Kvickneåsen (26.10.2024)

Svært grå dag, men svensketinden kaller. Jeg er klar for spissrotgang i tilfelle elgjakt, men lar sykkelen bli igjen.
Jeg tar av inn på skogvegen idet en herrgådsvagn kjører ut. Jeg er ikke innstilt på å parkere udiskret her - har ikke sikre data på hva de mener om norskregistrerte Teslaer og eiere av denslags i jaktmiljøet herover, men jeg forventer ikke akkurat uoppfordra servering av kanelbulle. Så da det ikke er noen lommer de første metrene, kjører jeg vel og lenge til snumulighet, returnerer og finner en stor grusplass på et lagerområde litt lenger nord langs hovedveg.
Asfalt, så grusvegen igjen, som etter hvert stiger til å bli en fin treningsbakke, Jeg har med staver og får noen fine metre med skigang. Fra snuplass rett under toppen går det et grisete slep i grei retning, og etter noe forsering av monsterhøgstflate, står jeg på toppen av Kvickneåsen. Tinden er flott sett fra andre sida av dalen nede i Häljeboda, men i dag er tilbakeblikket svært begrensa på grunn av gråværet. Toppartiet er forøvrig slagmark for naturterror - les massiv markberedning.

© Erlend Råheim

Jeg rister skogbrukets klimaløgner av meg og krysser etter hvert asfaltvegen nede på Sandmon. Her går det et driftsvegnett inn mot Âlgåsen, som til tross for låg høgde gir 53 magiske metere sjølstendighet. Tilgangen går via driftsveg, som etter hvert blir framkommelig sørpe, og så et slep som unnagjør mer enn halvparten av stigninga. Sjølve toppartiet er uhyre diffust. Men det er i alle fall høgd mer skånsomt her, med innslag av gjennomhøgst og såpass gammalskog igjen at det kan tenkes at en tiur kan gå amok her oppe til våren. Lengst vest på platået kan en skygge minne om en skytter i stilling. Jeg sier meg derfor fornøgd etter å ha trått på 4 store stein/høgeste punkt-kandidater, og returnerer.

© Erlend Råheim

Charlottenberg. Givetvis inga leende guldbruna ôgon eller lilla vackra Anna, men dock tillräckligt med mellanöl för några veckor.