Først opp Baracco wall. Den ser bratt ut, men det er kun et eneste sted som er vanskelig for personer med høydeskrekk hvor man måtte gå noen få skritt på en liten fjellhylle. Vi har ikke noe mer av det enn andre, så opplevde hele veggen uproblematisk. Og spesielt positivt at vi ikke ble så andpustne som vi hadde trodd. Deretter gikk det greit å gå til neste leir. Gikk ca 5 km. Netto få høydemeter. Leiren lå på ca 4000 høydemeter. Det var en kvinnelig bærer og en ung gutt som gikk sammen. Disse fikk litt hjelp av våre guider på det bratteste da de nok slet litt mer enn de andre. Han gutten hadde vi lagt merke til hele veien at han hadde problem med å holde følge med de andre bærerne og dermed kom innenfor vårt synsfelt. Guidene sa at bærerne aldri døde av høydesyke, men at det hadde forekommet at bærere døde av hjerteinfarkt. Høyt blodtrykk og ymse hjertetilstander er vanlig i Tanzania og kan predisponere for dette. Guidene sa de brukte for mye salt i maten. Det hadde vi ikke lagt merke til for all mat vi fikk var lite saltet. Men guidene sa at de selv tilsatte mye til den maten vi fikk, og at de var klar over at Mzunguer ikke spiste salt. Jeg har følt litt på at der kom vi vite mennesker og hadde en hel gjeng med svarte personer som tilrettela turen for oss. En bar til og med toalettet vårt. De følte det ikke slik, i alle fall sa de at de ikke gjorde det. Der gjaldt det først og fremst å ha en bra betalt jobb. Og jeg vet jo at Tanzania er mye rikere og mer velfungerende land enn mange andre i Afrika pga turisme. De har ikke forsikringer, og får ikke pensjon, og er dermed avhengig av stabil inntekt. Man kan bare tenke hvor heldige vi er materielt sett, og alle som sier at det er så mye feil i vårt land økonomisk sett, vet ikke hva de snakker om, mener jeg. Men så er Tanzanianerne så vennlige og så morsomme. På den måten har de mer enn oss.
Benutzerkommentare