store. Om ikke annet skulle det bli godt å komme opp og få det overstått før jeg trakk nedover igjen. Med vindvarslet var dette planen nå. Og jeg klamret meg til et lite håp om at yr hadde rett i at natta skulle by på oppklarning og vindstille...
Det var ikke tidenes slitetur, men etter at jeg tok på skia ble tempoet mer normalt og pulsen steg. Og langt var det fortsatt, så det var en stor lettelse å se Skålatårnet dukke opp til slutt. Nå hadde sola omsider takket for seg. Gradvis begynte vinden å avta også...
Jeg ble nysgjerrig og kjente på døra. Den var ulåst. Etter litt trøbbel fikk jeg åpnet den og bestemte meg kjapt for at nå ble jeg her oppe uansett hvor mye vind det måtte bli! For da ville jeg få flere timer på meg til kanskje å få oppleve magi her oppe på ryggen. I frustrasjon hadde jeg kuttet ut tanken på selve Stryneskåla mens jeg var underveis oppover, men kanskje trengte jeg ikke å utelukke den helt...?
Jeg satte vekkeklokka på 02:00 for om mulig å få litt søvn, og det må jeg faktisk ha fått, men klokka 01:30 var det ikke noe poeng i å ligge der inni tårnet lenger. Jeg ruslet ut og så til min store glede at selv om det ikke var i nærheten av plettfritt på himmelen så foregikk skytilbaketrekning og overjordisk magi. Jeg bestemte meg for å kose meg langsetter hele snøkammen.
Ganske kjapt følte jeg at jeg hadde funnet store deler av magien jeg søkte. For det var skarpt fargespill i nattehimmelen, og den drivende skodda klarte ikke å skjule Storskredfjellets voldsomme dimensjoner rett over Fosdalen "lysår" under skavlkanten jeg fulgte. Stryneskåla lå også der midt i mot, og fristet overmåte. Alt i Stryn er så svært! I grunn er det sånn at med unntak av Lyngsalpene så har indre Vestlandet mer ekstrem natur enn Nord-Norge, det er mer massivt og større høydeforskjeller. Selve snøkammen jeg befant meg på minnet i grunn litt om den som i gamle bedre tider hersket på Kebnekaise. Fascinerende var det å rusle langs denne og føle på det store umiddelbare stupet mot nord og brattene mot stupene endel lenger ned i sørskråninga. Jeg koste meg med tanken på at dette per definisjon var nifst. For meg var det rein trivsel, men jeg håpet fortsatt at mer av skodda skulle fordufte...
Denne stemninga var faktisk som skapt for melodier innen den ikke-stuereine sjangeren. Jeg ga for årevis siden opp å bli ekte metaller, for jeg har begrenset glede av metal, noe er bra, men mye er ustrukturert støy. Og hvorfor er man utelukkende tøff bare om man er hardcore (på godt norsk) metaller??? Tja, hvorfor være tøff i det hele tatt?? Nei nå juger du godt Øyvind, hvorfor er du så opptatt av boksing da??! Så lenge man holder hip hop, rap og "latino-r&b" langt unna musikksmaken kan man ha hva faen slags smak man vil... Nok om det, men her var det fullstendig naturlig å høre for seg melodiene Helvetesfossen og Return to Yggdrasil. For det var noe med fargespillet på nattehimmelens vei mot grålysning og soloppgang i samspill med drivende skodde som delvis avslørte det gigantiske landskapet på en trolsk måte.
Storskredfjellet virket av Alpe-dimensjoner på motsatt side, og Stryneskåla lokket med stup og bratt og lang snørenne jeg tar det som en selvfølge at skibomser kjører ned!
Rått var det å komme til topps på selve gromtoppen her, for det å se tilbake mot Skåla fra Stryneskåla er et overveldende brutalt skue! Iskaldt og frastøtende vakkert, hva mer skal jeg si? Truende og mektig kanskje... Hvitt og reint, med nok plastret snø i stupene til at jeg også tar det som en selvfølge at skifantomer gønner på nedover der til de hyler "tjooohoooiiii!" og "wooohoooooo!" i det de endelig når 45-gradershellinga under og kan begynne å kjøre rando som mer vanlig dødelige...!
Jeg fikk nøye meg med å ta bilder og film og suge inn stemning og synsinntrykk. Dette var en unik opplevelse i fagre Stryns for anledningen dunkle fjellheim!
Jeg ble en god stund på toppen før jeg tuslet sakte tilbake. Ble stående lenge på 1851-toppen også langsetter tilbaketuren. Kommet tilbake til Skålatårnet vurderte jeg en stund å prøve å sove litt, klokka var allerede over 3 på morrakvisten. Men nei, jeg ble kjapt for rastløs, og endte opp med rolig å gå samme rusleturen igjen bort til Stryneskåla for å vente på soloppgangen. Været var bare enda bedre, og nå var hele landskapet i retning Lodalskåpa skyfritt også. Det var bare å nyte og føle seg heldig! Ikke fritt for at jeg ble veldig nasjonalromantisk nå som det faktisk var nasjonaldagen til vårt fantastiske land! Selv om nasjonalromantisk stemning best passer til varmende solskinn på høylys dag.
Ja dette var storslagent, men nå var jeg såpass trøtt at jeg snart kom til å måtte kaste inn håndkleet, så jeg ruslet sakte "hjemover" igjen. Måtte stå litt langs kanten her og der for å stirre på landskapet, men til slutt fikk nok være nok, klokka var straks 5, og jeg måtte sove litt!
Søvnen ble så som så inni Skålatårnet, men det ble nok 3 timer iallefall. Lå etterhvert våken og hørte på den kraftige vinden. Pisseproblematikken gjorde at jeg måtte stålsette meg og gå ut. Her fikk jeg nok en bekreftelse på at vind høres verre ut når man er i hus eller telt. Til alt hell var det nordavind som rådde, og da var det ikke engang skummelt å gå bort til stupene for å kikke.
Jeg var litt høytidsstemt nå, og hadde med flagg. Ville ta to bilder, for jeg hadde to flagg, det norske og det colombianske. Ja det norske var viktigst og måtte få et bilde i korrekt ensom majestet plantet i snøen. Men i år har jeg gjort det til en stor sak at jeg ikke er typisk norsk, men derimot mer urnorsk enn som så. En urnorsk nordmann som lider i ensomhet blant "alle" vanlige nordmenn når vinteren tror den er sommer. Da er det jeg som gråter midt i jubelen. Og når "alle" lengter mot sydligere breddegrader fordi det er kuldebølge, ja da er det en norsk-colombianer som jubler! I år har jeg vært flink til å påpeke dette, og det betydde derfor mye for meg å ta et ekstra bilde hvor begge flaggene vaiet side om side på nasjonalromantikkens tak. Jeg har respekt for Colombia og elsker Norge! Sånn skal det være for meg! Colombias gule fargebidrag fikk være sola som lyste opp vårt fagre heimland i rødt, hvitt og blått! Gratulerer med dagen Norge, verdens vakreste land!!!
Nå er det på tide å gå inn for landing...
Men jeg koste meg mer og mer med den lille fliken av Loenvatnet laaangt nedi der med det råflotte katastrofefjellet blytungt og mektig hengende over seg. Torvfjellet og Ramnefjellshyrna heter toppene her, og det var jo Ramnefjellet som raste og skapte to tragedie-tsunamier. Nå viste dette fjellmassivet sammen med resten av omgivelsene utelukkende nasjonalromantisk skjønnhet.
Jeg fikk kost meg med endel randosvinger, men der snøen var kram kjørte skia seg ned i snøen så jeg velta. Men jeg koser meg totalt sett langt mer på randoski enn på fjellski nedover. Det ble mange møter med folk på vei oppover med flagg i sekken. Mye hyggelig prat, og blant annet møtte jeg ingen ringere enn motbakkekongen Ola Hovdenak, han kjente meg igjen fra Sogndaltida. Like artig fyr nå som da han, spreke moldenseren...
Helt på tampen måtte jeg ta avstikkeren for å se på den flotte fossen i Fosdøla, mer vestlandsk enn dette blir det jo ikke! Eller joda, buktende fjorder, men nok om det. Typisk grønt og idyllisk og mektig med frådende vannmasser som spruter deg våt og lager regnbue. Skikkelig Ole Bull og Grieg...
Varmen var etterhvert ekstrem, og det gjorde for en stakket stund godt å se at det helt perfekte været som selvsagt kom på min ferd nedover igjen ble forstyrret av skyer.
Nå skulle jeg snart til Stryn og kjøpe is i adekvate mengder! Ja vi elsker Indre Nordfjord, Strynenaturen og vakre Norge!!!
Kommentarer