Smedsvalåsen & Skulssnippen m/flere - Midt-Telemark (08.04.2025)

Bare 600 meter fra der jeg betalte bomavgiften på 65 kroner, valgte jeg å parkere bilen. Muligens litt bortkastede penger, men da støttet jeg i hvert fall vedlikeholdet av veien. Uansett, det passet så fint å parkere ved Øverland med tanke på rundturen jeg hadde planlagt.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Turens første topp, høyden Sørøst for Slåttekåsa (273), var det i grunnen bra jeg stakk oppom. Dette skulle til slutt vise seg å bli toppen med videst utsyn av alle de jeg besøkte i løpet av turen. Nesten hele den nordre delen av åsen hvor jeg gikk opp, var et stort hogstfelt. Så herfra fikk jeg god oversikt over de andre åsene jeg hadde tenkt å besøke i dag, og landskapet rundt. Det var kun de første 100 meterne fra der jeg forlot grusveien og oppover at det fremdeles var skog.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Ned vestsiden på åsen Sørøst for Slåttekåsa (273) styrte jeg unna noen bratte skrenter, og havnet snart på Rogholtvegen igjen. Deretter litt vandring på grusvei, og så traktorvei oppover østsiden på Smedsvalåsen (326) før jeg til slutt ruslet siste biten opp i stor skog. Over toppen gikk det en kraftlinje, så her var det langt mer åpent.

© Nils Haugene

Jeg stakk også bortom den litt lavere Smedsvalåsen Vest (322) før jeg gikk østover igjen og ned fra denne åsen. Vesttoppen hadde full skog helt øverst, og var ikke veldig spennende. Myra jeg krysset like øst for toppen var mettet med vann, men mye av den søndre delen der jeg gikk over var også fremdeles dekket av is.

Etter at jeg hadde kommet tilbake på traktorveien i østsiden av Smedsvalåsen, var ruta videre mot Skulssnippen (391) stort sett veldig lettgått. Her kunne jeg for det meste følge grusveier, kjerreveier eller stier helt til jeg nådde toppen. Eneste plassen hvor jeg gikk fritt i terrenget var i det laveste partiet, over myra litt sør for Rogholttjørn, og de første meterne opp fra denne myra. For der det ble litt brattere dukket det opp en liten sti som ledet meg bort til en fin kjerrevei. Denne kjerreveien kunne jeg følge oppover nordsiden på Skulssnippen helt til en myr på 350 meters høyde. Der tok det av en tydelig sti som gikk siste biten til topps.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Høyeste punkt på Skulssnippen (391) var en bergknaus borte ved noen små furuer. Postkassen og det som skulle være toppvarden var på en slak knaus drøyt 20 meter før jeg kom på selve toppunktet.

En topp som har såpass til stup på flere kanter kan også by på utsikt, men da må man bevege seg litt vekk fra høyeste punkt. Jeg gikk ned på et fremspring mot vest/sørvest, og der fikk jeg bra utsyn og en følelse av at det var høyt ned. Det ble en liten pause der i sola, før jeg gikk samme vei nordover og ned fra Skulssnippen (391).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter Skulssnippen (391) fulgte jeg grusveien til jeg var nord for Landtjørn naturreservat. Der gikk jeg ut i et lite hogstfelt med noe småkratt, og så litt brattere terreng videre opp mot Høgsteåsen (268). Hogstfeltet sluttet omtrent på 200-meters koten, og videre opp var det greit skogsterreng. Fint å gå sørryggen oppover.

Toppunktet på Høgsteåsen (268), som jo absolutt ikke var den "høgste" åsen her, lå på en tydelig, liten rygg. Mye trær inntil toppen, og delvis på toppryggen også, gjorde at det var lite utsikt derfra.

© Nils Haugene

Videre slakt nedover på nordsiden av Høgsteåsen (268). Her var det også hogd, så jeg fikk bra utsyn mens jeg ruslet i hjulsporene etter skogsmaskinene ned til det laveste partiet mot Krumleåsen (298).

© Nils Haugene

Opp mot Krumleåsen (298) var det også en noe brattere kneik i starten, og så slakere mot toppen. I det bratteste partiet var det en liten sti i skogen.

Da jeg stoppet på toppen av Krumleåsen måtte jeg børste vekk årets første flått fra buksebenet. Så da var den sesongen i gang igjen ... Den hadde vel for så vidt vært i gang en stund allerede.

© Nils Haugene

Etter Krumleåsen (298) fortsatte jeg bare videre nordover. Like nord for denne toppen havnet jeg først på et forholdsvis stort og flatt område. Også her var mye av skogen hogd. En del tørt løv og gress innimellom, og vips, der satt det en flått til på buksa. Godt jeg hadde en lys beige bukse, så det var lett å se disse pokkers krypene.

Da det delvis åpne platået var passert, gikk jeg ned en skråning og inn i et område med noe mer skog. Det varte ikke lenge, for snart var jeg i et nytt hogstfelt. Her kunne jeg følge traktorvei til det laveste stedet mellom Krumleåsen (298) og Langåsen (335) var passert.

Oppstigningen mot Langåsen (335) var først temmelig slak før det kom en langt brattere bakke. Heldigvis var skogen lettgått i det bratteste partiet og videre siste biten til topps.

© Nils Haugene

Ned fra Langåsen (335) valgte jeg å gå i en renne hvor det ikke så ut til å være avskrekkende bratt. Det var det heller ikke, men i stedet var det ganske uveisomt nedover der. Litt steinete, og trær som innimellom vokste altfor tett. Ruta jeg valgte opp mot Langåsen (335) var helt klart bedre enn den jeg gikk ned.

Imidlertid ble alt så meget bedre da renna var unnagjort, for like nedenfor denne kom jeg inn på en gammel traktorvei som gjorde det lett å gå videre ned til Børtevegen.

Da jeg sto på Børtevegen hadde nok det letteste vært å gå sørover forbi Langås, og siktet mot traktorveien lengre sør. Det begynte jo tross alt snart å skumre ... Men, jeg kunne dy meg, så da la jeg like så godt ruta sørover via Tegemyråsen (258). Det var ikke mye til omvei, og jeg fikk en topp til.

Fra Børtevegen til Tegemyråsen (258) ble det litt vandring på traktorvei, litt i terrenget, og litt på sti. Hverken stien eller traktorveien var inntegnet på kartet, så det ble en gledelig overraskelse. Jeg begynte å bli sliten nå, så fint med alt som gjorde det lettere å ta seg fram.

© Nils Haugene

Stien som er stiplet inn på kartet litt sør for Tegemyråsen (258) var en skuffelse i virkeligheten. Den var såpass gjengrodd at jeg snart mistet den helt. Heldigvis dukket det plutselig opp en sti igjen like etterpå som gikk mot sørvest, over et flatt og ganske myrete område. Den stien så dessverre ut til å dra seg over åsen mot gården Kleiv, så da endte jeg opp med å følge dalsøkket sørover mot traktorveien som er på kartet. Dette dalsøkket var også temmelig bløtt i nedre delen. Skogen var mørk her, og da skumringen i tillegg var godt i gang, begynte det å bli såpass mørkt at jeg måtte ta det pent og trå varsomt. Her ble det litt tungt og dystert ...

Men da traktorveien ble nådd på ca 200 meters høyde, steg motivasjonen mange hakk igjen. Dette var en ypperlig traktorvei/kjerrevei, så siste etappen tilbake til bilen gikk lekende lett med et smil om munnen. Utrolig godt å kunne slentre avgårde sånn helt mot slutten.