Falketind via Falkungen (28.07.2024)

Endelig tid igjen for den etter hvert tradisjonsrike sommerfjellturen med Nicolai, Jacob og Marie (og for første gang Helene på 1,5 år).

Med base i ei leid hytte ved Eidsbugarden hadde vi tre dager tid rådighet og vi bestemte oss for å starte med en smell. Klatreruta opp til Falketind via fortoppen Falkungen sto på menyen. Jacob hadde forsøkt denne turen under Vinjerock for ca. 10 år siden, men den gangen snudde de på Falkungen, så han var gira på revansj. I tillegg til det Jacob måtte huske fra forrige tur, så hadde vi føreren fra NTK (lite bilde til høyre) å forholde oss til, samt et bilde av Falketindveggen fra en peakbook-rapport. Vi pakket en standard utstyrspakke med ett kile-sett, 10 slynger og en håndfull kammer.

Mens Marie tok oppdraget som barnepike på hytta, startet gutta turen i nitiden fra bommen ved fylkesgrensa, nesten innerst i Koldedalen. Stigningen oppover mot Falkungen er bratt nok tidlig på morgenen og vi byttet på å klage over egen dårlig form. Etter halvannen time sto vi ved foten av veggen og kunne konstatere at vi ikke var aleine. To personer var allerede i gang med første taulengde, uten tau. Det er ikke uvanlig å klyve usikret opp til 2. taulengde i føreren. Siden vi uansett hadde dette taulaget like foran oss var det ingen grunn til å skynde seg og vi bestemte oss for å finne fram tauene, noe vi i ettertid syntes var fornuftig. Første lengde er teknisk enkel, men både bratt og utsatt. Vi visste ikke nøyaktig hvor "ruta" gikk, men Jacob fulgte det som syntes å være letteste vei, temmelig rett oppover, og satte to-tre sikringer før han lagde standplass på ei romslig hylle.

Jeg ledet neste taulengde, skrått oppover mot venstre i enkelt terreng. Heller ikke her var det noe stort behov for sikring før mot slutten av taulengden, hvor det ble litt brattere og luftigere (se bildet nedenfor) opp til bunnen av diederet i 3. taulengden. Så langt noe løs, men enkel klatring.

Så var det tid for den tredje- og første skikkelige klatrelengden på mer kompakt fjell. Nicolai rigget opp selen med sikringsmidler og startet opp den kompakte diederformasjonen over oss, med store fjellstøvler på beina. Det gikk det ikke fort oppover, men Nicolai ledet stødig forbi vanskelighetene og strakk 60-meterstauet helt opp til topplatået. Herfra er det 150 meter bort til selve toppunktet og varden på på Falkungen.

På fortoppen til Falkungen møtte vi de to som var foran oss. De hadde snudd ved en hammer like før toppen. Hele høyresiden på hammeren hadde nylig rast ut over avgrunnen. Vi kunne se store steiner på breen nedenfor. De antok at dette hadde ødelagt ruta videre. Eneste alternativ vei forbi hammeren var et horisontalt riss mot venstre som de syntes virket litt for vrient. De bestemte seg derfor for å snu og rappellere ned igjen fra Falkungen. Jacob, vår kjentmann, kunne ikke huske klart hvordan de hadde kommet seg forbi denne hammeren sist, så der var det ikke så mye hjelp å få.

Etter et kjapt rådslag bestemte vi oss for å gi venstrevarianten et forsøk. Jeg racket opp, plasserte en bombesikker offset-kile i en liten sprekk over risset og ledet an (første bilde nedenfor). Risset var mye enklere enn det så ut som og jeg sto kjapt på toppen av hammeren. Herfra var det bare å spasere videre, via et luftig men enkelt parti (andre bilde nedenfor), helt bort til varden, hvor vi snart var samlet. Vi hadde vært innhyllet i tåke stort sett hele turen, og vi fikk kun noen korte glimt av veggen videre mot Falketind (tredje bilde nedenfor). Men av det lille vi fikk sett, så kunne vi kjenne igjen direktevarianten opp noen bratte og kompakte diedere.

Veien videre fra Fakungen til skaret mot Falketind: Først foretok vi en kort rappell på ca. 10 meter (det hang en rekke gamle slyngebånd på en stein og vi hang igjen et nytt et). Deretter usikret klyving videre ned langs eggen, til venstre for en stor skive og til bunnen av skaret. Derfra lett klyving på svært løse blokker (fjerde bilde ovenfor), nesten opp til veggen, som reiser seg bratt og kompakt. Herfra bestemte vi oss for å velge den enkleste ruta videre, istedenfor den brattere direktevarianten som vi så tydelig over oss (denne så for øvrig veldig fin og fristende ut også).

Jacob tok første taulengde videre, enkel men løs traversering på hyller mot venstre (mange hyller å velge i her). Etter et lite opptak (markert som renne i føreren) sto han på eggen med en blank hammer over seg og luft videre til venstre. Her starter den bratte 2. taulengden på Falketind, som sammen med 3. taulengden på Falkungen er sagt å være den fineste på turen. Over ventet tre korte hammere gradert 4+, 3 og 5-. Jeg fisket frem svaskoene fra nederst i sekken, nå skulle disse komme til nytte. Den første hammeren lot seg sikre med to halvgode kiler, og bød forøvrig på gode tak på brede lister. Den neste hammeren lot seg omgå på høyre side, mens den tredje besto av et småteknisk opptak via et kort riss. Moro klatring! Alt løste seg greit og var godt sikret. I føreren er det skissert standplass rett over den tredje hammeren, men jeg fortsatte og strakk 60-meterstauet så langt det gikk før jeg rigget meg til. Fikk ingen respons når jeg erklærte standplass på sambandet. Walkien nede hos Jacob og Nicolai var gått tom for batteri, men gamlemåten med roping holdt akkurat.

Fjellveggen videre oppover så svært bratt ut, men her går ruta ut til venstre, hvor terrenget er enkelt, med en bred, men stedvis løs renne som leder mot toppen. Nå begynte det å småregne, og Nicolai overtok teten. Vi håpet at neste taulengde (ved å slå sammen de to neste lengdene i føreren) ville rekke langt nok opp til at vi kunne pakke ned tauene. Det siste stykket er gradert 1-2, så vi regnet med dette kunne gå usikret. Nicolai satte i gang, og forsvant fort ut av syne. Utfordringen på denne taulengden ble et voldsomt taudrag mot slutten, da ruta går rundt et stor bergnabb. Nicolai kjempet på og fikk etterhvert mekka standplass på ei hylle over ei smal renne (nærmest en kamin) like til høyre for den brede renna. På grunn av taudraget tok denne taulengden lang tid, men til slutt var vi samlet på hylla. Når vi sjekket topoen så vi at standplassen ideelt sett skulle vært plassert 10 meter lengre mot venstre. Da kunne vi antagelig pakket ned tauene der og da.

Jacob overtok tauet og ledet over den siste litt utsatte passasjen mot venstre, før han var tilbake i den brede renna som førte helt opp. Herfra gikk det kjapt til toppen (null mellomforankringer på den siste taulengden), hvor vi omsider kunne pakke ned alt utstyret og spasere opp til toppvarden på Falketind. Fortsatt ingen utsikt, men bortsett fra det var det lite å klage på. Vi hadde hatt en helt konge klatreetappe, hvor alt forløp seg trygt og knirkefritt.

Tross en del løs stein som gjør at man må være påpasselig med hvor man tråkker og griper, så kan denne ruten anbefales!

Returen la vi om normalruta ned til Andrevatnet. Det var 10 år siden sist jeg gikk denne etappen og jeg hadde glemt hvor dryg turen ut Morka-Koldedalen er, særlig etter en lang og småkald dag i fjellveggen. Men i mål kom vi til slutt, og tilbake på Eidsbugarden ventet Marie med varme kyllinglår og ovnsbakte rotgrønnsaker. Og ikke minst ei kald øl! Takk for turen!