Grimås, Ånås & Hestås m/flere - Bamble (23.03.2025)

Rørholtveien var i dårligere stand enn jeg hadde regnet med. Spesielt første halvdelen fra E18. Det gikk smått innover, og da jeg endelig var ved Rørholt, parkerte jeg ved gravstedet. Jeg ville helst gå en litt lengre tur her inne, og siden planen var å avslutte med Hestås (224), passet det utmerket å sette igjen bilen ved Rørholt gravsted.

© Nils Haugene

Det ble en variert tur, med mye vandring på diverse veier og stier, og noe gåing i lyng og terreng som inneholdt et par kronglete partier.

Til et av turens primære mål, Grimås (261), kunne jeg benytte veier og stier så å si helt til topps. Men, underveis dit tok jeg en omvei via høyden Øst for Sløkebukta (138). Opp til den gikk det traktorveier helt til jeg passerte den øverste hytta. Så noen meter i terrenget rundt et stup og opp på toppen. På det flate partiet mellom toppen og den øverste hytta lå det igjen en del snø som heldigvis var såpass fast at jeg kunne gå oppå.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Formiddagen var noe mer overskyet enn varslet, men det skulle i hvert fall bli mye sol etter hvert i følge værmeldingen. Da jeg vandret på grusveien forbi gården Kil sprakk det veldig opp, og jeg trodde at nå kom sola for fullt. Men gleden ble kortvarig, for snart skyet det over igjen, og slik holdt det seg en stund til. Sola tittet sånn halvveis gjennom i perioder, for det var et tynt skydekke. Så egentlig greit turvær. Mot slutten av turen ble det perioder med blå himmel igjen.

© Nils Haugene

Fra grusveien og opp til toppen av Grimås (261) fulgte jeg sti omtrent halvveis. Oppover selve nordryggen gikk jeg litt i terrenget, men også i en svak sti en periode. Denne ryggen var generelt grei å følge, så jeg jobbet ikke hardt for å holde meg i den vesle stien/tråkket.

Selve toppunktet på Grimås (261) var en tydelig bergknaus med en liten varde. Veldig fin topp til å være en skogskolle. Utsikten var begrenset, men noen gløtt fikk jeg. Etter turen var det klart at Grimås hadde det flotteste toppunktet, men langt i fra den fineste utsikten. Det ble en god pause her før jeg gikk ned igjen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Over Stueheia (189) ruslet jeg mest i lyngen og terrenget, men mener å huske at jeg fulgte noe tråkk et lite stykke også. Greit å gå oppå åsen her, men den bratteste kneika der jeg gikk opp på vestsiden, bød på litt plunder. Det lå en del nedblåste trær og sperret ruta akkurat der, og jeg knotet litt med å komme over disse.

Denne åsen har to nøyaktig like høye topper (189.3 moh), og jeg gikk naturligvis over begge.

Småbratt ned fra Stueheia (189) mot sørøst. Mye løv her, og muligheter for å skli hvis man ikke passet på.

Like før jeg var nede på grusveien igjen kom jeg i prat med en trivelig kar som trolig bodde på Kil. Han fortalte bl.a. litt om turmuligheter i området, og at det i år var tidlig bart. Allerede i februar hadde han plukket den første flåtten fra hunden sin. Flåttsesongen varte snart hele året, kunne han fortelle.

© Nils Haugene

Ånås (225) viste seg å være en lett topp å bestige, med blåmerket sti til toppen fra traktorveien nede ved Lønnfjelltjenn. Traktorveien var snødekt, og enkelte plasser i nedre halvdel av oppstigningen, men ellers stort sett barmark videre oppover.

Turens flotteste utsikt fikk jeg fra benken som er satt opp like ved toppen av Ånås (225). Derfra kunne jeg se utover Rørholtfjorden og åsene omkring. Selve toppunktet var i bushen noen meter sør for benken.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Forholdsvis greit å gå videre i terrenget til toppen av Ånås Sørøst (209). Noen falne trær og litt plundring, men ingen vesentlige hindringer. Denne toppen var ikke veldig spennende.

© Nils Haugene

Nedstigningen fra Ånås Sørøst (209) skulle etter hvert bli temmelig uveisom og krevende. Det var noenlunde greit til å begynne med, hvor det verste var noen partier med en del kvister på bakken. Men lengre nede, og da spesielt rundt 125 meters høyde, der var det ganske så ulendt og kronglete. Trær sperret veien, det var brattere enn forventet, og store steiner med glatt mose. Det gikk svært sakte noen meter der! I ettertid var dette turens verste parti, og her anbefaler jeg ingen å gå.

© Nils Haugene

Stor lettelse da jeg kom ned på en snødekt traktorvei ved Morka, rett sør for Svarvekjær. Denne traktorveien lå skyggefullt til nedenfor nordsiden av Ånås (225), og det var snø hele veien til jeg tok av for å gå opp på høyden Vest for Svarvekjær (135). Jeg målte rundt 30 cm snø med staven, men heldigvis var snøen så fast at jeg for det meste kunne gå oppå.

© Nils Haugene

Opp mot toppen Vest for Svarvekjær (135) var det en kort og litt bratt kneik, som var lett å komme opp. For øvrig var dette en overraskende god utsiktstopp. Den stuper bratt ned sørover, så lite som hindret utsynet den veien. Bortsett fra den mye høyere Ånås (225) da, som dominerte like i sør.

© Nils Haugene

Lett å gå nedover fra høyden Vest for Svarvekjær (135) til noen snødekte veier ved gården Vassend. Etter å ha gått litt forbi Vassend svingte jeg opp mot høyre på en noe gjengrodd traktorvei som førte meg inn i en botn vest for Nonsås (218). Denne botnen endte i bratte skråninger med stup flere steder, men der jeg siktet opp viste det seg å være helt kurant å ta seg fram. Ingen problem å komme opp der.

Videre rundt på oversiden av botnen, og så opp på Nonsås (218) i forholdsvis greit skogsterreng. På selve toppunktet vokste det noe tett buskas av bartrær, så det var egentlig ikke noe trivelig der selv om sola midlertidig var tilbake og jeg fikk noen gløtt av utsikt. Ble ikke lang pause på denne toppen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Det flate partiet jeg kom ned til like nordvest for Nonsås (218), var nesten som et lite sumpområde. Myrete og vått, men heldigvis var en del fortsatt dekket av is og hard snø. Jeg søkte meg til hauger og de små høydene i området, og kom over uten å plumpe.

Siste parti jeg var litt spent på, var den bratte skrenten jeg måtte opp for å nå Hestås (224) fra denne kanten. Jeg ville først prøve det sørøstre hjørnet av det bratte området. Der var det tross alt litt avstand mellom 1-meters høydekotene ... Da jeg kom fram så jeg med en gang at dette var plankekjøring. Et drag, eller hylleformasjon, gikk på skrå oppover mot venstre. Der kunne jeg nærmest spasere oppover. Det så til og med ut som det gikk et tråkk opp den veien også.

Siste biten opp til Hestås (224) var også grei, men det vokste en del småkratt øverst. Selve toppområdet var ikke spesielt fint. Høyspentlinja pyntet jo ikke opp, kan man si ... Hogsten under høyspenten sørget derimot for god sikt i noen retninger. Så utsyn hadde jeg der, men ikke så bra fra selve toppunktet, hvor det var mer skog igjen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På Hestås (224) passet det bra at bilen sto parkert nokså nære. Jeg var fornøyd nå, og så fram til en grei og kort nedstigning til bilveien.

Men turen ned fra Hestås ble litt mer kronglete enn forventet. Stort sett greit i øvre del til jeg hadde gått over en høyde. Deretter skulle jeg følge en slags traktorvei som skrådde nedover i et brattere område, men denne traktorveien var nå veldig gjengrodd. Jeg måtte delvis kave meg gjennom små trær og buskas. Helt nederst like før jeg kom ut på hovedveien, ble det mindre vegetasjon og lettere.

Godt å være tilbake ved bilen og få skiftet. Dette ble foreløpig årets lengste fottur, og jeg kjenner at sånn trening trengs, for her var det langt igjen til noen toppform. Men trivelig å vandre rundt og kjenne at våren er på vei.