Fjord til fjell: Stølsnostindane og Falketind (20.04.2025)

Forberedelser

Tilbake i 2019 hadde haugert (rune haug) og jeg en prat om Falketind. Å bestige Falketinden vil normalt gjøres fra Koldedalen enten via normalveien eller pionerruta. Så var det de få gale da som gikk i fra Årdalssida - det er jo egentlig en griselang tur. Denne ideen har jeg egentlig hatt på blokka siden, og med gode snøforhold kunne dette gjøres et forsøk på nå i vinter. Det er jo en lang tur, men med nok mat og drikke, og med god tid så kunne dette bli en virkelig fin tur, en tur fra fjord til fjell.

Hadde egentlig lagt denne rundturen på hylla for denne gang. Med varmen som kommer i april/mai vil det bli veldig langt å bære skiutstyret for å gjøre et forsøk til. Det var også et demotiverende slag at yr meldte knallvær både fredag, lørdag og søndag, men hadde enn så lenge kun levert tett tåke og flatt lys. Jeg mistenkte at dette kunne fort gjentas i morgen søndag. Eline derimot var optimist. Du må gjøre et forsøk til, bruk tida du trenger. Det kaller jeg bra dame. Lørdagen ble derfor brukt til å studere fredagens veivalg og se hvor en kunne spare tid, kilometer og hensyn til den sannsynlige smeltingen de to foregående dagene. Ikke minst kunne en planlegge litt mer rundt drikkevann. Å bære med 3-4 liter med vann gidder jeg rett og slett ikke, men forsøke å finne muligheter underveis. Jeg visste nå om åpent rennende vann ned fra Storebekkvatnet ca 1300 moh. Dette ville virkelig bli viktig når dette er siste vannstopp.
Det siste momentet her er jo at en har vært i området før og kjenner terrenget litt bedre. Det gjør at ruta kan bli mer effektivt. I tillegg ville jeg denne gangen droppe Raudenibba, da denne ble besøkt på fredag. Bare her spares effektive 100 høydemeter, et par kilometer og sannsynlig enklere vandreterreng. Skogen øst for Storebekkelva er også mer åpen enn den tette og rotete skogen nærmere Vettismorki. Her er det også flere rygger, stein og terrengformasjoner.

Jeg bestemte meg for å legge ruta via returen som ble brukt fredag. Mer snø og bedre terreng, samt kortere distanse ga bare fordeler. Bortsett fra at Morka-koldedalselvi måtte vades. Dette får en bare løse - for veien videre herfra er relativt bra, selvom denne skogen også må krysses fram og tilbake. Dessverre bløtt og råttent helt opp til 1200 moh.

Fra Stølsnosi ville terrenget være kjent men samtidig ukjent. Jeg har aldri tidligere vært her inne på vinteren, men det viktigste målet for dagen var Stølsnosbreahesten. Denne har jeg aldri tidligere besøkt og virket som en spennende ukjent rygg. Stølsnostindane og Falketind ville bli prioritert om været forble greit, og energi og tid tilga dette som en mulighet og rundtur. Resten av lørdagen ble brukt til å drikke, spise og fylle opp med salt, karbohydrater og veskenivå. Planen var å starte ca kl 05.00 på sykkel innover mot Vetti gard. Estimert tid på hele runden ville være 14-15 timer.

© Henrik Foss

Til Stølsnosi for andre gang denne helga

Jeg var tung i skråget da sykkelen begynte å rulle kl 05.30 søndag morgen. Det var lite sprut i holdninga rett og slett. Måtte bare ta time for time - det pleier å løsne stort sett.
Var inne etter ca 45 minutter ved vetti. Her bytta jeg til shorts for varmen sto allerede i taket. Den er jo også smådrøy denne stigninga inn mot Vettisfossen, men helt kurrant om en tar det med ro. Det er velta ei trekrone over stien her, og med ski på sekk er jo dette rett og slett diskriminerende, nærere cruxet på turen. Nok spøk og videre til Vettisfossen.
Rett før Vettisfossen deler stien seg i flere varianter. Her gikk jeg litt videre ski ble tatt på. Planen var nå i følge høyden på sørsida av Vettismorki og forsøke å finne snøfelt over myrdraga her.
Det gikk relativt bra, selvom et par av bekkene var krevende å krysse. Måtte også bite i det sure eple og bære skia noen meter - det er rett og slett ikke snø igjen. Yr kødda også nok en gang - det var overskya med tåke på toppene. Hurrungane var borte i skyene, bortsett fra Mannen som sto stolt fram. Det var en herlig start på dagen gjennom skogen her. Dyreliv, fuglekvitter og en herlig atmosfære. Gikk også forbi noe jeg antar er et gammelt sagbruk, men ikke helt sikker. Nå står det snøscooter her, modernisering er en fryd tydeligvis. Etter ca 1 time ankom jeg Morka-Koldedalselvi. Bestemte meg for å krysse barfotet selvom jeg er lite fan av dette. Lite mudder og friksjonsrik stein gjorde at dette virka greit. Orka ikke begynne dagen med våte sko. Med Stølsnosi fortsatt i tåka, kryssa jeg over og fortsatte oppover lia.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Det var bløtt og store forskjeller på snøen fra fredagen. Fulgte sporene mine stort sett, men i enkelte områder var dette nesten ikke mulig. Det er utrolig hvor fort forandringa i naturen skjer nå. Snart er det bart og sommersesong.
Oppover flanken mot Storbekkvatnet gikk det greit, men rolig. Stressa ikke, men nøt egentlig bare stega oppover. Kroppen kjentes god ut, smurt klokke tikkende i god takt for hvert steg oppover. Jeg bomma litt for jeg husket ikke nøyaktig hvor det åpne hullet i elva var. Fyllinga ble på Macgyver-metodikk.
Sola begynte å jobbe godt nå og Stølsnosi var tildels synlig. Hurrungane var ikke det så frykta litt at tåka skulle ligge på 1900-1950. På 1600 moh kom en sur vind. Da var det greit å droppe shorten. Litt mat var også greit. Resten av turen opp til Stølsnosi var relativt greit. Isete i toppen men i dag så jeg faktisk hvor jeg gikk til motsetning fra fredagens tur. Nå skjønte jeg også hva denne "muren" under toppen var for noe også. I tåka virka denne veldig bratt, men i godt lys var det ikke rare greiene. På toppen av Stølsnosi var det grei sikt, men tindene rundt var borte. Det var herlig å tusle bortover dette platået med energien på topp. Stølsnosbreahesten var synlig. Hit måtte jeg i dag og sånn ble det.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Stølsnosnabben og Stølsnosbreahesten

På vei mot kanten av breen mot nord dukka plutselig en skarp profil opp. Denne var rett og slett facinerende og hadde en spennende profil. Jeg skifta til stegjern og tusla opp. Spontan vurdering var 10-15 pf. Ga den navnet Stølsnosnabben helt spontant som er vestre portvokter i breskaret mellom denne og den mektige vestegga på Stølsnostinden. Vurderinga av breen var god. Pudder og gode kjøremuligheter. Under Stølsnostinden er det nok bratt, men mulig å traversere seg helt under eggen på hesten. Opp påegga må en bare ta det som det kommer og om dette er mulig uten at det blir helt vilt. Ifølge bratthetskartene skal det væreen mulig opp på egga via et noe mindre bratt parti. En snakker fortsatt 45-50 grader, men forhåpentligvis med god snø og liten skavel. Jeg har aldri hørt om noen som har tatt turen opp herfra og det finnes lite informasjon generelt om egga og ferden opp dit. Den er nok uansett enklere fra østsida. Stølsnosbreahesten ble vardesatt av Bjørn Blixhavn så sent som i 1985. Bregleppa skal være lengre ned i følge satellittbildene som ble studert før turen. Det skal nok mye til for at breene gir etter på denne tida av året under så gode forhold (mye snø, solid skare og nysnø), men når man drar på så lange og bortgjemte turer alene, mener jeg at denne er viktige vurderinger som må tas i totalvurderinga. Man er sårbar rett og slett alene og med gode rutiner og fokus på sikkerhet, kan risikoen håndteres og styres noe bedre.

© Henrik Foss

Nåvel, jeg måtte uansett kjøre ned breen, den var for god til å ikke kjøres. Dessverre ikke langt ned, men 60-80 høydemeter bør være mulig før feller/evt stegjern og isøks må på.
Kjøringa var en drøm, rett og slett fantastisk. Dro meg videre mot egga og satt på feller på skia. Merka at det raskt ble bratt så endte med å ta på stegjern nesten med en gang. Man følte seg utrolig liten her under nordvestveggen av Stølsnostinden, dekket av is og snø, og som kom og gikk i tåka. Det ga gåsehud lang nedover ryggen og en følelse av man skal trå varsomt, vise respekt og ikke være eksponert for lenge. Breen kunne vitne om lite ras av stein, is eller snø. Begynte å nærme meg og så etter alternativer. En mulighet var å følge et veldig bratt galleri mot nord og dra seg opp derfra i noe som minna om en renne. Frykta derimot tynt snødekke og dermed lite feste over her. Ga et forsøk men syns det var for ille. Så derfor rett opp og vurderte om dette var mulig. Skavelen var liten og om snøen var god så var dette et brukbart alternativt. Det var bratt, men veldig god snø. Skavelen var kurant å slå seg gjennom. Legger ved et bilde under. Lilla er hypotetiske ruter, rød ble et forsøk og gul ble veien opp. Sannsynligvis veldig lite brukt rute (om brukt). Det var så deilig å endelig nå eggen. Sola stekte og Hurrungane kom til syne. Stølsnostindane var noe mer gjerrige, men nå begynte ting å skje også her. Falketind var det enn så lenge ikke noe håp for.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Egga ut mot Stølsnosbreahesten var smal og tidels skarp, men veldig artig og grei. Litt opp og ned, og ved en annledning måtte jeg faktisk ri hele egga. Ante ikke hva som var fast fjell eller kun snø.
Midt på ryggen var det som utvilsomt var cruxet - en ca 1.5 meter høy hammer. Helt grei å forsere, men den ga noe hodebry. Toppen var flott spesielt mot Stølstinden, men måtte bare komme meg tilbake til sekken. Lang dag og fortsatt mye igjen.

Fra sadelpunkt inntil Stølsnostindens nordrygg vurderte jeg både stegjern, eller ski med eller uten feller. Falt til siste på at denne skikjøringa ville jeg ha. Snøen var perfekt. Banka på nedover i en relativt bratt flanke, men ca midt i begynte jeg å dra meg bortover. Kunne dermed spare 60-100 hm og dermed måtte dessverre denne skikjøringa ofres. Det er store bresprekker her på nordsida, men relativt lite inn mot Stølsnostinden om sommeren.
Stigninga opp til sadel mellom Midtre og Store Stølsnostinden var av det seige slaget. Måtte fylle på med næring. Sola varma godt i skaret og det var så deilig. Grandis og cola er en uslåelig kombo.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Stølsnostinden

Bratt opp fra sadel, men veldig greit. Hadde virkelig gleda meg til denne etappen opp hit. Stølsnostinden har etter min mening en av de vakreste utsiktene i hele Jotunheimen. Ikke minst er klyvinga hele veien opp noe for seg selv. Jeg har vel også sakt at dette muligens er noe av den morsomte klyvinga i hele Jotunheimen. Eksponert, men følelsen er ikke der, og det er små og store utfordringer. I dag var føret rett og slett helt gull. Godt med snø i renneformasjonene, fast og god skare ellers. Kunne gå oppreist hele veien både opp og ned. Dessverre var tåka tjukk på toppen. Uansett utrolig artig å ha vært her på vinteren. Med skiene på sekken gikk ferden nå videre mot Midtre Stølsnostinden.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Midtre Stølsnostinden

På tørt føre om sommeren er denne egga bare artig og utrolig fin med skarpe partier og noen sva som gir litt hodebry. Når disse svaene er våte, er de ikke fult så artige, men de går stort sett greit å komme seg både opp og ned. I dag var de selvfølgelig snødekt, fortsatt godt ivaretatt av Kong vinters herjinger. Det så styggbratt ut fra sadelen, men jeg vet jo at dette skal gå fint så lenge snøen er god. Egga i bunnen var morsom og en måtte ut på sidene ved et par anledninger. Litt eksponert her, men god snø.
Svaene var a walk in the park. Litt verre var det på egga opp mot varden men ikke noe spesielt å skrive hjem om. Det var flott å endelig komme hit. Ruta videre så fin og god ut. Sola varma godt. Jeg hører stemmer langt der nede et sted, utrolig hvor godt lyden bærer i fjellet. Men joda, det var faktisk folk som kom fra normalveien på Falketind. Det hadde jeg aldri trodd faktisk. Regna med å møte dem på Falken for ifølge klokka var dette noe som jeg rakk.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Falketind

Dro meg under Austre Stølsnostinden og fulgte høydedraget under her. Grov ur og bløtere snø gjorde dette mindre artig, spesielt etter opplevelsene opp Stølsnostinden og videre over Midtre Stølnostinden. Den gikk da og spente på meg skia for å begynnte å ta høyde opp mot Falketind. Vurderte sommerveien opp, men når disse to fra normalveien gikk opp helt i sør så kunne jeg like godt gjøre det samme og stjele høydemeter på veien. Parkerte skia og dro på stegjern og isøks forhåpentligvis for siste gang i dag. Hadde veldig mye energi så dette skulle bli morro og spennende. Det var bratt med hardere snø enn de andre stedene hittil i dag, men ikke noe problem. Tråkka også egne spor, da de andres spor gikk unødvendig relativt rett opp. Syns det gikk relativt rolig med dem og jeg tok dem raskt igjen. Slo an en prat og de kunne fortelle at de hadde gått fra Tyinholmen, men på beina fra Andrevatnet. Nå vurderte de å snu siden de syns egga var noe skremmende. Å gå på beina helt fra Andrevatnet står det respekt av. Jeg sa de kunne følge etter meg og bruke mine spor. Det ville vært for galt at de måtte snu så nærme målet etter den innsatsen opp lia. Egga var stort sett grei, smal og artig. Tok noen bilder av dem mens de traska oppover som ble delt etterpå. Prata litt mer før jeg takket pent for meg. Ringte Eline og sa at jeg var OK og på vei ned. I dette tilfellet er "på vei ned" en dagstur i seg selv.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

En lang retur

Spente på meg skia og kjørte nedover breen. Hold høyden så godt det lot seg gjøre for å ikke måtte ta mer igjen enn nødvendig. De to andre kunne fortelle at det var pil råttent nede på Andrevatnet og i den sida opp. Glad jeg derfor hadde regna med å gå via Stølsnosi hjem. Det betød riktig nok noen flere høydemeter men det får bare gå greit. Begynte å bli bra bløtt her oppe også da varmen var virkelig tilstedet. Brukte ca 15 min opp til Stølsnosi, før det var å legge om og kjøre ned. Kroppen måtte virkelig jobbe for å legge om musklaturen fra opp til nedover denne gangen. Første 300 høydemeter var rett og slett syrefest. Skiføret var likevel godt med god løssnø opp på skaret. Fra ca 1300 begynte det å bli blødt og det ble etterhvert skikkelig bløtt og. Jobba seg nedover, men det ordna seg stort sett. I skogen fulgte jeg mine egne spor fra morgenen men noen omveier ble det pga smelting. Elva ble kryssa med sko denne gangen og videre mot spotten hvor fjellskoa lå var det nå flere nye bekker, åpne myrer og forsvinnende snøfelt. Her har det skjedd ting.

Nedover mot Vetti gikk det greit. Sykkelturen var av de seigeslaget. Nå kjente jeg hvor tørst jeg egentlig var. Motbakkene mot Hjelle svei langt oppe i halsen.......
Endelig hjemme etter en flott tur i fantastisk landskap. Dette var en skikkelig innertier.

© Henrik Foss

Flere bilder

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss