Middagsåsen & Nilsås m/flere - Larvik (06.02.2025)

Så langt sør i Vestfold var det vårlig og riktig trivelig, med sol, fuglekvitter og mest barmark. Kjølig i lufta, men en liten lunk der sola sto på.

Ved Hallebanen og lokalene til Brunlanes Idrettslag var det en parkeringsplass som nå var nesten helt tom. Selv om det innebar litt mer gåing til kollene jeg skulle besøke, ville jeg heller sette igjen bilen der fremfor å kjøre nordover mot gården Torstein.

© Nils Haugene

Fra parkeringen og til turens første topp, Middagsåsen (176), kunne jeg følge veier og stier helt inn i Halleheia, like sørøst for toppen. Så dit gikk det radig, men derfra var det brått slutt på å kunne lange ut. Fra der jeg forlot stien/kjerreveien gikk det bratt opp i ulendt terreng med store steiner dekket med glatt mose. Stedvis lå det også hard snø. Så en liten pause i et dalsøkk, før det igjen ble temmelig bratt siste bakken mot toppen. Et sted måtte jeg dra meg opp ved å holde i en bjørk.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Tydelig toppunkt på Middagsåsen (176), men bare små gløtt av utsikt. Jeg tok en liten drikkepause på toppen innen jeg fortsatte nordover.

© Nils Haugene

Ned nordsiden på Middagsåsen (176) fulgte jeg først en nokså bratt renne som delvis var fylt med hard snø. Lengre nede mindre bratt, men her var til gjengjeld skogen noe mer uveisom på grunn av enkelte falne trær.

Øst for Hallesætra vandret jeg på kjerrevei et lite stykke innen jeg gikk opp en bratt kneik mot toppen Vest for Tyttebærås (109). Skaret jeg kom opp i like før toppen var mer kronglete enn antatt. En liten kløft som ikke synes på kartet, og småglatt svaberg gjorde at jeg plundret litt der.

© Nils Haugene

Videre fortsatte jeg over Kleggestallåsen (128), Tyttebærås (129) og Thorsjøåsen (139). Ingen store hindringer over disse kollene. For det meste framkommelig skog, men noen få litt mer kronglete partier var det jo. For eksempel det flate området sør for Kleggestallåsen (128), rett før jeg nådde Eikedalsveien, der lå det mye kvist med noe snø oppå. Litt kaving og halvveis snubling de meterne der.

Generelt var rygger og topper snøfrie. Også skråninger som vendte mot sør eller vest. I dalsøkk og åpne plasser som lå skyggefullt til, der lå det som regel noe snø. Opptil 30 cm på det meste. Snøen var temmelig hard, men noen plasser tråkket jeg gjennom så jeg fikk snø oppi skoene.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Thorsjøåsen (139) har stup mot vest, og derfra fikk jeg turens foreløpig beste utsikt ved å gå 30 meter i vestlig retning fra toppunktet.

© Nils Haugene

Mange av åsene og kollene her sør i Vestfold ser jo nesten ubestigelige ut ved første øyekast. Flere av de har stup og bratte skrenter i alle retninger, men så zoomer man helt inn på kartet og ser at 1-meters kotene har litt avstand noen steder. Det er faktisk litt gøy å finne farbare ruter på disse steile kollene. Og litt spennende å se om det er mulig å komme opp eller ned de stedene man sjekker ut.

Thorsjøåsen (139) var forholdsvis grei å følge ned sørryggen, selv om høydekotene nesten lå oppå hverandre et sted. Dalsøkket jeg kom ned i etter denne toppen var bevokst med stor og tett granskog. Så her var det helt snøfritt.

Deretter bratt opp mot Nilsås (163). Denne motbakken var litt mer kronglete der det bratnet til på grunn av store steiner som igjen var dekket med glatt mose, og innimellom hard og isete snø. Siste biten opp var det helt bart.

Nilsås (163) skulle vise seg å bli turens aller flotteste topp. Og det var faktisk ikke (bare) på grunn av navnet på åsen, men denne hadde den fineste utsikten. I flere retninger var det bra utsyn når jeg beveget meg litt rundt på toppområdet. Og spesielt vestover så jeg langt siden også denne åsen var stupbratt i den retningen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Nilsås (163) er en ganske lang rygg. Litt opp og ned ble det da jeg fortsatte videre sørover på ryggen. Flere plasser fikk jeg god utsikt underveis. Blant annet langt sør på ryggen, rett før det begynte å gå veldig bratt nedover.

© Nils Haugene

Partiet jeg var mest spent på, var å gå ned fra ryggen på Nilsås til veien jeg hadde fulgt tidligere på turen. Høydekotene ligger tett, og mange steder oppå hverandre der Nilsås går bratt ned mot sør. Ruta jeg til slutt valgte som nedstigning viste seg å være rimelig grei, og egentlig noe lettere enn fryktet. Jeg slapp å klyve, men måtte vel sette meg ned og delvis ake ned en avsats.

Tilbake mot bilen gikk jeg via to topper til. Først på den som ble turens laveste topp, Vest for Torstein (90). Denne innbilte jeg meg bare var å rusle over, men første biten opp var ganske så kronglete på grunn av tett buskas. Var nok ikke den letteste ruta jeg gikk opp der ...

Men besøket på toppen ble fint da. På det overraskende åpne toppområdet fikk jeg med meg solnedgangen.

© Nils Haugene

Lett videre på vei, og så over et delvis snø- og isdekket jorde. Deretter fulgte jeg lysløypa noe meter, innen jeg gikk inn i tett granskog med kurs mot høyden Sør for Lepperødkilen (126).

Hadde jeg på forhånd visst hvor krevende denne siste toppen skulle bli, hadde jeg muligens droppet den, eller søkt etter en annen rute opp og ned. Det var særlig under oppstigningen etter at jeg forlot lysløypa, og siste del av nedstigningen før jeg nådde lysløypa igjen, at skogen til tider var ekstremt uveisom og tett. Her ble det baksing og kaving på høyt nivå noen steder! Under oppstigningen var det attpåtil særlig på de to bratteste partiene jeg måtte krige meg gjennom kratt og tett småskog. Jeg var så glad da jeg var tilbake i lysløypa igjen på returen, og tenkte at det var sannelig godt jeg ikke kavet meg gjennom dette villniset på sommerstid med flått og andre småkryp kravlende rundt på vegetasjonen.

© Nils Haugene

Helt på slutten kunne jeg ha tatt noen ekstra runder på løpebanen rundt fotballbanen, men må vel innrømme at jeg var fornøyd, og beina var i grunnen enige. Dessuten begynte det nå å skumre godt, så det var på tide å avslutte og komme seg hjem.