Om kvelden 13/8 etter lang og relativt krevende tur til Kvigtinden var vi, dvs Knut Sverre og jeg, skjønt enige om at det lå an til hviledag og i alle fall ikke lengre tur neste dag... Det er imidlertid rart hva mat i skrotten og
en brukbar natts søvn kan utrette; i alle fall følte vi oss slett ikke verst da vi neste formiddag gikk de vel 3 km ned fra Simskardhytta. Ifm proviantering på Trofors sier Knut Sverre at han likevel "ikke helt utelukker" tur til Geittinden i dag, noe jeg; kanskje lett suggererende, forsiktig hadde foreslått muligheten av. Værmeldingene var imidlertid bra for dagen og med nedbør først kl 23, mens værprognosene for de påfølgende dagene ikke var særlig lystelige. Etter solid middagsmåltid på Trofors kjørte vi derfor mot overnattingsstedet i Vesterbukt hvor vi la fra oss overflødig bagasje og kjørte mot vanlig startpunkt for turen ved Storneshaugan. Lummert og delvis skyet, men tendens til gradvis mer skyer fra sørlig kant. Over dels myrpartier og dels berg flatt parti et par km før vi gradvis skrådde oppover skogen, med kryssing av flere små bekkeraviner og etter hvert tettere og tettere skog med forsering av vierkratt og bregnebestander. Forsøkte å følge delvis Solveig og delvis Graham sine GPS-spor
«Jungelen» unnagjort. Utsikt mot Tustervatnet, Storhaugen og Røssvatn
Over skoggrensen relativt bratt, med forsering av delvis ur, delvis hyllesystemer til vi kom opp på flatere parti litt mer øst enn de fleste for 768-vannet. Etter å ha gått over noen høydedrag var vi ved sørbredden av vannet hvor vi inntok matpakke på stor flat stein.
Videre i høyden over sørbredden av 768-vannet, delvis i kampesteinur under nordøstflanken av Litletinden, og snart kunne vi se den bratte nordøstryggen av Geittinden komme fram. Det hadde kommet mer og mer skyer på himmelen, og jeg kunne ikke helt fri meg fra tanken om nedbør og i verste fall torden i toppområdet.
Geittinden med nordøstryggen til høyre kommer til syne. Truende skyer..
Knut fulgte Solveig sitt spor da vi tok fatt på nordøstryggen på vel 100moh, og selv om bratt i starten klarte vi å finne greie passasjer oppover. Etter hvert ledet GPS-sporet oss i retning selve ryggen, hvor det, bortsett fra et litt bratt optak, var mindre bratt og lenger oppe var det sågar spredte varder som viste vei
Gråsløret er i ferd med å trekkes ned over Okstindan i østlig retning
De truende skyene vi hadde sett før vi tok fatt på nordøstryggen var nå i ferd med å sprekke opp og i nordvest sendte solen stråler gjennom sprekkene i skydekket; hvilken velsignelse!
Fager kveldssol gir håp om utsikt fra toppen, likevel..!
Toppen lå ganske langt sørvest på ryggen; og første ankom vi en varde et par hundre meter nordøst for den egentlige toppvarden. Vi var meget lykkelige da vi ankom toppen akkurat idet solen var i ferd med å gå ned i nordvest, og med god utsikt; fantastisk!
Mot Litletinden(senter venstre) og Kjerringtinden(høyre). Røssvatnet bak.
Etter nødtørftige bilder bega vi oss på tilbaketuren, først i bra lys fra nordlig retning på de lysfargete steinene, men etter hvert ble det gradvis mørkere, og vi husket at verten på campinghytteutleiet på Vesterbukt hadde sagt at på denne tiden ble det "skikkelig mørkt" midt på natten.
Knut Sverre på vei ned nord/nordøstryggen. Noen som vet hvilke tinder som kneiser i nord til høyre i bildet?
I vest kunne vi fortsatt se Syv Søstre og i forkant av disse blinkende lys nesten som et blinkende perlekjede; lys fra vindmøllepark i nærheten av Mosjøen.
Fra nordøstryggen nedover; Syv Søstre med lysende kveldsperlekjede.
Ca halvveis ned fra ryggen hadde det blitt såpass mørkt at hodelykter måtte på og like etter begynte det å regne. Med GPS på høy oppløsning gikk det likevel ganske greit og følge oppsporet, og med forsiktighet i forhold til sva og steiner som nå hadde blitt glatte og sleipe kom vi oss relativt greit ned fra nordøstryggen. Etter "nattmat" på det flate partiet mellom nordøstryggen og 965-vannet fortsatt vi møysommelig vår nattorientering med regnet som gradvis økte på i intensitet. I partiene med ur og steinet underlagt måtte ekstra forsiktighet utvises på grunn av gjennomvåt lav og mose. Partiet gjennom "urskogen" ble ekstra krevende; nå regnet det skikkelig mye og hver gang vi kom borti et bjørketre eller vier eller bregnekratt utløste dette en dusj av vann. På slutten av skogpartiet begynte det å lysne men vi syntes det fortsatt var langt igjen til bilen. Kalde, våte og trette var vi omsider framme ved bilen da natt vel hadde blitt til dag.
Turen kan vel oppsummeres slik: Oppturen ble en solid opptur; nedturen; ja den ble akkurat det.. Utrolig fornøyd med å ha gjennomført turen til dette majestetiske fjellet dagen etter "voksen" tur til Kvigtinden, og under temmelig utfordrende forhold. Tusen takk til Knut Sverre for som alltid hyggelig og kompetent turfølge og for utrolig sporty innstilling; en skikkelig hardhaus med uoppslitelig humør, pågangsmot og stayerevne som det bare er å la seg imponere over!
Kommentarer