Ekspedisjon Baruntse | Plan, team, forberedelse og vandring (31.10.2024)

En fem uker lang tur i Sagarmatha National Park og Makalu Barun National Park i Nepal. Turen gikk sammen med peakbook-brukerne Endre (Fjellsamleren) og Mathias (MathiasMikkelsen). Høydepunktene ble selvsagt bestigning av de fire toppene nedenfor, men også dobbelkryssingen av Amphu Laptsa Pass på nesten 5900m bør nevnes. Denne turrapporten dekker planleggings- og forberedelsesfasen, flytur til/fra samt vandring (trekking) fra Lukla til Chukhung og tilbake igjen. De fire turene til de respektive fjelltoppene dekkes i egne rapporter som er lenket til under totalstatistikken.

Litt totalstatistikk fra turen:
Distanse: 330,3km | Høydemeter: 20 150m | Tid i aktivitet: 167 timer, 46 min | Kaloriforbruk: 51 589 | Totalt antall dager: 36 dager (22.10.24-26.11.24)

Amphu Gyabjen (5647m)

Pokalde (5806m)

Island Peak (6189m)

Baruntse (7152m)

Planleggingsfase

Jeg og Mathias var i Bolivia høsten 2022 (turrapport) hvor vi gikk flere alpine topper opp mot 6300m. I etterkant kom det forslag fra Mathias om å være målbevisste på å nå en topp på over 7000m smurt inn i noe tilsvarende som det vi gjorde i Bolivia. Vi begynte derfor å se på muligheten for å pakke inn en 7000-metring i en tur/ekspedisjon i et gitt område hvor det fantes andre spennende topper av litt ulik alpin art. Vi ønsket at hensikten med turen ikke skulle være selve 7k-toppen men vandreturen opp sammen med ett lite antall alpine topper på 5-6000m.

På listen over aktuelle 7k-kandidater lå Lenin, Himlung Himal, Pumori, Baruntse, Putha Hiunchulin, Spantik, Kun og Nun. Teknisk sett ser det ut til at Putha Hiunchulin er enklest etterfulgt av Himlung Himal og Lenin. Lenin forsvant i prosessen grunnet vær og kulde i den aktuelle perioden. Putha Hiunchulin datt også ut ganske tidlig i prosessen ettersom ruta opp så så lite inspirerende ut! Jeg vil helst ha et komplekst og vanskelig mikroterreng, men må selvsagt balansere det ut når vi snakker 7k-topper. Igjen ble hensikten å finne den 7k-toppen av litt teknisk vanskelighetsgrad som jeg mener og tror jeg og vi som team vil ha overskuddet og marginene nok til å nå.

Muligheten til å gå andre topper forsvant også på Putha Hiunchulin da turen opp til Base Camp går i dype daler. Der blir man liggende på Base Camp å gå akklimatiseringsturer opp og ned ruta til fjellet gjennom hele perioden, noe som jeg helst vil unngå. På grunn av sistnevnte argument forsvant også Spantik, Kun og Nun.

Himlung Himal utpekte seg som en sterk kandidat og i løpet av en måneds tid eller to fikk jeg planlagt ferdig en tur dit med aktuelle akklimatiseringstopper og områder å utforske. Det største trekket her er at mye av de lavere toppene i dalen opp mot Himlung er preget av forvitret, løst og dårlig fjell slik at det ikke finnes noen gode kandidattopper på 5000-6500m som byr på noe fast klyveklatring. Ett annet minus er at Himlung Himal er litt for lite teknisk etter min smak. Normalruta opp følger iallefall en forholdsvis lang og monoton oppoverbakke uten særlige tekniske utfordringer.

Baruntse og Pumori er mer tekniske topper som begge har sine utfordringer. Under studiene om toppene gikk jeg gjennom et hundretalls beskrivelser fra tidligere ekspedisjoner beskrevet på The Himalayan Database. Pumori ble etter hvert tatt ut av prosessen grunnet alt for tidslang eksponering i ras og skredområde (risiko for snøskred og/eller nedfall fra seracer over trase). Det skal sies at Pumori skal ha blitt tryggere de siste årene grunnet stor nedsmelting av breene. Baruntse byr på mer håndterlige farer og faktorer som krever noe mindre energi å vurdere. Hovedrisikoene her, bortsett fra høyde, vær å kulde er bresprekker og utglidning på bratt snø/isflanke da ruta går i mye bratt breterreng over svært mange timer. Spesielt breterrenget fra Camp 2 (6300m) og hele veien opp til toppeggen på 7000m tilsvarer Gjertvassbreens bratte brefall opp til Styggedalstinden men tilsvarende problematikk med tverrsprekker som ofte stenger tilgangen til toppen av Baruntse.

Planen ble etter hvert å gå opp Khumbudalen til Chukhung på 4730m. I Chukhung har man nesten alle fasiliteter og god mat slik at vi kunne opprettholde overskuddet på enklest mulig vis. Områdene rundt byr på mange spennende "småtopper" under is og bregrensa som kan by på noe spennende klyving og klatring som en del av akklimatiseringen. Island Peak, samt noen andre topper byr på spennende turer over 6000m som var ønsket vårt før vi kunne bevege oss mot Baruntse.

Forberedelsesfase

Rent praktisk hadde vi i hovedsak to pre-camps hvor vi tre var samlet. De siste to månedene før turen hadde vi også ukentlige videochat-samtaler der vi snakket om, summet oss og diskuterte utstyr, hvor fysisk og mentalt slitne vi forventet å bli, ROS-analysen, årets helseproblemer samt opptrening og mye mer!

Camp 1: Filefjell
I februar 2024 møttes vi på Filefjell for å trene på det praktiske rundt telting og redningsteknikker med og uten tausikring i bratte snøhellinger. Fokusområdene var å sjekke om det utstyret vi allerede har som bekledning, skotøy, liggeunderlag og soveposer er holdbart i forhold til de temperaturene vi kunne møte på på særlig Baruntse. Vannkoking og gassforbruk var også i særlig fokus men mest tid ble brukt på å heve kompetansen innen det tautekniske samt noe selvredning i bratte heng uten tau.

Mest tid ble brukt på å trene fall i bratte hellinger innbundet i tau. Første del gikk ut på å bli godt kjent med utglidning i bratt snøflanke mens vi tre gikk innbundet i tau. Vi praktiserte dette både med og uten forvarsel (at han som glir ut roper "faller"). Utglidningene praktiserte vi både når vi alle tre traverserte en bratt helling samt når vi klatret vertikalt rett opp en bratt helling. I bratthenget vi trente på her hadde det gått ett større snøskred slik at en bruddkant på 2m ga oss muligheten til å få ganske store krefter i sving når en av oss kastet seg utfor.

Været denne dagen var ikke spesielt innbydende og kraftig snøfokk reduserte sikten til nært null. For å få kjenne på hva nullsikt gjør kastet vi oss utfor bruddkanten øverst i bratthenget for å se om vi hadde mulighet til å klare å stoppe fallet. Fallet ble gjort med isøks, men uten stegjern for sikkerhets skyld! Alle tre gikk kast i kast helt ned det 50m høye bratthenget uten noen mulighet til å stanse fallet!

Bildet til høyre viser treningen på dag to. Været var langt bedre og vi fikk muligheten til å se nærmere på noen tekniske sikringsmuligheter og forankringsmuligheter i snø og på enn kvass egg som kanskje kunne bli relevant for toppeggen på Baruntse. Her trente vi på utglidning i bratt helling med hardpakket snø av både en og to personer mens en annen sto igjen som sikrer på motsatt side av kvass snøegg. Vi trente x antall repetisjoner på ulike hendelser til en av oss ble sånn passelig skadet av treninga!

Camp 2: Galdhøpiggen

I starten av oktober var det duket for andre del av den praktiske forberedelsen før turen. Vi møttes på Juvasshytta og gikk inn til et egnet område ved Pigguri/Piggbreen på Galdhøpiggen som jeg hadde rekognisert. Nå var det meste av klær og utstyr utenom det vi allerede hadde fra før kjøpt inn og dette ble en eksamen i om det fungerer og om det er godt nok. Igjen ble smelting av vann og gassforbruk beregnet men hovedfokuset på denne campen var noen bestemte redningsteknikker på bre. Nå var vi også såpass tett opp mot turen slik at treninga her måtte skje i tryggere former enn ved Camp 1 slik at ingen pådro seg en skade like før turen for eksempel.

Det vi i hovedsak trente på var selvredning ved fall i bresprekk samt heising av person fra bresprekk om han ikke var i stand til å komme seg opp selv.

Selvredning, altså det å klatre opp tauet selv om man falt ned i en sprekk skulle utføres med en stk prusik og en stk microtraxion/nanotraxtion. Prusiken monteres øverst på tauet mens microtraxionen monteres i sentralen på selen. Tauet går gjennom prusiken, så ned til microen og opp igjen til en karabin i prusik for å lette selvheisinga. Dette ble foretrukne metode basert på min kompetanse på nåværende tidpunkt. Alternativet til prusik var å bruke jumar, det hadde forenklet selvheisinga og tidsforbruket en del. Men vi ville bruke ett tau på 7,3mm, samt bruke det under svært kalde forhold slik at jeg synes to ulike mekanismer (jumar og micro har samme type klemmekanisme) er en mer robust plan da det er første gangen jeg skal kanskje gjøre dette på 7000m'ers høyde. Prusik har også fordelen at den er mye lettere og har mindre volum enn en jumar.

Vi trente også på vertikal rappell med HMS knute (italiens stikk) da planen var å ikke ha med taubrems. Dette ble også repetert mange ganger for å sikre oss at det vil bli gjort korrekt i 12-time på 7000-meters høyde. Her klarte Mathias blant annet å plassere skrukarabinen og tauet slik at under rappell skrudde HMS-knuten opp karabineren slik at hele tauet gikk ut av karabineren. Heldigvis var det 2m igjen av den 5-6m høye rappellen og mjuk snø ved landing slik at det gikk helt fint, men problemet ble tydelig belyst og tiltak diskutert.

Trening 1: Brebrønner på Styggebrean
Noe som jeg har ønsket å gjøre over lengre tid var å utforske brebrønnene på Styggebrean ved Galdhøpiggen. Å gjøre det før turen til Nepal ville være midt i blinken treningsmessig sett så jeg tok to turer opp på breen å rappellerte ned i brønnene for så å klatre opp tauet igjen. Dette var en ganske heftig tur utforskertur hvor noen tautekniske ferdigheter ble brukt over lengre tid. Den mentale biten med å rappellere ned i ukjent landskap var også for min del en veldig god oppvarming til Nepal. Turen er nærmere beskrevet i egen turrapport her. Dette var en tur sammen med Sveinung Mosnes og Joar Olstad.

Trening 2: Repetisjon på selvredning
Vi hadde noen hviledager i Chukhung (4730m) som gikk med på å fortsette der vi slapp treningen vi gjorde på Camp 2. Det ble trent mange repetisjoner breredning med 1:3 taljesystem. På den andre hviledagen gikk vi opp å fant noen digre steinblokker like ved Chukhung som var optimal for teknikktrening selvredning. Våre to bærere, Dawa og Angi var også med å fikk prøve metoden vår. Dawa hadde lite eller ingen slik trening, mens Angi sier han har litt slik trening, men da kun med jumar så både prusik og microtraxion var ukjent for han.

Statistikk

RE = Relativ Effort (hjerte-kar trening/arbeid)
Body Battery = Poengsum på kroppens overskudd 100-5 (overskudd ved start av dag-overskudd ved endt dag)
Søvn Poeng = Poengsum av søvn basert på kvaliteten ved nattesøvnen
Pulsoksygen = Laveste måling under søvn er det som står i oversikten

Noe statistikk fra ekspedisjonens start i Lukla til Lukla. Dette er kanskje mye tall, men om noen ser på tilsvarende data etter turer er det kanskje interessant. All data er målt med Garmin Fenix 7.

Angående Pulsoksygen: Klinisk sett hadde jeg vært koblet til respirator med verdiene jeg har, men slik er det ikke i høyden. På absolutt laveste er jeg nede på 73% under søvn. I våken tilstand er jeg aldri under 85%. Har testet klokka flere ganger opp mot et Pulsoksymeter på finger og får akkurat samme resultat. Testet også klokka på ei dame med AMS og utviklende HAPE (lungeødem) i Chukhung etter at hun ble båret ned fra Island Peak. Hun hadde rundt 60% på både klokke og pulsoksymeter da hun satt rolig å pustet normalt. En annen kar ved middagsbordet i Chukhung satt med blå lepper og hadde 52%, men det var tydeligvis helt vanlig for han. Jeg tror dog at personen fungerte som vanlig og at målingene skyltes svært dårlig luft i rommet da vi satt 20-30 stk inne på at rom uten noen form for ventilasjon i flere timer hver dag under middagen. Når jeg studerer egen Pulsox under oppholdet på det rommet var det den laveste verdien i våken tilstand hver dag i de 6-7 dagene vi var der og tyder på en liten karbonmonoksidforgiftning.

Flytur

Mens Endre og Mathias fløy med Thai Airways via Bangkok tok jeg en dyrere, men en del timer kortere tur via Dubai med Emirates. Argumentet var å redusere flytid for å redusere risiko for dehydrering og søvnmangel som i sin tur utfordrer immunforsvaret. Returen var jeg ikke like nøye med så den gikk litt billigere (Kathmandu-Dhaka-Dubai-Oslo). Innad i Nepal skulle vi opp til Lukla, det som også for de fleste er kjent som verdens farligste flyplass. Statistisk sett (de siste 30-årene) styrter 1/2000 fly på den strekningen så tittelen verdens farligste er ikke helt ufortjent.

Nepal er noen av verdens mest uforutsigbare land å bli transportert i så her må vi beregne mye tid. En kjøretur på 100km på de beste veiene tar 5 timer eller mer og skal man fly må man legge til mange dager i margin for flyene letter kun på klar himmel.

Flyplassen i Kathmandu har utfordringer med kapasiteten (organiseringen er nok også en faktor i utfordringene) så de fleste flyvninger til Lukla er flyttet fra ei flystripe i Ramechap, 6-8 timers (120km) kjøretur fra Kathmandu så her må man også regne med mye ekstra tid. På tur opp til Lukla var vi utrolig heldig med vær og logistikk og fikk en flyvning med Summit Air fra Kathmandu. På returen endte vi opp i Ramechap og måtte ta kjøreturen til Kathmandu. Flommen i september har revet bort rundt 2-3 mil av den nye motorveien så minibussen kjørte mye av tiden i elveleiet som nå var tørrlagt. En humpete affære, men for meg var det spennende å se den enorme skalaen og mengden av ødeleggelse på infrastruktur og tettsteder.

Prøvde meg på bruken av CO2-kalkulator denne gangen ettersom det ble hele 8 flyvninger. Totalt snakker vi 3 473kg utslipp fordelt på de ulike flyene.

Noen flybilder fra Dubai

Organisering og teamet

Jeg dro ned 6 dager før Endre og Mathias med formål om å få organisert de siste detaljene. I stor hovedsak gikk tiden med på å søke om "Climbing Permit" til Baruntse noe som var nytt for meg. Alle fjelltopper i Nepal er pr definisjon hellige så man har i utgangspunktet ikke lov å bestige de. Det er derrimot åpnet for å bestige nesten 500 topper i Nepal og stadig flere åpnes hver sesong. Men fortsatt står nok hundrevis om ikke tusenvis av topper ubesteget, særlig i kategorien 5000-7000m. De 500 toppene som er åpen for bestigning er organisert i to kategorier, en Trekking Peak og en Climbing Peak. Det er to ulike byråkratiske avdelinger som styrer godkjennelsesprosessen til de ulike toppene. Trekking Peak er vanligvis enklere enn en Climbing Peak, men kan fortsatt være vel så tekniske Prisen for å bestige en Trekking Peak ligger på rundt 2000kr til 4000kr pr person. Climbing Peak er ofte topper som er mer ekspedisjonslignende med lengre innmarsjer og mer tid i eksponert terreng slik som i høyden, på bre eller i skredutsatte områder. En Climbing Permit har en prislapp på rundt 15 000kr å helt opp til 300 000kr pr person. Baruntse lå på 20 0000kr pr person.

Endre kom inn i prosessen ganske tidlig da vi så etter flere enn bare meg å Mathias for å øke robustheten i teamet. Vi ville også leie oss bærere og landet etter hvert på å leie inn to bærere som vi ville bruke på alt av vandring, men ikke på selve toppene.

Jeg tok kontakt med en kjenning av meg, Tshering Pande Bhote, en av sherpaene som jobber som fører i Norge på sommerstid. Han har ett firma som som driver med organisering av ekspedisjoner i Nepal med turer til alt fra enklere trekkingturer til store ekspedisjoner på Everest, Ama Dablam og andre 7- og 8k-topper. Jeg fikk organisert hele turen gjennom hans firma Top Himalaya Guides med meg fører (expedition leader) av turen med Mathias og Endre som mine klienter. Byråkratiet rundt dette var en lang og tungvint prosess med 40-50 underskrifter og godkjenninger fra mange kontorer i DOT (Department of Tourism). Jeg måtte også innom sykehuset for verifisering av helsetilstand slik at jeg kunne godkjennes som fører for et Nepalsk firma. Uten hjelp fra Tshering og kona hans Chhidar Lama hadde jeg ikke hatt nubbsjans til å navigere meg fram i det byråkratiske landskapet her.

Våre bærere ble sherpaene Dawa og Angi, begge 23 år og oppvokst i samme bygda som Tshering øst for Makalu. De to ble svært gode makkere da man ikke alltid kan forvente så mye når man hyrer inn bærere.

Teambilder!

Utstyr

Det er utrolig mye man kan si om utstyr men velger å holde denne kort. Utstyret som ble valgt ser du i oversikten.

Erfaringen er at særlig sko og bekledning bare så vidt holdt i -40c på Baruntse. I området fra 6400m og 6800m gikk jeg og var kald i hele kroppen selv om jeg mener jeg hadde på gode klær. Jeg var på forhånd spent på hvilke marginer vi kom til å ha på denne høyden med de temperaturene som er her på natt- og morgenen før sola står opp og forventet ikke annet enn at det ville bli en kald opplevelse. Kombinasjonen med høyden og oksygen i lufta gjør at jeg ikke klarer å gå på så mye mer enn 100 i puls så kroppen produserer lite varme. Jeg brukte tå- og fingervarmere denne gangen, og det er første gang jeg prøver det på tur og er nok noe jeg definitivt tar med meg videre på turer i slik høyde. Tåvarmerne funket i liten grad da skoene ble for trange så det trengs større sko om det skal fungere i denne høyden. Elektriske sokker eller oppvarmede såler hadde vært et bedre alternativ tror jeg til seinere utprøving. Samme kulde vil nok ikke være noe problem i lavlandet (under 5000m) da kroppen produserer mye mer varme i de høydene. Det var -26c ved teltet da vi startet å gå (kl 01.00 om natta). Temperaturen sank nok ytterligere så de kaldeste temperaturene hadde vi nok mellom 6500m-6800m som var fra kl 0400 til 0700 (altså ett sted mellom -30 til -35c i lufttemperatur). I tillegg hadde vi en kald konstant bris som kom rett på, eller litt fra venstre side hele veien opp ryggen fra 6300m. Dette var aldri en sterk vind men en vind på 3-5m/s så den effektive temperaturen var rundt -40c. Mathias fikk beskyttet nese med sportsteip, noe vi testet ut før tur. Jeg droppet dette da jeg fryktet opphoping av snørr som frøys ved teipkanten ved nesetuppen. Opplevde det som vanskelig å holde nesetuppen varm nok for å unngå frostskader så til seinere må det gjøres sterkere tiltak her.

Kombinasjonen ullnetting under (Aclima WoolNet Crewneck) og tynn syntetisk genser (Mountain Equiptment Aiguille Hooded Top) over fungerte over forventet i høyden. Vanligvis blir dette for varmt i Norge med tilsvarende temperatur (-5c i lufta) så jeg svetter for mye og blir etter hvert våt å kald og må bytte trøye på toppen for å forhindre nedkjøling. Men i høyden svettet jeg ikke med den kombinasjonen så luftreguleringa var nok optimal noe som trengs for å unngå unødvendig dehydrering. Kombinasjonen med samme ullnetting over og tynn ullgenser (Aclima Lightwool Hoodie) ble for varmt så jeg svettet mer og samtidig opplevde jeg at kroppen ble kald og nedkjølt da den kalde vinden enklere trengte gjennom ullplaggene enn det syntetiske plagget.

Jeg kjørte nesten litt 'overkill' på sovepose og planen var å skaffe meg en sovepose med en temperaturbegrensning på rundt -30c. Marmot-soveposen (-32c komfor) jeg har brukt gjennom Canada og en del andre ekspedisjoner er svært utslitt etter over 400 netter i den. Helsportposen jeg har (-14c komfor/-21c t-lim) blir for marginalt. Grunnet pris ble det tilfeldigvis kjøpt inn en Redline (-45c ME-komfor) til en billigere penge enn det jeg kjøpte Helsportposen for og hadde kjempekomfortable netter i den gjennom Baruntseuka og natta på Island Peak.

Kathmandu før og etter turen

Kathmandu har ryddet opp søpla var det første jeg la merke til da jag kom til byen. Det andre var at luftforurensninga hadde blitt betydelig verre siden sist jeg var her i 2011 og 2015. Nå rangerer Kathmandu ofte som byen i verden med mest forurenset luft sammen med andre byer i India og Bangladesh. Denne gangen ble det mye tid i byen så jeg fikk utforsket noen topper ved byen, samt klatrefeltet i Hattiban. Mye av tiden gikk bort på organiseringen av turen da jeg daglig måtte dra hit og dit for å skaffe de riktige papirene for Baruntse Climbing Permit.

På en av dagene ble jeg med Tshering på jobb for å sikre tre nordmenn som skulle på klatrekurs hos han. Jeg satt på en motorsykkel ut til Hattiban som ligger 45min - 1 times kjøretur ut av byen. Der klatret vi ved to av de tre feltene som ligger i dalsøkket. Klatrefeltene ligger sørvendte og det manglet skyer da vi var her så det ble 5 timer klatring i svært høye temperaturer.

Da vi kom tilbake til Kathmandu på returen hadde vi tre dager å bruke av. Dette var dager vi måtte sette av før reisen tilbake til Norge grunnet usikkerheten med fly og transport fra Lukla til Kathmandu. Vi dro ut til Hattiban sammen med Dawa og Angi (bærerne våre) som også ble vår siste stund sammen med de. De rakk ikke butikken før vi dro så vi måtte hoppe av taxien nede i sentrum slik at de kunne handle seg noe mat og vann. Dermed ble det for langt å gå opp til klatrefeltet "Mati Crag" som ligger lengst oppe i dalen så vi gikk til "Main Crag". Main Crag byr på finere klatring enn i Mati men er hardere. Nå i ettertid ser jeg at det er to ruter her som er gradert ganske enkel (5b og 6a) men det var jeg ikke klar over da jeg var der. Den som jeg trodde var enklest var opptatt så jeg startet på ei anna rute som så passelig enkel ut. Det var en 6c (Left Elephant Trunk), men endret den da jeg var parallelt med toppankeret på ruta til venstre som er enklere å starte på for Mathias og Endre dog dette var også en 6a+. Etter at den enkleste ruta ble ledig gikk vi også den, en 6a. Jeg og Mathias fikk klatret ruta The Black Panther (6b+) som dagens hardeste, en rute jeg også klatret siste jeg var her.

Noen nattbilder fra Kathmandu:
Noen oversiktsbilder av byen:
Fra klatring i Hattiban:

Vandring fra Lukla til Chukhung

Avreisedagen våknet vi vel rundt kl 0400 da flyet vårt var planlagt å ta av fra Kathmandu kl 06.30. Jeg våknet å kjente biting i halsen ved svelging, typisk førstesignal på forkjølelse/influensa. Veldig, veldig frustrerende og irriterende å starte en slik ekspedisjon sånn, men ikke helt uforventet heller. Jeg hadde også blitt over 25 stikk av gulfebermygg i Kathmandu, en by som akkurat nå var herjet av denguefeber. Jeg hadde ikke vaksine mot akkurat det da jeg hadde gjort dårlig risikovurdering og vurdert det til at sånt holder seg i jungelen i lavlandet.

Vi ble hentet av Tshering og kona som kjørte oss til flyplassen. Organiseringen ved innenriksterminalen var langt bedre nå enn da jeg fløy fra samme terminal i 2011 så det gikk ganske greit å komme seg gjennom og inn på flyet som gikk i rundt åttetiden, ikke så alt for dårlig til å være Nepal. Vi fløy opp til Lukla (2800m) og landet på flystripa i strålende vær. I Lukla møtte vi våre to bærere Dawa og Angi, begge 23 år. Dawa møtte jeg i Kathmandu da jeg leverte storsekken min og noe utstyr til han ettersom Nepalesere må ta seg opp til Lukla på andre måter enn fly da fly er i hovedsak reservert til rike turister som oss. Han forstår og snakker engelsk veldig bra til bærer å være. Angi er gift og har et barn hjemme i bygda i Makaluregionen. Han har tidligere vært på Everest og Manaslu av 8k-toppene og har også vært en tur til Baruntse Base Camp via Amphu Laptsa Pass tidligere.

Målet for dagen var å nå Namche Bazaar. Da hopper vi over første natta på 2600m, men jeg ser akklimatiseringa på den høyden som litt unødvendig for oss som nettopp hadde to netter på Galdhøpiggen. Vi gikk rolig innover dalen og tok oss god tid før vi nådde Namche etter ca 8 timers vandring. Alt gikk greit bortsett fra at Mathias sleit med et (kanskje veldig) vondt kne som skapte mye usikkerhet for han med tanke på de neste ukene. Håpet at det går seg til som det ofte kan gjøre.

I Namche Bazaar tok vi en akklimatiseringsdag med vandring opp til bygda Khunde og ned igjen. Forkjølelsessymptomene mine gikk over i forkjølelse dagen vi skulle gå fra Namche Bazaar til Pangboche og ble en tung dag for min del. Heldigvis er det varmt og komfortabelt å gå rolig så det gikk greit å gå dit. På grunn av forkjølelse og tidvis febersymptomer måtte jeg ha en hviledag i Pangboche for å se det litt ann før jeg passerte 4000m. Dagen brukte jeg alene til å gå opp til 4400m med rolig puls mens Mathias og Endre tok turen til Ama Dablam Base Camp.

Pangboche er en av de eldste bosetningene i Khumbudalen og er den siste bygda på tur opp mot Everest Base Camp som er permanent bebodd. Pangboche ble først bebodd på 1400-tallet som mange av de andre områdene i Khumbudalen da Sherpafolket kom hit fra Tibet. Sherpafolket er opprinnelig en nomadisk folkegruppe som holdt til i østdelen av Tibet. På 1300- og 1400-tallet utvandret fire klaner over Himalaya og bosatte seg fast i Khumbudalen. De fire klanene har siden vokst og er nå fordelt på rundt 20 klaner.

Etter at de bosatte seg i Pangboche ble det bygd et kloster der, men det ble ødelagt av et enormt snø- og isras fra isbreene på Tawoche (6542m) tidlig på 1600-tallet. Dagens kloster sto ferdig i 1667 og er Khumbudalens eldste kloster.

Ama Dablam er Himalaya's svar på Matterhorn. Også kalt verdens vakreste fjell tiltrekker seg svært mange fra hele verden som vil gjøre sitt forsøk på å nå toppen. Turen opp byr på mye luftig og eksponert klatring og klyving langs faste tau så sikringsmessig sett gjøres den med en jumar da det er en trygg og effektiv måte å sikre på i høydene her. Ama Dablam betyr Mors smykke (Ama = Mother's/Mors, Dablam = Nacklace/smykke) oppkalt av de lokale i Pangboche og det er serac'en over Camp 3 som er smykket.

En faktor som gjør selve normalruta opp utrygg er serac'en "Dablam (Smykket)" som henger mellom Camp 3 og toppen. Ved to anledninger de siste tiårene har den glidd ut med fatale følger, her er litt om den mer kjente ulykken:

14.11.2006: Midt i den travle sesongen glir serac'en ut tidlig på morgenen, ca kl 04.15. Ingen kunne se skredet ettersom det var mørkt, men nede ved Base Camp våknet mange til bråket som fulgte. Det gikk også to påfølgende ras de neste timene. Seks klatrere som lå på Camp 3 (6300m) skulle opp denne dagen, men i Base Camp er det stille på radioen på morgenen når Base Camp kaller opp. De neste timene til dagslyset beskrives som nervepirrende.

I åttetiden ser man at serac'en Dablam har glidd ut men fra BC kan man ikke se selve Camp 3 som ligger oppe på skulderen. Først kl 13.30 nådde klatrere fra Camp 2 opp til Camp 3. De hadde hørt skredene den morgenen, men trodde ikke de hadde gått på Ama Dablam så de ble forskrekket da de kom opp. Som sees i bildet hviler Camp 3 på en stor og tilsynelatende solid og robust bygd skulder av is plassert på en fjellrygg til høyre for selve rasets hovedbane. Klatrerne fra Camp 2 beskrev skulderen som opprevet lengst inn og med store 250-350kg store isblokker som lå strødd utover det som var teltområdet. Alle fire telt var borte og man fant kun to gamle avrevne tau og en metalskje som lå i snøen. De fryktet først at teltene og klatrerne kanskje var begravd under isen. Klatrerne avbrøt umiddelbart sitt toppstøt og startet returen og like etterpå gikk et siste ras som skylte ned renna på sørsiden av fjellet og over deler av klatreruta foran de. Dagen etterpå ble det gjort søk med helikopter og man kunne se avrevne teltdeler og noe utstyr på en hengebre 500m under Camp 3. Det ble konkludert med at teltene med klatrerne inni sannsynligvis ble blåst av ryggen. Alle de seks klatrerne (tre lokale sherpaer, en 32-åring fra Storbritannia, en 41-åring-, og en 27-åring fra Sverige) ble aldri funnet.

Etter hviledagen jeg trengte i Pangboche gikk vi opp til Chukhung på 4730m. Formen min var vel midt på treet, den kunne ha vært bedre men jeg fryktet at den kunne bli veldig mye verre i høyden. Vi skulle bli i Chukhung i minst ei uke før vi fortsatte mot Baruntse. Chukhung ble altså vår base camp på ekspedisjonen.

Fra Chukhung gikk vi toppene Amphu Gyabjen (1 dag), Pokalde (1 dag), Island Peak (2 dager) og Baruntse (6 dager). Vi hadde også to hviledager med tauteknisk trening, samt en dag hvor jeg gikk en rekogniseringstur inn mot Amphu Laptsa Pass mens Mathias og Endre gikk ned til Dingboche for å handle inn det vi trengte for Island Peak og Baruntse.

Forkjølelsen jeg hadde var nok ikke en ren forkjølelse for sykdommen utviklet seg ikke til verken hoste eller vond hals. Kanskje det kunne ha vært en influensa, men det er vel også sannsynlig at det kunne vært denguefeber da jeg fikk symptomene noen dager etter myggstikkene i Kathmandu og gikk med det med milde influensasymptomer som en tung kropp, og noen lette febersymptomer. Hva enn jeg hadde nådde sitt klimaks på den dagen jeg skulle gå akklimatiseringsturen mot Amphu Laptsa Pass samt dagen vi skulle bestige Pokalde. Utslaget det ga meg var en veldig tung kropp med forhøyet puls samt en frustrerende mangel på lungekapasitet så det ble mye pusting og pesing. Dette skulle bedre seg en god del til Island Peak og Baruntse.

Kartet under viser GPS-sporene ut fra Chukhung til de respektive toppene vi tok. Som i skjemaet lengre opp:
Dag 6: Amphu Gyabjen
Dag 9: Pokalde
Dag 11 og 12: Island Peak
Dag 14 til 19: Baruntse

Motivasjon og verdi

Jobber med denne litt enda... feb 2025.

Dette er kanskje det vanskeligste temaet for min del og vil kanskje ikke interessere så mange ettersom det handler om noe helt annet enn det rent praktiske ved turen som jeg har skrevet mye mer om videre ned i rapporten. Her har jeg prøvd å få fram noe av det jeg tenker og reflekterer i rundt om hva som driver meg til å dra til Himalaya for å bestige et 7000 meter høyt fjell med stein, is og snø på.

Hoveddrivere:
- Utforske og mestre nytt terreng
Den første og tidligste interessen jeg husker å ha hatt og husker jeg trivdes i da jeg var liten var nysgjerrigheten ved å bevege meg rundt i terrenget. Jeg elsket krevende og kupert terreng både til fots og på ski og det å utforske kriker og kroker, bratte bekkedaler, småstup, ur og huler rundt hjemplassen var noe jeg brukte svært mye tid på uten voksenoppsyn. Interessen med å nå en topp, eller ett mål i dette terrenget er noe som har kommet seinere. Denne nyskjerrigheten har ikke falmet enda og er den største motoren bak storparten av turene jeg har i dag.

- Utfordre meg selv på en kompleks forberedelses- og planleggingsfase
Planlegging synes jeg er utrolig artig, og nesten uansett hvor mye tid jeg bruker på å planlegge er det ikke bortkastet. Liker tanken på å planlegge i bredden slik at alle turer jeg tar har stor fleksibilitet, men at variasjonene jeg bruker underveis på turen fortsatt er godt planlagt og gjennomtenkt. Denne delen er også noe jeg får mange direkte tilbakemeldinger på underveis på turen slik at det er et godt læringsmiljø for meg. Jeg vil aldri bli utlært på det og ser og kjenner store framskritt hver gang jeg planlegger større og mer komplekse turer.

- Risiko og redsel
Risiko synes jeg er et veldig spennende fag og jeg har blitt mer vant til å utforske det og lære meg hva følelsen og tanken rundt det med risiko virker på min planleggingsfase og beslutningstaking. Læringmiljøet rundt det å bevege seg i fjellet er ikke spesielt bra om jeg sammenligner det med læringsmiljøet vi kjenner fra utdanning og arbeidslivet der vi som regel raskt får konkrete tilbakemeldinger om hva vi gjør bra eller dårlig.

I fjellet er tilbakemeldingene jeg får fra omgivelsene rundt meg når jeg går i et risikabelt terreng. Tilbakemeldinger er det (heldigvis) lite av. Mye kan være flaks. Får man en tilbakemelding kan det være i form av at det løsner et snøskred som tar livet av meg og da lærer ihvertfall ikke jeg noe etter det. Derfor er det rett og slett vanskelig å vite om de valgene jeg tar er de rette. Det er vanskelig å vite om jeg er kompetent nok, om jeg har kunnskap og erfaring nok til å vurdere risikoen godt nok i forhold til min risikovillighet. Fra min side utløser det noe redsel som jeg prøver å beskrive hvordan jeg føler og håndterer nedenfor.

Hvis jeg skal fortsette å utforske fjellet slik jeg gjør; hvis jeg skal fortsette å danne meg selv gjennom å utforske risikabelt terreng så må jeg få mer kunnskap og erfaring. Håper jeg klarer å balansere dette godt nok slik at jeg fortsetter å få positive tilbakemeldinger fra miljøet slik jeg har fått så langt.

Redsel er noe jeg også kjenner på innimellom. Det er ikke sikkert at det er redsel følelsen alltid er, men følelsen av at man fått en klump i halsen, eller en tung stein på skuldrene dukker opp både før tur og underveis på slike turer. Følelsen er ekkel men gir meg mye å tenke på som jeg synes er positivt og lærerikt. Å blande inn følelsen med hvordan jeg håndterer en direkte risiko tror jeg er viktig for resultatet.

Noen eksempler på når jeg kjenner redsel:
1) Lenge før større og mer risikable turer kommer redselsfølelsen i form av litt søvnløshet (kan også være blandet inn med positiv spenning) men også direkte redsel.

2) Følelsen av at jeg begir meg ut på noe som kanskje er mer komplekst en det jeg er kompetent nok til å håndtere slår meg. Jeg synes jeg håndterer frykten greit med å gå inn på elementet jeg frykter og se på hvordan den skal løses med mer kunnskap og erfaring.

3) Jeg begynner å ha opplevd mange små og større steinsprang nå og de gir fort en kald nakke. De overasker alltid, men kan ikke huske at noen har kommet helt uventet heller. Jeg har ikke blitt truffet enda, men noen ganger vet jeg at jeg hadde flaks. Andre ganger vet jeg også at jeg plasserte meg riktig i terrenget og har fått flere positive tilbakemeldinger på dette så det er en kompetanse jeg må tro jeg begynner å gå opp i nivå på. Men frekvenser er høy og jeg har det vanskelig å tro at jeg vil bli kompetent nok til å unngå det til evig tid når jeg eksponerer meg såpass mange timer av året for den risikoen.

4) Hvis jeg uten tau og sikring beveger meg ut i svært eksponert terreng kan jeg kjenne på det ordentlig med tanke på fall og utglidning, særlig på bratte snø/isflanker med stegjern og isøks. Da må jeg virkelig ta meg sammen og gjøre seriøst bra håndverk skal jeg fortsette. Noen ganger går jeg tilbake for å se om jeg finner alternative ruter og nesten alltid finner jeg det. Hvis jeg sitter igjen med at det alternativet der jeg kjenner på en redsel går jeg for det, jeg har vel aldri snudd på en tur på grunn av en slik frykt pr dags dato. Da går jeg inn i meg selv, roer meg helt ned og begynner å finne løsningen og hvilket håndverk jeg må gjøre for at sannsynligheten for konsekvensen blir så liten som jeg vil ha den.

5) Noe av det jeg frykter mest er snøskred. De siste årene har jeg sett mange snøskred gå nært meg, tipper kanskje titalls pr sesong. Noen ganger har jeg fått positive tilbakemeldinger når et skred gikk akkurat der jeg fryktet det skulle gå. Treffsikkerheten min har vært spesielt god et par-tre ganger de siste årene, men da snakker om snøskred på våren som går ved solinnstråling, noe av det enkleste å forutse av snøskredtypene. Men det er livsfarlig å begynne å tro at jeg begynner å bli så kompetent at jeg klarer å forutse noe så komplekst og uforståelig som snø og snøskred.

Igjen må jeg si at det er krevende å skrive noe fornuftig om dette og kanskje driter meg jeg rett ut når jeg prøver å skrive om det. Fra flere hold rundt meg pøser det jo litt på innimellom fra "folk flest" som setter kritiske spørsmål rundt min risikotaking- og villighet sett fra deres ståsted. Jeg tørr jo ikke skyte tilbake, men statistisk sett er sannsynligheten for en tidlig død langt høyere for de veldig mange hundretusener av nordmenn som selvforsynt lever liv med dårlige spise,- drikkevaner, tobakks- og alkoholvaner osv enn dødeligheten med å på Baruntse.

Poenget jeg skal fram til er at interessen min for risiko, risikotaking og risikovillighet er noe av drivkraften til at jeg vil ut på slike turer.

- Utvikle, eller finne en min modell for god mental og fysisk helse i denne høyden over lang tid
En annen utfordring jeg liker mer og mer med det å være på slike krevende turer er å være både mentalt forberedt og ha så god fysisk form at jeg med følt overskudd gjennomfører. Lengre opp skrev jeg at jeg ikke enda har snudd på en tur grunnet selve risikoen (det innebærer utfordrende vær, føre, eksponering og mye mer) men jag har snudd på tur flere ganger fordi jeg ikke var i god nok form. Noen ganger var jeg såpass sliten da jeg kom til det risikofylte område at jeg valgte å snu fordi jeg ikke var sikker på at jeg hadde overskudd til å løse det med godt nok håndverk.

For denne ekspedisjonen måtte jeg videreutvikle det som egentlig er en langsom livsprosess, altså stamina. Nå er ikke denne turen første tur i høyden, så jeg vet at med meg selv må jeg vise en utrolig tålmodighet, ikke la meg stresse av ytre faktorer å bruke hodet godt. Utvikling av stamina er ikke noe som jeg kjenner så godt selv, men de virkelige hoppene har jeg kjent etter den første turen i Himalaya i 2011, Alaska i 2014, året i Canada i 2016/2017 og turen i Bolivia i 2022. Mer nøyaktig snakker jeg om en følt tydelig økning i personlig økning/danning/erfarenhet med utholdenhet i alle sammenhenger i livet.

- Dokumentere (særlig visuelt gjennom bilder)
Synes det er artig og givende å dokumentere det jeg gjør. Jeg har nok mye fokus på det faktabaserte rundt turene som å beskrive terreng, landskap, rutevalg, farer osv. Å bruke mye tid på å se igjennom bilder av høyere kvalitet er en svært viktig del av prosessen min og noe jeg har gjort siden 10-12års alderen da jeg utforsket både landskap og urbane miljøer gjennom engangskamera og noe seinere de første digitale kameraene mine.