Neste topp på PF250-lista var Taklinatten i Nore og Uvdal. Jeg kjørte opp til dammen på Tunhovdfjorden og satte fra meg bilen ved sørenden. Ved sørvestenden av fjorden ligger det et lite, avgrenset fjellområde med en del knatter og mindre topper. Taklinatten er den høyeste i dette området, og var således mitt turmål. Turen opp på fjellet starter bratt og i skogen nede ved dammen. Her nede finner man et skilt som peker mot Stornatten, som tydeligvis er det foretrukne turmålet herfra. Stien opp lia er blåmerket, så man har litt hjelp underveis. Det er ikke noen kraftig sti, men den er grei å følge. De første 300 høydemetrene går man i skogen. De siste drøyt 100 høydemetrene er man på snaufjellet og har utsikt nordover mot Tunhovdfjorden og områdene rundt den. Skarpnor dominerer på østsiden, og Fauskofjellet er omtrent like dominerende på vestsiden. På toppen av Stornatten får man også utsikt de andre retningene. Trillemarka og Norefjell ligger sørøst, Numedalen ser man sørover, mens østover er det utsikt til Taklinatten og Uvdalsfjellene bakenfor. Veien over fra Stornatten til Taklinatten er kanskje en snau kilometer i Luftlinje. Det går ikke noe sti her, så jeg var nødt til å finne min egen vei gjennom terrenget. Det var ikke noe stort problem. Det er ikke noe vanskelig terreng å gå gjennom, men litt tunggått på grunn av lyng og mose som virker som myr når man går gjennom det. Men jeg fikk greit navigert meg rundt Stortjønne og over til bekken mellom Damtjønne og Taklitjønne, og deretter den siste lia opp til Taklinatten. Utsikten på Taklinatten var ganske lik, men ikke bedre, enn på Stornatten, så jeg bare dokumenterte toppen, og gikk videre. Nå var det hjemveien jeg hadde begynt på. Jeg ville gå en litt annen vei ned. Det går en sti på vestsiden av Taklinatten som jeg kunne følge, egentlig helt ned til veien på vestsiden av Tunhovdsfjorden. Det var ikke noen veldig mye brukt sti, men det var så jeg kunne se den. Jeg mistet den aldri, og det er jo litt ulikt meg. På vei ned kom jeg forbi et par gamle setre, Liarstulen og Sønsterudsetre, som nå var gjort om til hytter, og fra disse setrene gikk det skogsbilvei ned til Tunhovdfjorden. Deretter var det bare å følge veien langs fjorden en drøy kilometer tilbake til dammen hvor bilen min stod.
Benutzerkommentare