Ekspedisjon Baruntse | Pokalde (5806m) (06.11.2024)
Geschrieben von Þróndeimr (Christian Nesset)
| Tourcharakter | Hochtour |
|---|---|
| Tourlänge | 8h 42min |
| Entfernung | 15,1km |
| Höhenmeter | 1.595m |
| GPS |
|
| Besteigungen | Pokalde (5.806m) | 06.11.2024 |
|---|---|---|
| Pokalde East Peak (5.594m) | 06.11.2024 | |
| Besuche anderer PBE | Chukhung (4.730m) | 06.11.2024 |
| Chukhung to Lobuche, Kongma La Trail (5.000m) | 06.11.2024 | |
| Pokalde - Normal route (5.600m) | 06.11.2024 | |
| Pokalde - Summit scramble (5.760m) | 06.11.2024 |
Direktelenke til de andre rapportene fra denne Himalayaekspedisjonen
Plan, team, forberedelse og vandring | Amphu Gyabjen (5647m) | Pokalde (5806m) | Island Peak (6189m) | Baruntse (7162m)
Pokalde var en topp jeg så for meg vi kunne nå fra Chukhung. Kanskje noe drøy tur i denne høyden, men her får vi god hjelp fra stien opp til Kongma La Pass som gjør det litt enklere. Fjellet er også kjent og får bestigninger i ny å ne så her går det vardet rute helt til topps. Toppen skulle by på noe klyving som ekspedisjoner og sherpaer bruker tau på, men jeg så ikke for meg at vi trengte det så vi la igjen alt av utstyr i Chukhung.
Noe vi hadde i baktankene for Pokalde var å gå den luftige nordryggen til toppen, eller å prøve oss på en av de kvasse toppene på sørryggen. Men på grunn av nysnøen som lå i alle sektorer unntatt sør var ikke det realistisk å gjøre så vi satset på å følge normalruta opp østflanken.
For min del startet turen med å finne ut at pusteproblematikken jeg opplevde i går vedvarer. Under rekogniseringsturen mot Amphu Laptsa Pass opplevde jeg smerte ved innpust og måtte snu etter 6km på 5100m da jeg var overaskende utslitt. Gikk fint å fylle halvparten av lungekapasiteten, men litt etter det stakk det i lungene. Jeg er uansett vant med å måtte ta det veldig rolig den første halvtimen til timen på tur men det er frustrerende når Mathias og Endre er så mye bedre trent enn meg og kan egentlig fyke av gårde.
Vi tok det svært rolig i starten, for det var helt utrolig tung og treigt den første timen. Endre foreslo snuing for meg, men jeg velger å fortsette basert på en erfaring jeg gjort meg de siste somrene som guide. Selv om det gikk ufattelig treig oppover å jeg hører Endre og Mathias tenker at "satan så treig det går" passerte vi vel 15-20 stk (?) andre fordelt i 4-5 grupper før vi var oppe ved vannet under Kongma La Pass på 5450m.
Vi fulgte en eldre morenerygg mot starten av øst-nordøstlig rygg av Pokalde. Her lå det fortsatt mye snø fra det store snøfallet i september (300mm regn i Kathmandu pr dag i tre hele dager som ga enorm flom å ødeleggelser). Snøen her hadde ingen bærende skare og man sank en meter ned i ren sukkersnø ned på bar bakke som var ei ordentlig grov ur. Kan knapt se for meg snøforhold av verre type!
Det ble straks bail out og vi gikk ut til sørsiden av vannet ved vardet rute. Mathias og Endre var særs uenige i forslaget om å gå i snøen langs vannet, men jeg ville prøve det for å kjenne litt på snøen her i brattere lende ettersom distansen var såpass kort til bart parti. Mathias og Endre gikk litt tilbake og rundt vannet mens jeg jobbet meg gjennom. Det gikk sakte, men her var det en sti å finne under sukkersnøen, ikke grov ur. Konklusjonen jeg dro ganske umiddelbart var at vi må nok endre noen planer de neste dagene angående en planlagt bestigning for å kave i sånn snø i slike høyder er urealistisk over tid. Denne snøen, vanligvis 1m der den ligger fantes i alle sektorer fra 5300m å opp bortsett fra SØ, Sør og SV opp til 6000m.
Vi var nå inne i en bolle som ledet opp til ett skar på østsiden av Pokalde. Endre og Mathias går nå først og fyker av gårde fra meg i god fart. Jeg ser de sikter seg inn i senter av bollen så jeg stopper opp for å se hvordan det går. Det er bærende skare der sola har fått jobbet mest, men inne i den nordovervendte bollen regner jeg med at det blir samme snø som der vi prøvde først. Bildet under Nuptsebildet viser vel egentlig akkurat i det skaren tar slutt og de begynner å tråkke igjennom. Fra min vinkel så det ut som at den neste halvtimen blir deres desidert tyngste og mest frustrerende så langt på turen! Jeg ser etter alternativer og går opp på en SV-vendt flanke som har mottatt mye solvarme den siste måneden. Her var det bærende skare nesten helt opp, men måtte vasse litt på slutten jeg også.
I skaret mellom østtoppen og hovedtoppen blåste det ganske godt med kast på over 20m/s og en del is og snø som haglet godt i ansiktet. Vi la igjen to sekker og fortsatte opp flanken som lå i le for vinden. Rett under toppen krysset vi sørryggen og tok de siste 40-50 høydemetrene opp fra sørøstryggen. Her var det noe mer utsatt klyving på svært løst fjell før vi var oppe. Teknisk sett kanskje turens enkleste topp, men utsikten var fenomenal herfra. Fikk zoomet inn på flere topper med kameraet, fjell som jeg har sett og lest en del om før så det var artig å få sett de.
I bildet over ser du blant annet Drangnag Ri som fikk sin førstebestigning av en Norsk-Britisk ekspedisjon sammen med lokale Nepalesere. To sherpaer sammen med Ralph Høibakk, Bjørn Myrer-Lund og Chris Bonington nådde toppen i slutten av april 1995. Arne Næss, Stein P. Aasheim og Vegard Ulvang var også med på denne ekspedisjonen hvorav sistnevnte fikk en livstruende nyreinfeksjon og måtte evakueres. På NRK-TV ligger en dokumentar om ekspedisjonen. Fire ekspedisjoner har i ettertid prøvd å nå toppen, hvor av to ikke hadde noe suksess.
Gaurishankar som ikke ser like spektakulær ut i bildet over er dog det mest krevende fjellet av de tre store i bildet. På 1800-tallet ble fjellet lenge ansett som verdens høyeste ettersom man ser toppen fra befolkede områder helt nede i India. Bare 6 klatrere har klart å nå toppen av totalt 216 som har gjort et forsøk fordelt på 27 ulike ekspedisjoner fra 1964 til 2013 (ingen forsøk gjort siden). Under førstebestigningen av fjellet i 1979 med ti klatrere ble det brukt 107 bærere. Bærerne fikk båret opp 6100m med tau samt 400 snøanker og isskruer. Turen ble beskrevet som ekstremt krevende for deltakerne og en etter en måtte evakueres på grunn av helseproblemer (lungeødem, koldbrann, bronkitt, forfryse lemmer osv.) som oppsto under turen. Først 44 dager etter turens start nådde to av ekspedisjonens deltakere toppen.
Pasang Lhamu Chuli er oppkalt etter Pasang Lhamu Sherpa, første kvinne på Mt. Everest. Under forsøket nådde hun sammen med fem andre sherpaer Everest og ble med det første kvinne til å nå toppen på sitt fjerde forsøk. På toppen ble den ene sherpaen akutt syk og døde innen få minutter. Pasang Lhamu Sherpa skulle heller ikke overleve da hun også omkommer på Everest South Summit (8749m) i dårlig vær.
Topppen var bare såvidt synlig var mitt perspektiv på Pokalde men tar seg ut som en av de flotteste toppene i regionen. Totalt har 25 klatrere nådd denne toppen av totalt 77 som har gjort et forsøk. Til høyre sees ruta "Hook or Crook" som er den eneste ruta som er gått i alpin stil. Den ble gått av Michael Lerjen, Simon og Samuel Anthamatten (brødre fra Sveits, sistnevnte kjent gjennom flere skifilmer som for eksempel La Liste-filmene).
Eneste dødsulykke på fjellet skjedde da Alois “Luis” Brugger (47), en som beskrives som en svært erfaren alpeguide, omkom under nedstigningen på faste tau. Kompanjongen verken så eller registrerte fallet da han hang litt etter. Ifølge han tydet det på at Brugger sannsynligvis hadde glemt eller på ett eller annet vis koblet seg fra det faste tauet som gikk ned på ruta. Det ble gjort søk etter Brugger med helikopter uten funn. Fallet skjedde ett par hundre meter under toppen så sannsynligvis falt Brugger over 1500m og forsvant i breen under.
Cho Oyo er verdens sjette høyeste fjell og i bildet sees sørsiden av fjellet, altså den Nepalesiske siden av fjellet. Etter vårsesongen i år hadde over 4000 klatrere nådd toppen av Cho Oyo fra Tibetansk side mens bare 70 har nådd toppen fra Nepalesisk side. Cho Oyo er ansett å være den enkleste av de fjorten toppene over 8000m i verden, da via normalruta fra Tibet. Men fra sør er Cho Oyo ansett å være en av de tøffeste av de. I år skal Nepalesiske sherpaer ha anlagt en ny og permanent kommersiell rute opp fra sør som skal selges inn de neste årene. Utfordringen vil være pris da det er langt dyrere å gå toppen i Nepal (13 000USD i Tibet vs 30 000USD i Nepal).
Ruta lengst til høyre i illustrasjonen ble gått av en Russisk ekspedisjon i 1991. Den ble forsøkt repetert i høst av en ny Russisk ekspedisjon. Planen til teamet var å ha med ett telt men ingen soveposer så de hvilte kun i dundressene de hadde på seg. Planen var å ikke bruke oksygen og gå på faste tau. Teamet brukte ei ukes tid på å sette opp faste tau fra 7300m til 7960m som er oppe på østryggen. Derfra er det ikke mange høydemeter igjen men det er her de største utfordringene ligger med forsering av flere tekniske småtopper og skar. Planen var å bruke 3 dager på forseringen av disse. Oppe på østryggen ble teamet dessverre møtt av samme vind som vi hadde på Pokalde, 2000m lavere. En kald og kraftig nordavind som hos oss var noen brutale 20-25m/s mens det skal ha blåst 30-35m/s på ryggen hvor Russerne befant seg. De snudde samme dag som vi var på Pokalde.
Dag 6: Amphu Gyabjen | Dag 9: Pokalde | Dag 11 og 12: Island Peak | Dag 14 til 19: Baruntse
Benutzerkommentare