Jeg tok av ved Stalheim og kjørte inn til Fyre p-plass. Herfra var det akkurat nok snø til å kunne gå på ski innover veien i Øvsthusdalen. Det var kjørt opp et skuterspor som var veldig fint å følge innover dalen. Nord for Biskanolten kom jeg over tregrensen og både føret og utsikten ble betydelig bedre. Det viste seg at snøskuteren hadde kjørt inn til Grindaflethytta, og jeg kunne følge sporet helt opp til Stangahøgdi. Herfra tok jeg retning sørover og opp til Kaldanuten som var turens hovedmål. Toppen innfridde på alle måter og jeg hadde en lengre pause der oppe.
Heldigvis hadde jeg startet tidlig denne dagen, og mulighetene til å gå en real runde var absolutt til stede. Jeg valgte å sette kursen mot Såteggi og så se hva klokka ble etter det. Turen gikk via Grindafleteggi og så videre til Såteggi som hadde en litt bratt men uproblematisk oppstigning. Fine topper begge to, det store spørsmålet nå var hvilken rute jeg skulle ta ned igjen. Jeg innså at jeg måtte et stykke østover før jeg kunne komme meg ned i Fyresdalen igjen, men lysten til å besøke Skjerpisnuten og se Nærøydalen ovenfra var såpass tilstede at denne distansen var helt underordnet:)
Jeg kom meg overraskende greit ned i dalen, krysset Muravatnet og så var det å klatre seg opp i høyden igjen! Her var det såpass bratt at jeg valgte å gå i sikksakk opp en ganske bar rygg og endte opp på høyde 1428. Herfra lett over 1456 og så endelig opp til Skjerpisnuten. Jøye meg for en natur, denne toppen skuffet ikke! Man må vel til Romsdalen for å finne tilsvarende stup og høyder, i alle fall i Sør-Norge. Etter litt fotos og mat ved varden tok jeg turen ned til stupkanten. Her var det noen bare fjellknauser ganske langt utpå kanten som jeg kunne våge meg ut på. Herfra fikk jeg fikk fugleperspektiv over Nærøydalen 1400 meter nedenfor. Helt magisk!
Dessverre var dagen på hell, og hvis jeg ikke ville snuble meg ned hele Øvsthusdalen i stummende mørke måtte jeg rive meg fra og sette kursen mot bilen igjen. Jeg gikk samme vei tilbake slik at jeg kom meg ned bratta der hvor jeg hadde gått opp. Jeg kunne skli meg ned til koia mellom Vedasteinsvatnet og Halsavatnet, herfra over sistnevnte vann og så opp dagens siste motbakke til Stangahøgdi igjen! Denne ble temmelig seig men jeg rakk akkurat å få med meg solnedgangen før jeg satte utfor bakkene ned i dalen. Nå ble det kappløp med tiden, og jeg kom meg akkurat ned til bilen før det ble såpass mørkt at lykta måtte frem:)
Kommentarer