Såta-Storebottegge-Ranastongi (04.04.2025)  

Endelig fikk jeg kombinert eksamensvakt med flott tur!

© Øyvind Brekke

Som en del av jobben min har jeg ansvaret for store deler av ordningen "Autorisasjon plantevern og gnagermidler", og er i perioder jevnlig eksamensvakt rundt omkring innafor "gamle" Oslo og Viken. I så måte er det Gol i gode gamle Buskerud som er det beste turutgangspunktet etter en sånn vakt, men tidligere har ikke været gitt meg noen grunn til å kombinere med fjelltur. Denne gangen stemte alt, det hadde nok noe å gjøre med at godværet trengte å kose fra seg før påsken kom...

For etter en tendens med mange gode påsker innen et kort tidsrom så ser det ut til at det bærer tilbake mot normalen, og i gamledager var jo påske ensbetydende med leteaksjoner i uvær, avrundet med hyggelig innslag i Dagsrevyen 2. påskedag om at sola endelig hadde kommet til påskefjellet...

Jeg kom meg avgårde fra Golitten - som jeg kaller det uten å ha patent på det - nærmere 19 på kvelden. Etter mye rot og rør og snøstengt (!) vei i 2025 (!) droppet jeg Hydalsvegen og kjørte innover Mørekvamdalen. Der ble jeg sittende i bilen og rette eksamensbesvarelser en god stund, men til slutt kunne jeg endelig kose meg litt med morsomme bokseinstruksjonsvideoer av min relativt nye helt og inspirasjonskilde Tony Jeffries på mobilen. Natta i bilen ville uansett bli så som så...

TUREN

Etter den forventede "så som så-natta" i fosterstilling i baksetet så var det en stiv kropp jeg måtte hanskes med på veien oppover fra Mørekvamdalen. Men jeg var tross alt relativt tidlig pån og hadde ikke hastverk. Det var faktisk endel snø i starten, snøen ligger i skyggesidene ned mot dalene, verre så det ut oppi fjellet mot Såta. Denne vinteren her i sør har vært en stor tragedie, med få unntak har den bestått av bejublet varme og fravær av snø og kulde, mer er det ikke å si om den saken! Ekte nordmenn skal gråte over dette faktum!!! (Ja jeg skrur meg på med fullt overlegg her...)
Men man må gjøre det beste ut av det så lenge man faktisk får lov av klimaet til å gjøre det beste ut av det. I dag skulle jeg kose meg til fjells!

Det var en oppkvikker å få utsikt over Vavatn og sola som jeg hadde vært i skyggen for en god stund. Nå kunne endelig skia spennes på litt her og der, avbrutt av litt steinurvandring til dagens første topp.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Jeg koste meg på disse toppene vest for Storebottåne. Sugde inn Skarvheimenstemninga som alltid minner meg om tidlig ungdom og første spede utforsking av fjellheimen. Og utsikten mot Høgeloft Nord, den virkelige jukleegga for meg, er alltid noe jeg liker! Hurrungane kom gradvis til syne de også, og etter en stund befant jeg meg oppe på ryggen mot Storebottegge. Jeg hadde for sikkerhets skyld glemt solkrem, så jeg passet på å bruke ansiktsmaska jeg hadde med meg. Kunne ikke tenke på varmen, jeg ønsket på ingen måte å overgå kronprinsparet i 2002 da de ble ekstremt solbrente av lampeeksponering, uansett grust av min solbrenthet på samme tid! Ikke spesielt deilig å få masse kondens inni solbrillene samtidig som svetta rant inn i øynene. Jeg slappet av ved toppvarden så godt jeg kunne og håpet jeg ikke skulle bli snøblind...

På veien videre koste jeg meg med å skli uten feller og nærmet meg søkket der hvor Hestebotten ender. Noen antydninger til telemarksvinger på mine slitte fjellski ble det, og dermed var jeg i gang med stigningen mot Ranastongi-platået selv om vi har noen østre Storebott-topper her også. Storebottegge Ø4 var forøvrig en førsteklasses utsiktstopp av det brutale slaget! Her er det voldsomt omtrent alt øyet ser, og dette er ikke for sarte sjeler! I det hele tatt er ikke Ranastongi noe for disse sarte sjelene, for her er stupene gigantiske! For meg som har blitt fascinert av Rondanes brutale trolldom for ca 2 måneder siden - den uka man hadde ekte vinter i sør i 2025 - så var det et slags "allerede sett" på dårlig fransk da jeg omsider koste meg langsetter stupkanten nedenfor 1900-varden... Joda jeg husket jo egentlig Ranastongis råskap, men den er såpass at man må la seg imponere hver gang. Med digre hogget som Hestebotten er og Rankonøse på motsatt side og Jotunheimen som bakteppe er dette norsk natur på sitt ypperste. Og siden jeg kom fra Hemsedalssida så var det moro å reflektere over alle de kule raske brillene som tar ei pinne for Hemsedal på afterski etter å ha stått i bakken og trodd at de har vært på ferde i de skandinaviske alper - hvor nå de måtte være - som ikke har ringeste anelse om dette spektakulære magasuget man kan få med minste margin innafor kommunegrensa. Her oppe vet jeg det tross alt er populært til tider. Men ikke i dag...!

Som jeg koste meg med disse monsterstupene! Jeg kjenner området fra barmarkstida og vet at ingen forræderiske kløfter skjærer seg inn i massivet langs kanten, så der det stakk opp stein var det bare å ta en kikk over skavlene. Rå og brutal lykkefølelse var resultatet. Som du imponerte meg Ranastongi!!! Jeg skal aldri "undervurdere" deg mer... Jeg har ment at det er flottere å se Ranastongi fra Rankonøse enn omvendt, men totalen er jo betydelig tøffere herfra. Spesielt når man gransker stupene man står på kanten av.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Jeg koste meg lenge her oppe på platået, men måtte motvillig tenke på returen. I ettertid skulle jeg selvsagt ikke avtalt noe som helst denne dyrebare helga som ble så bra, jeg skulle tatt ei sein bilnatt og reist mot jotnene dagen derpå. Men gitt situasjonen måtte jeg ned i tide. Og måtte da ta den tunge beslutninga om å droppe Hydalsberget. Hadde jeg stolt på Vavatn hadde jeg bare kjørt på, men siden Norge tror det er Syden i år så gjorde jeg altså ikke det. Og kalkulerte med å gå rundt på sørsida siden jeg ikke stolte på hva utoset av Storebottåne kunne finne på. Det ble en lang omvei, men det var da ikke så ille med litt skikjøring først ned fra massivet og så bedagelig rusling langs vannkanten etterpå.

Til sist ble det ubehagelig å forholde seg til "bresprekkene" langsetter oppdemmet vann, så jeg tok opp i høyda og kunne etterhvert ta en rast med utsikt over Mørekvamdalen igjen.
Nedover gikk det greit, og så kunne jeg konstatere at jeg var en flott tur rikere!

© Øyvind Brekke