Ekspedisjon Baruntse - Himalaya (28.10.2024)

Vandring og klatring i Himalaya

Varighet: 28 dager | Lokasjon: Himalaya - Everest-regionen | Totalkostnad: ca. 55.000 kr | Aktivitet: Fjellvandring- og klatring i 2500-7.000 moh

Planlegging

Etter ekspedisjon med kulde på Svalbard og i høyden i Andesfjellene, så var det fristende å se om en var klar for topper i Himalaya. Målet om en litt alpin topp over 7.000 meter med kule aklimatiseringstopper i nærheten, ble tidlig etablert. Turen skulle også gjennomføres som vanlig alene, uten noe form for guide eller turopperatører. Det finnes flere 7K'ere som ikke er altfor teknisk vanskelig. Men et viktig ønske var følgende:
1. Sesong okt-nov
2. Ikke altfor øde, som ville innebære mye logistikk
3. Ikke vesentlig uhåndterlige farer, som f. eks. snøskred
4. Ikke en topp som er kjent for mye ekstremvær
5. Spisse aklimatiseringstopper mellom 5.000-6.500m i nærheten
6. Mulig å finne informasjon om toppen og hva som trengs av penger og tillatelser

Med alle overnevne kriterier stod det mellom Himlung og Baruntse, begge i Nepal. Her landet vi på Baruntse på 7129 pga. noe mer spennende og krevende topp, og finere terreng i nærheten. Teamet ble meg, Endre og Nesset.

Uten å gå for mye i detalj, så gikk det med nesten 1,5 år med planlegging. Her ble alt fra risikoanalyser lagd, prat med guider om informasjon, lesing av gamle ekspedisjonsberetninger på databaser, teste forskjellig mat og utstyr. Vi var til tider så nede i detaljene at vi diskuterte fordeler og ulemper med to forskjellige mini multitools. Vi la også inn to langhelger med trening på kameratredning, sikring på snørygger og redning på bre. Se linker under.
Kameratredning, snøskred og dårlig sikt
Bretrening under piggen

Bilder fra treningshelgene:

Selv om vi gjerne skulle sagt at vi organiserte alt selv, så retter vi stor takk til:

• Christian Þróndeimr (Christian Nesset), som dro ned en uke før for å fikse alt av tillatelser
• Hjelp fra Tshering Bhothe i Top Himalaya guides for hjelp med organisering
• Våre to spreke bærere Dawa og Angi, som var organisert via guidefirma

Selve turen

Dag 1- Kathmandu 1400moh: Tok fly Oslo - Bangkok - Kathmandu. Rakk en halv dag i kaosbyen.

Dag 2-6 - Trecking til Chukhung 4700 moh Les her: Trecking fra Lukla til Chukhung
Vi tok grisetidlig fly til Lukla, der vi møtte vår to bærere Angi og Dawa som skulle hjelpe oss med å få opp rundt 50 kg med camp-, klatreutstyr og mat. De neste fem dagene gikk vi mot Chukhung gjennom et hav av hyggelige små tehus og bakerier. Her la vi også inn utforsking av Khunde og Ama Dablam base Camp, som ble roligere dager.

Oversiktkart over rutene våres rundt Chukhung

Dag 7 - Amphu G 5600 moh les her: Amphu Gyabjen - 5630moh
Sjette dagen med aklimatisering ble topptur til nesten 5600 moh. Dette løpet med antall dager og høyde er ca. likt som for Kilimanjaro, som altså er å pushe det noe på stigning. Utrolig kul og spiss topp på sydsiden av dalen, i skyggen av Ama dablam. Toppen er lite besøkt, noe av grunnen kan være at en må krysse en svær isbre med virvarr av krushauger.

Dag 8-9 - Hviledag og handling 4700 moh
Eneste dagen med dårlig vær, da det kom 5-10 cm med nysnø. Ble en velfortjent hviledag etter 6 dager og nesten 6000 høydemeter. Dag 9 gikk vi ned igjen til Dingboche for å hamstre snacks for nesten to uker med tur.

Dag 10 - Pokalde 5800 moh les her: Pokalde - 5806 moh
Betydelig bedre aklimatisert enn på toppstøtet tre dager tidligere. Endte opp med å vasse i sukkersø opp til hofta en kort periode, som er tungt nok i den høyden. Artig spiss topp med noe klyving på litt løs stein siste bit. Pokalde hadde turens nest beste utsikt, med fri sikt langt innover himalaya mot syd og vest.

Dag 11 - Hviledag og selvredning 4700 moh

100% hviledag blir det sjeldent, så da ble tiden brukt til å repetere teknikk for selvredning. Gøy å lære bort teknikk for å redde seg ut av bresprekker til våre to bærere som var særs lærelysten.

Dag 12-13 - Island Peak opp den lite brukte sydvestryggen 6200 moh les her: Island Peak opp sydvestryggen
Normalruta opp isbreen på sydsiden er godt kjent. Vi fant også info om tre andre rutealternativer, men ingen av disse nevnte sydøstryggen. Når man er på tur med Nesset, da må en jo selvfølgelig prøve den. Med et litt stramt værvindu så ble planen å gå helt fra Chukhung på morra'n, sette igjen utstyr til camp på 5200 moh (hjelp fra bærere) klatre sydøstryggen og ned normalruta på en dag. Alle andre går fra Base Camp (5000m) eller Camp 1 (ca. 5400m), så det å gå fra 4700m med 7 km innmarsj ble en test for kroppen i høyden. Vi fant noe rester av gamle tau opp sydøstryggen, som på det bratteste ble klyving opp på grad 2. Mangelen på spor i snøen vitnet om at vi trolig var eneste gjeng opp denne ruta høstens sesong i alle fall.

Dag 14 - Hviledag 4700 moh

Dag 15-20 Kalde dager mot Baruntse 7129 moh les her: Ekspedisjonens hovedmål, Baruntse 7152moh

Første dag gikk med til å krysse det beryktede fjellpasset Amphu Laptsa Pass på 5800 moh. Her dør flere bærere pga. utglidning på is, skred og steinsprang hvert år. Da vi ankom og så opp den 400 meter høye fjellveggen, som mange ville kalt det, forstod vi først faren. Våre bærere hadde ikke med noe utstyr for klatring på is, så de fikk våre isøkser og vi gikk med stegjern, så klatret vi opp langs slitte tau/fixed ropes.

Bilder fra passet og turen mot Base Camp:

Vi kom frem til lodgen på andre siden, som ikke var mer enn et steinbygg med presenning over. Når sola forsvant bak fjellet så ble det -15 grader innendørs tvert. Neste dag ble nesten som hviledag å regne da vi gikk 3 timer til Baruntse Base Camp. En liten samling av 5 2-mannstelt, spisetelt og steinbu til drifterne.

Dag 3 vandret vi mot Camp 1, der bærerne hjalp oss med storsekkene frem til brekanten. Derfra måtte vi med 20 kg i sekkene isklatre opp en 200 meter lang isrenne. Fjellpasset her gikk opp til 6150 moh, med en del trafikk og kø fra andre bærere. Det gikk flere steinsprang ned her, enkelte av tauene var slitt og en utglidning ville blitt fatalt. Dette var ikke en plass meg og Endre likte å være. Hjalp heller ikke å innse at vi måtte ned her også med tunge sekker etter toppstøtet. Vi fikk satt telt på Camp 1 på 6100m, og fikk konstantert at vi hadde fjellet for oss selv.

Vi våknet opp klokka 12 på natta til -26 grader, men med god og trang stemning i teltet. Med matlyst attpåtil. Vi hadde hørt at en tsjekkisk ekspedisjon hadde brukt 12 timer fra camp 2 på 6350 moh opp til toppen. Vi hadde regnet med å bruke 9-11 timer fra Camp 1. Tempo var bra fra start, men oppe ved camp 2 sank temperaturen ytterligere og vi fikk med vind på kjøpet som varte hele dagen. Vinden var aldri sterk. Kanskje bare 5-7 m/s. Men når du har minus 30 i lufta og legger til lett bris, så sier Beafortskalaen at det fort bikker 40 effektive minusgrader. I forberedelsene hadde vi entes om at vi måtte være forberedt på -25 i teltet og -35 effektive utendørs. Kaldere enn dette ville kanskje ikke være forsvarlig med vår bekledning og utstyr. Så vi var helt på grensen, der alle begynte å fryse på tær og eksponert hud i ansiktet. Jeg hadde selv teipet ansiktet på forhånd, men nesetippen fikk frostskader.

Eneste løsningen var å gå på alt vi hadde for å holde varmen. Pauser til mat, vann og bilder ble nedprioritert. Vi måtte oppover! Problemet med å nesten gå for speedrekord på Baruntse er at du kommer enda høyere opp og dertil enda kaldere, før sola hjelper med varme. Først ved rundt 6800 moh. titta sola frem. Dessverre hjalp den bare til med å male et episk bilde over Himalaya og Tibet. Varme bidro den ikke med noe særlig enda. Vi hadde klatret opp langs fixed ropes helt fra 6500 moh, men ved 6800 begynte det virkelig å bratne til. Eneste jeg tenkte alle disse timene var: Hev foten, vigle med tærne for varme, smell den inn i isen, så neste fot, hugg til med isøks, fløtt tauklemma opp langs tauet, pust... og repeter. Samt banne inni deg hvorfor du bruker ferien din på å slite deg ut i høgda, og hvor faen blir det av sola med varmen?

Da vi kom oss opp på toppryggen på 7000moh og kunne se hele ruta frem til toppen, så ble det akutt dårlig magefølelse. Trolig var det realiseringa av å se all teknisk klatring som gjenstod å gjøre både frem og tilbake til der jeg stod, samt all klatringa nedover. Estimert ville det ta 3 timer å komme tilbake til 7.000, for så å klatre og rappellere ned til 6500. I tillegg så måtte vi klatre ned fjellpasset på slitte tau helt på slutten av dagen. Vanligvis så klarer jeg å holde konsentrasjonen med krevende fjellklatring opp mot 12-14 timer på tur. Man kan vandre som en zombie i 24 timer, men å forsere kritisk terreng ufokusert har jeg selv erfart blir fort farlig. Hodet var mer slitent enn vanlig etter altfor mange timer på maks pushing, frysing og lite vann og mat. Der og da ble følelsen veldig sterk for at hvis jeg fortsatte, så ville sannsynligheten for å gjøre feil bli for stor. Å når en er alene på fjellet med de forholdene uten mulighet til redning, så er det ingen rom for feil. Jeg sa til meg selv "jeg velger livet. jeg velger Jorid".

Endre og Christian ønsket å fortsette. Jeg hadde nok overskudd til å klatre ned alene og ønsket dem lykke til. Flere har i ettertid reagert på at vi som et team lot meg klatre ned alene. Her må jeg presisere at jeg hadde fortsatt greit med mentalt overskudd, og enda mer å gå på fysisk. Jeg tålte høyden godt og kunne teknikkene for å klatre ned alene. Gutta forsikra seg at jeg komfortabel med det, og valget står jeg for i dag. Begge nådde toppen et par timer senere. Ekspedisjonens høyeste mål ble en suksess.

For min del ble det blodkonsentrasjon noen timer, for å sørge for at alt ble gjort riktig nedover. Her ble det blant annet 1,5 kilometer langs tau med: sitter snøankeret? Skal jeg rappellere, isklatre eller bare vandre ned denne taulengden? Har jeg tredd HMS-knuta rett? Hold fast og stå godt med begge ben når du flytter karabinkroken til neste tau. Er enden på tauet festa? Sånn gikk tankene på repeat for hver eneste taulengde. Ingen rom for feil. Midtveis på den bratteste flanka så oppdager jeg at tauet jeg rappellerer ned ikke er festet til neste snøanker. Slik alle tauene skal. Tauet ender i ingenting, uten så mye som en knute. Under venter 1000 meter fjellvegg. Tanken der og da gikk fort til å løse problemet og se til neste snøanker. I ettertid har jeg tenkt flere ganger på denne situasjonen. Hva hadde skjedd hvis jeg var litt mer ukonsentrert? Hadde jeg oppdaget at det hvite tauet mot den hvite snøen (Merkelig fargevalg) ikke var knytt inn?

Rimelig sliten nede ved camp 1 prøvde jeg å hvile litt. 10 min på øyet fikk jeg før et vindkast flytta teltet med meg inni en halvmeter. Så det ble heller teltforankring, pakking og snøsmelting frem til gutta kom ned igjen. På igjen med 20 kg sekker, ned det jævla isette fjellpasset før vi møtte Angi og Dawa med Cola til oss ved brekanten. Det var kanskje litt hårete å legge opp til Camp 1-toppen og så base camp ila. en dag.... men, vi kalte oss "the fast five" for en grunn:)

Dag 21-24 Trecking tilbake til Kathmandu 4700 moh les her: Trecking fra Chukhung til Lukla
Vi brukte tre dager å gå fra Chukhung og tilbake til Lukla. Endelig kunne vi nyte en kald øl i Namche og kjenne at det ble litt varmere dag for dag på vei nedover.

Dag 25 - Reisedag fra helvette 2800 moh
Halv dag venting på værvindu for å fly, kaos på flyplassen og 6 timers biltur nedi elveleier fra Ramechhap til Kathmandu. Reisen tar egentlig bare 15 min med fly.

Dag 26-28 byvandring og klatring rundt Kathmandu les her: Sportsklatring i Kathmandu
Bufferdagene fikk vi brukt til å oppleve Kathmandu. Vi besøkte blant annet Pashupatinath tempel, der de brenner lik og dumper aska i elva. Siste dag introduserte vi Dawa og Angi for klippeklatring på et nærliggende klatrefelt.