Fra Stellar Point tok det noe under en time til Uhuru Peak. Vi tok ikke tiden. Jeg var ganske sliten på dette tidspunktet og lengtet etter å få sette meg ned på toppen. Det var nå så lyst at vi kunne se hva som var rundt oss. Det var krateret under opp til høyre og på andre siden den snødekkede siden av Kilimanjaro. På denne siden kunne det se litt ut som et fjell i Norge og man kunne definitivt brukt ski ned fjellsiden her. Ikke alle går opp helt for egen maskin. En god del blir dratt av guiden, men noen blir både dyttet og dratt. Vi klarte å gå selv, men guidene insisterte på å ta sekken min selv om den ikke var tung. En mann som hadde blitt dratt og dyttet i flere km, kledde av seg på overkroppen og flekset veldig solo på toppen uten kjæresten, som faktisk hadde gått selv hele veien. Bilder gjenspeiler ikke alltid virkeligheten. Et par var nok der for hans skyld. De hadde akkurat giftet seg og det kom opp en bryllupskake på toppen. Hun hadde kastet opp flere ganger på veien, og så ikke ut som om hun ville ha. Selv merket jeg også manglende appetitt, men ikke andre problem som jeg relaterer til høydesyke. Og så lenge vi klarte å spise, så synes jeg ikke det gjorde noe. Hadde tenkt en del på novellen Sneen på kilimanjaro av Hemingway på turen. Hadde lest den i ungdommen, men husket ikke handlingen nøyaktig. Leste den da vi kom tilbake til Norge, og det er dystre greier egentlig.
Benutzerkommentare