Hestbrepiggene (05.08.2024)  

En sommer med blanda vær nærmet seg slutten. Vi hadde satt av uke 31 til toppturing, men på slutten av uke 30 – som var praktfull, med massevis av strålende rapporter fra fjellheimen – varslet meteorologene værskifte, nå skulle det bli skya og regn igjen. Sukk, skal det aldri lykkes å ta disse toppene i Breheimen? Jaggu så det ut til at det kanskje kunne bli et lite hull i skylaget på mandagen likevel? Jostein og jeg snudde oss rundt og pakket sakene. Han hadde fullført uke 30 med to solfylte dager ved Gjende sammen med sin sønn og var nå tilbake på hytta på Sjusjøen, men var klar for mer. Jeg pakket sekken og heiv meg på toget, ble plukket opp på Lillehammer, og søndag kveld var vi innlosjert på Elveseter og klare for det som skulle bli en ganske lang mandag!

Klokka ringte 05.00, vi kledde oss og tok en medbrakt frokost i bilen på vei opp dalen til Netosæter. Relativt nøyaktig klokka seks var vi i marsj på vei opp fra sætra. Motbakkene opp mot Netosæterhøe er langdryge, men vi jobbet oss jevnt oppover i lyngen der. Sporadiske steder fant vi noe som kunne minne om sti og varding, andre ganger rota vi oss inn i lave busker og lyng som er lite skånsomme mot shortskledte ben. Fra ca 1250 moh merker vi at motbakkene blir bittelitt mindre bratte og vi får igjen pusten. Vi har drukket hardt oppover i sida, vel vitende om at vi uansett skal kunne fylle opp tankene igjen ved vannet på 1750. Sola steker, det er tilnærmet vindstille og vi kan ikke begripe hvor flaks vi har som kan se «hele verden».

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Vi har lagt opp kursen på østsiden av Høgset-breen for å få fin sikt mot fjellet Heksete, samt for å kunne skue tilbake på kulene mot Lomseggi og Hesthøi, der vi var to år tidligere. Motbakkene er relativt jevne og skaper få vanskeligheter annet enn at de suger krefter. Vi fyller vannflaskene ved vannet på 1750, vel vitende om at det heretter trolig er lite vann å hente før vi er nede igjen. Deretter turer vi videre oppover mot flata på 1960 hvor vi får et veldig fint overblikk over både Heksete, breen og verden rundt oss. Det har dratt seg litt til med skyer, og sikten er noe redusert sammenlignet med tidligere på dagen, men vi ser fremdeles brukbart. Vi har brukt ca tre timer opp hit på flata, brukbart i samsvar med et forventet tidsskjema på 14 timer.

© Robert Rogne

Bakkene opp til Heksete går uproblematisk, delvis på snø. Fra nede på flata er Heksete en stilig topp, men når man kommer opp på toppen og varden, så ser man at dette bare er en liten knaus og ikke noen selvstendig topp adskilt fra Austre Hestbrepiggen – nesten trist, siden Heksete har en mye flottere profil fra den rette siden (sør og øst). Nu vel, vi plukker nå med oss begge to på vår vandring, nå er vi oppe på topp-flata og vi skal bevege oss her oppe over 2000 moh i noen timer. Den intetsigende «Vest for Austre» med en pf på 11 meter spaseres over uten at vi en gang registrerer at det er en topp – stusselige greier! Men så nærmer vi oss Midtre Hestbrepigg på 2160 og derfra skal det skje spennende saker. Derfra går jo dagens første omvei – en avstikker ut på gromtoppen.

Jeg følger ryggen vestover langs brekanten og vi når enkelt frem til Midtre. Her tar vi nok en skive opp av sekken, i dag spiser vi stort sett mens vi er i bevegelse for å spare tid. Sikten er redusert til under hundre meter, men dette skal jo uansett være plankekjøring, så vi fortsetter langs kanten og passer på at vi har brebassenget nede på høyre siden. Men vent litt, nå skulle det jo være en avstikker… Jeg orienterer meg litt og skjønner at vi nå har fått Grautfatet på høyre side – altså har vi gått for langt! Heldigvis oppdaget vi det etter bare et par hundre meter. Tilbake igjen til Midtre og der ser vi raskt hvor vi skulle gått for å komme nordover mot Store Hestbrepigg.

© Robert Rogne

Vi går ikke langt før ryggen smalner av og det blir klyveterreng. Først to-tre litt smale punkter med enkel klyving, deretter over en liten knoll. Deretter smalner det ytterligere til og det blir brattere og mer utsatt. Jostein overveier nøye og konkluderer med at han trolig ville kunne gjennomført dette, men med betydelig tidsinnsats. Han velger derfor å stå av traversen nordover mot Store. Jeg går derfor alene videre ut på ryggen. Denne ryggen er ikke så veldig teknisk krevende, det er hele veien både drøssevis med gode tak til både hender og føtter og fjellet er fast og fint. Men det er minst to punkter hvor det blir både luftig og utsatt, så jeg kan forstå at de som misliker den slags tenker seg om et par ganger. Når man kommer frem til toppunktet midt på ryggen («Nord for Midtre Hestbrepigg») er vanskelighetene passert, og det er en grei nedfart til sadelen og deretter videre opp flanken til Store Hestbrepigg, 2172. Litt fotografering og en sjokolade og deretter retur tilbake via ryggen. Jeg synes kanskje det gikk enda litt enklere tilbake igjen, når man går i sørlig retning får man klyvepunktene oppover og kan lettere finne de beste alternativene. Jeg brukte ca tre kvarter fra Midtre og opp til Store, snaut førti minutter tilbake igjen – det ble noen høydemeter der også!

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Da ble det vel tre bestigninger av Midtre, uten at vi gjorde noe stort ut av det, fant frem en brødskive og turet på videre mot «Vest for Midtre», nok et slakt høydedrag her oppe på flata. Den har jo faktisk nesten 50 meter PF, men vi merket ikke motbakken noe særlig – her er det egentlig bare veldig enkle kilometer å rusle i fjellura. Men fascinerende å følge med på hvordan bergartene endres hele tiden. Jeg har ikke peiling på disse bergartene, men det er et variert fargespill, noen steder er det lav-fritt og andre steder er det massevis. Vi passerte også topp 2143 uten noen stor seremoni, nå startet den store omveien ned mot Låven. Ålreit, vi kan erkjenne at utsikten fra Låven opp igjen mot Grautfatet, samt fjellene Store og Midtre Hestbrepigg er ganske flott, men vi har vanskelig for å se at det finnes mennesker som plukker ut Låven som dagens turmål – den er nok utelukkende besøkt av toppsankere! Vi nådde Låven drøyt halv to, altså etter ca sju og en halv time på tur. Og det er mye igjen enda…

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Vi satte kursen mot pukkelen som ligger på ryggen før vi skal opp på noe som minner mer om et selvstendig fjell igjen. «Vesle Hestbrepigg», 2051, er bare en avrundet kul – egentlig en rund og fin pukkel. Jeg ville kalt den «Hestbrepukkelen», der den ligger på veien mot Vestre. Ingen vanskeligheter der heller, men avstandene er store og vi bruker en drøy time på relativt rolig vandring i de tre kilometerne det er fra Låven og frem til Vesle. Herfra ser Vestre relativt uproblematisk ut også. Det kan nok ligge bratte snøfonner som skaper trøbbel ellers i året, men vi kunne gå relativt direkte fra Vesle og opp på sør-øst-ryggen som kalles Utløyparen, et par hundre meter fra topp-punktet, og deretter i storsteinet ur opp til toppen. Litt over tre var vi på toppen av Vestre. Nå var det bare én topp igjen, den Vestraste. Vi fikk en liten knekk når vi så hvor langt unna toppen var, vi hadde nok håpet på litt kortere avstander nå – det var ikke så mye krefter igjen og vi hadde en lang retur foran oss. Men vi ble enige om at vi skal ha med oss den siste toppen også, vi må fullføre løpet! Men siden vi skulle samme vei tilbake la vi igjen litt utstyr på toppen Vestre for å gjøre sekken litt lettere.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

På vei ned fra Vestre mot sadelen mot Vestraste traff vi for første gangen folk. To hyggelige karer fra Vestlandet var på telttur og skulle campe oppe ved Midtre. Vi slo av en prat før vi tok fatt på kneika opp mot Vestraste. Klokka fire nådde vi dagens siste topp og vi delte en Hobby og tok noen bilder. Ti timer hit var nok bittelitt i overkant av tidsskjemaet på fjorten timer, men shit au. Så var det bare å komme seg tilbake opp den seige motbakken til Vestre – dagens siste motbakke. Og den ble seig. Var ikke så mye juice igjen i de fire beina nå, men nå var det heldigvis bare nedover og flatt igjen. Og vi hadde sett oss ut noen fine nedoverbakker i snørenner vi tenkte vi skulle utnytte, så forhåpentligvis ville returen gå smooth!

© Robert Rogne

Vi fylte sekkene igjen med utstyr og klær, tok en ny skive med energipåfyll og startet på nedfarten ut Utløyparen. Der hadde vi blinka oss ut litt velsignet snø, og i bakkene nedover i kanten av Høybreen og ned mot Høybreavatnet klarte vi å komme oss nesten 400 høydemeter på snø og is. Det gikk fort og det sparte knærne våre massevis. Helt i bunnen, like før vi skulle ut på fjellet igjen tråkket jeg gjennom en smeltegrop og kjørte hånda ned i isen og pådro meg noen småkutt i hånda, men det er jo blitt så vanlig at jeg nærmest tar sånt for gitt på sånne turer. Videre gikk vi på nordsiden og østsiden av vannet, det var nok lurt, for på vestsiden av vannet var det noen bratte snøfylte skrenter som hadde skapt vanskeligheter for oss (mot 1657-toppen).

© Robert Rogne

Ruta gikk videre ned i Søre Sekken og deretter i noenlunde rett østlig retning for å komme til Geitåe ovenfor der hvor elva har gravd ut et voldsomt juv. Kartet mitt tilsa at stien går over en bru over elva der, så da ville vi krysse Geitåe før det ble for sent. Så da var det bare å legge kilometerne bak seg, da. Det ble en veldig lang retur! Ikke overraskende, det var vi forberedt på. Og terrenget var snilt og behagelig å gå i, heldigvis. Men etter 11 og 12 timer på tur allerede, var det relativt sparsomt med guts igjen i beina. Vi bare kobla inn autopiloten og lot beina gå. Endelig kom vi ned til Geitåe, men ble rimelig lange i maska når vi så at brua var 100% oppskrytt. Dermed måtte vi krype ned nesten 500 høydemeter på veldig bratt sti på vestsiden av elva, krysse på brua ved 800 moh og deretter gå opp igjen til bilen på 900. Hadde vi visst det, hadde vi nok valgt en annen rute ned, fulgt Søre Tverråe lengre ned og kommet inn på stien i Håleindalen som også leder ned til den samme brua.

Lang historie kort; Den bratte stien gjorde kort prosess på både fotblader, ankler, knær og bremsemuskulatur. I tillegg til at tidsskjemaet sprakk stygt. Først brukte vi en halvtime på å finne en bro som ikke var der, og deretter tre kvarter på å kjempe oss ned stien. To slitne karer med fullstendig tømte bein fant bilen kvart over ti etter seksten timer og ett kvarter på tur. En varm dusj, tørre klær, nystekt kyllingbryst med ovnsbakte grønnsaker og to pils gjorde imidlertid sitt til at kroppen kom seg raskt igjen. Og humøret var det aldri noe feil på; Vi fikk en fantastisk dag i fjellet, været var over all forventning, vi klarte alle toppene vi ønsket, opplevde ingen ulykker verdt å nevne og sitter egentlig bare igjen med et smil når dette skrives et par dager etter turen. Takk for godt følge, Jostein!