Hestebottfjellet & Bjøbergnuten m/flere - Hemsedal (20.09.2024)

Forkjølelsen fra uka før hang fortsatt i, men jeg følte meg i generelt grei form bortsett fra litt hosting av og til. Egentlig burde jeg nok ha gitt kroppen noen dager til på å komme seg, men været denne dagen så ut til å bli altfor perfekt. Sol fra skyfri himmel, lite vind og temmelig varmt til å være så langt ut i september.

Grytidlig opp, og kjøring direkte fra Lier til parkeringen ved Bjøberg. Nå var det nesten helt fullt på parkeringsplassen. Ikke bare pga biler, men det var også fylt opp med en traktorhenger og diverse redskap der. En hyggelig bonde kom kjørende med traktoren sin da jeg ankom, og fortalte at han skulle flytte hengeren så jeg fikk plass. Jeg vippset penger for parkeringen, og trasket snart avgårde i et høstvær som ikke kunne vært bedre.

© Nils Haugene

Turen startet på grusvei som gikk slakt nedover. Litt kjedelig med nedover når man skal opp på toppene, men det varte heldigvis ikke lenge. Da bekken var krysset i dalbunnen, gikk veien straks over til god sti som ble fulgt opp til 1200 meters høyde i Bjøbergdalen. Der delte stien seg, og jeg fortsatte slakt nedover på en mindre sti bort til den ganske flotte brua som går over elva øst for Vesle Syningen (1331).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter at jeg hadde gått over brua, gikk jeg ut i terrenget og oppover en slak skråning med kurs mot Hestebottfjellet (1543). Jeg krysset tidlig bekken som kommer fra vann 1367, for på østsiden av bekken så jeg nemlig en liten sti. Denne stien forsvant igjen etter bare noen få hundre meter, og jeg fortsatte i et terreng som hovedsakelig var ganske så lettgått.

Jeg gikk ikke strake veien mot Hestebottfjellet, men la ruta via tre mindre topper, som en slags oppvarming til turens høyeste topp. Dette var tre fine småtopper. To av de var faktisk ganske kuperte og bratte, og siden formen foreløpig føltes bra, ble dette en liten omvei som krydret oppstigningen til Hestebottfjellet (1543).

© Nils Haugene

Fremdeles fint å gå siste stykket opp mot Hestebottfjellet (1543), selv om det ikke overraskende ble noe mer steinrøys høyere oppe. Helt på slutten ble jeg møtt av en bratt skrent som gjorde at jeg måtte gå en liten ekstra sving opp mot toppområdet.

Flott varde på toppen, og vidstrakt utsikt i det praktfulle høstværet. For en dag, og så sent i september ...! Bedre blir det ikke!

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Turens mest steinete parti møtte jeg litt vest for Hestebottfjellet (1543). Fra omtrent 1440 meters høyde og bort til vann 1367 var det så å si sammenhengende ur med en del nokså store og litt ustabile steiner. Der måtte jeg ta det mer med ro.

Men det ble snart mer lettgått igjen da jeg vandret på sørsiden av vann 1367 og forbi noen mindre tjern. Og like etter begynte den slake nedstigningen mot et dalsøkk. Der kom jeg stadig lavere i landskapet, så steiner ble byttet ut med litt mer kratt og mykere underlag. Noe plagsomt mye vegetasjon ble det for øvrig aldri igjen, og resten av turen gikk i et terreng som stort sett var helt herlig å vandre i.

© Nils Haugene

Godt og varmt på turens laveste topp, Vesle Syningen (1330). Denne lå fint til, sånn "midt i smørøyet". Der var jeg omkranset av alle toppene jeg skulle oppom i løpet av dagen.

© Nils Haugene

Vestover fra Vesle Syningen (1330) gikk jeg slakt nedover. En liten periode i en sti, for øvrig i terrenget.

Litt nedenfor utløpet av Hemsedalstjernane visste jeg at det mest sannsynlig skulle være en bru. Den fant jeg:

© Nils Haugene

Fram til nå hadde formen vært rimelig grei, tross forkjølelsen som fortsatt hang igjen. Litt tyngre i beina enn ellers, men det hadde jeg forventet også. Opp mot toppen Øst for Øljuhalsane (1460) valgte jeg en nokså direkte rute, som virket lettgått, men temmelig bratt. Jeg senket tempoet ytterligere da stigningen tok til, og halvveis oppover var jeg ikke mer enn normalt sliten. Sola stekte, så varmen var nesten det verste.

Men så ble jeg plutselig uvel i magen, følte meg svimmel og slapp. Ned i krabbegir, så vidt det gikk oppover. Nedenfor en hammer tok jeg en lang pause for å komme meg igjen. Fylte på med noe energi og drikke, og ruslet deretter sakte videre mot toppen. Veldig sakte, så jeg ikke skulle gå på en smell igjen. Det gikk rimelig greit resten av turen, men dette var nok et signal om at kroppen ikke var helt i vater etter den nokså røffe forkjølelsen jeg hadde hatt.

På toppen av Øst for Øljuhalsane (1460) var det godt å sette seg ned å nyte utsikten. Det var fint å skue utover Øljusjøane, som hadde en så skarp og flott blåfarge, i sterk kontrast til resten av landskapet. Langt bakenfor i det fjerne var tinder i Hurrungane synlig. Fra toppen hadde jeg blant annet også god utsikt ned i Bjøbergdalen og mot landskapet jeg hadde vandret i fram til nå.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Videre over de tre Hyttenøse-toppene og bort til Bjøbergnuten var som å gå på en bred rygg med flere toppunkt. Veldig fint å vandre her, med vidstrakt utsikt mye av tiden.

Hyttenøse Vest (1460) var litt ekstra morsom. Like før jeg nådde toppen av denne, måtte jeg faktisk nedi med hendene. En liten hammer var såpass bratt å gå rett på at det grenset til lett klyving et par-tre meter oppover. Jeg gikk vel ikke nødvendigvis på det aller letteste stedet, og det var fint mulig å gå rundt. Men er jo gøy å småklyve når muligheten byr seg under sånne tørre og fine forhold.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Turens fineste topp var nok Bjøbergnuten (1515). Denne lå fint til ut mot Mørkedalen og riksvei 52. Fra toppvarden hadde jeg praktfull utsikt i alle retninger. Nede i dalen så jeg bl.a. godt Bjøberg og parkeringsplassen like nedenfor hvor bilen min sto.

Dette var vel den toppen jeg hadde lengst pause på. I det nydelige ettermiddagslyset hadde jeg ikke lyst til å gå videre, men ned måtte jeg jo. Returen tilbake til bilen var ikke fryktelig lang, men det ventet en drøy kjøretur etterpå.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Bjøbergnuten (1515) har flere jevnhøye toppunkt. På returen stakk jeg oppom alle før jeg satte i gang med selve nedstigningen.

© Nils Haugene

Og turen ned fra Bjøbergnuten (1515) tenkte jeg først at jeg skulle ta litt mer mot vest, hvor det var slakere. Men så hadde jeg jo også sett at noen hadde gått i den langt brattere sørflanken, at det skulle være mulig å gå der også ...

Det fristet veldig å korte ned ruta, så jeg bestemte meg for å prøve den bratte varianten. På ca 1425 meters høyde fant jeg en liten sti som faktisk gikk ned der jeg trodde det var mest farbart. Stien kom og gikk, men jeg ble ledet til et sted hvor det var forholdsvis greit å gå ned. På det bratteste burde man helst ikke snuble, men det varte ikke så lenge innen skråningen ble noe slakere. Til gjengjeld forsvant stien for meg nedenfor det bratteste partiet, og det vokste etter hvert mer kratt og kjerr. I tillegg var det noe steinrøys der, så litt ulendt og kronglete for slitne bein noen meter nedover ...

© Nils Haugene

I nedre del av sørsiden på Bjøbergnuten (1515), dvs. fra ca 1300 moh og nedover, var det forholdsvis greit å gå. Noen stier og tråkk her også, og litt gåing i lettgått terreng. Etter hvert møtte jeg igjen den tydelige stien jeg hadde fulgt på starten av turen, og da var det grei skuring siste stykket tilbake til bilen.

Kjøreturen hjem gikk fint, men de påfølgende dagene ble jeg litt mer uggen og hostet mer igjen. Så jeg burde nok ha tatt en lettere tur så lenge jeg fremdeles hadde forkjølelsen i kroppen.