Store Austanbotntinden (28.07.2024)

Denne dagen ble en av de spesielle. En fjelltur bør og kan være noe annet enn bare å bestige en fjelltopp. Det kan være noe større, et mål, livsmestringsprosjekt. Jeg har hatt mange turer på Austabotn (bare for å understreke - om jeg har mange, er det flere som har sinnsykt mange). Austabotn er en tur som ofte gjør noe med folk som er litt utafor sitt vante element. Oppover suger de seg inntil fjellet, før de på hjemveien går med kassa fram og relativt lett fot i de samme partiene. Det er rart det der, men en større synlig utvikling er vanskelig å finne sammenlignbare eksempler på spørr du meg.

Denne turen var litt spontan. For å gi et godt inntrykk så trengs litt kontekst. Eline, mennesket som holder ut med meg, har lenge hatt en drøm om å bestige Austabotntinden. Fjellet er mektig, turen gir utfordring (nok) og er ikke så altfor lang. Hun er inspriert av meg og vil gå fjelltopper, klyve og rangle. Artig det. Eline har dessverre gjennom de siste åra hatt en kamp mot egen helse. Kroppen lever sitt eget opplegg, og det gjør ting vanskelig. I 3 år har vi hatt som mål om å bestige Austabotntinden. Men hvert år har det dessverre ikke gått. Det krever mye trening, forberedelser og riktig vær og forhold. Mye som skal klaffe med andre ord.

Denne sommeren har Eline lagt ned jernet i treninga. Pga stri eksamensperiode var hun jo beskymra for at det ikke skulle gå i år heller. Men her handler det om å ta steg for steg, bakke for bakke, meter for meter, ur over neste ur, dag for dag. Langsiktighet er kanskje det aller viktigste for å trene til å gå sånne fjell som Austabotntinden. For mange av oss er Austabotntinden en kort og enkel tur. Sammenlignet med Storen litt lengre nord så er den barnemat. Men for Eline er dette her terskel - selv med brennende vilje og et hode som bare vil en ting og det er opp til toppen.

Hele sommeren jobbes det godt. Mellom 2-4 økter i uka på Kamben, mot Vetti eller andre turer i Årdal. Det legges ned mye tid i dette her, men resultatene både syntes og kjennes på kroppen. Beina er lettere enn på mange måneder. Når det legges ned så mye tid og jeg ser på tidene (vi skal ikke henge oss opp i tider og sånt men i dette tilfellet så er det et fint barometer å vurdere etter) at ting kommer seg. Vi nærmer oss noe. Det er bedre å prøve, bli kjent med terrenget og heller komme igjen en annen gang. Da er man ENDA bedre forberedt til et nytt forsøk. Vi skal uansett gi det et realt forsøk.

27 juli tar vi et valg. Veldig spontant. Vi reiser til Berdalsbandet i morgen og går Austabotntinden. Vi bare prøver også får vi heller snu. Det ordnes hundepass til Odin og sekkene pakkes. Rapporter og noen telefoner kan vise til at Stegjern blir hjemme. Jeg tar med et par kammer, slynger og og et tau. Værmeldinga er relativt bra.

05.00 kjører vi fra Årdal. Værmeldinga melder gløtt av sol men noe tåke. Slik jeg tolker dette så blir det tåke hele dagen, men sola kommer til å skape disse magiske vinduene i tåka. Etter min mening det beste været, men jeg har jo vært her før.
Vi blir også enige om at om det er masse folk på parkeringa så går vi heller Nordre Soleisbotntinden og opp til Store. Vi må ha god tid, og ikke noe mas. Eline syns nok også det er behagelig i og med at dette er faktisk en godt stykke utafor komfortsonen.
Jeg tenkte at parkering akom til å være halvfull og at det skulle komme en del folk ila dagen.
På parkeringa var det ingen. Merkelig. Meldt knall vær i morgen. Greit/bra-ifjellet-vær i dag.

Gameplan: 1800 steinen: innen 3 timer. Vestre/Midtre: Innen 4,5 timer. Toppen av store: Innen 6,5 timer.
Her er det lagt ned god tid med ei maks tid på 12 timer. Over 12 så bør vi ha snudd så dette unngås.

Vi begynner å gå. Det er varmt. Deilig og klamt. Litt trekk i lufta men ok. Jeg er nådeløs med Eline fra start. Du skal gå jevnt og noe så jævlig jevnt. Ikke fort, ikke sakte, men jevnt, jeeeeeeevnt. Da holder du hele etappen og vell så det. Og du slipper disse syretestene gjennom dagen som dreper formen og mulighetene. Jevnt.
Jeg tar alt av fellesutstyr.
Vi fyller litt vann og tusler oppover. Eline beklager seg over pustepauser på 3 sekunder i motbakkene. Dette er hennes tur, hennes rammer. Å puste i 3 sekunder gjør ingenting - igjen; jevnt er det viktigste her.

Vi når faktisk 1800m etter 1 time og 35 minutter. Fjellet er tørt og sola varmer bak tåka. Berdalsvannet viser seg flott - Eline er imponert over dette stupet, naturen og det mektige inntrykket. Det er jeg og forsåvidt - Det er flott akkurat her. Jeg er og imponert over Eline, det går jevnt og fort.
Vi er plutselig 1,5 time foran maksimal skjema. Jevnt og trutt går fort av en grunn.
Vi er på en god bølge nå - la oss fortsette med dette. Dette kan gå.

Mot Vestre går det fint og greit. Eline var ikke spesielt fan av renna mellom Vestre og Vestraste. Dette handler om erfaringsnivå med laus ur og at hun ikke har leddbånd i føttene pga handballkarriere. Men det går jo. Som Ralph Høybakk sa da han satt foran hammeren på Stetind; Alt var ukjent, jeg var usikker, men så satt jeg der i 1,5 time og så på fjellet. Plutselig så var jo ingenting ukjent lengre".

© Henrik Foss

Tjukk tåke på Vestre. På med sele, tau og utstyr. Legge igjen det som ikke trengs. Fortsatt ikke en kjeft. Ikke hørt noen. Spesielt rett og slett.
Nedover fra Vestre handler det om å komme i klyvemodus og bli vant til tauet. Dette gikk stort sett bra, selv om ned i kløvta/renna/sjakta på slutten var litt sånn "kan jo ikke gå her"-opplegg.

© Henrik Foss

Videre var det bare å tusle. Jeg gikk foran og ga sikring i tauet. Stort sett korttauing med tauet rundt stein og andre blokker.
Så kom 3- hammeren. Her letta plutselig tåka og. Nordsida var full av tåke, sørover var det nå helt åpent. Utrolig spektakulært og flott.
Litt plundring opp her, men når man bestemmer seg så går det. Stol på tauet og på foten, skrik litt så er vi der. Det gikk jo bra.

Så kommer svaene. Her gikk jeg i forveien og taua Eline opp. Dette gikk fint. Videre søfritt og enkelt opp til toppryggen mot V0.
Nå skjønte jo jeg at dette kom til å gå. Nå klarer vi faktisk dette her - dette evige målet.
Vi hadde en liten reaksjon, men nå må vi bare jobbe oss opp. Vi er ikke oppe og hodet skal være med over ryggen her.
Over ryggen gikk det fint. Tørre forhold, litt mer vind.
Siste lengden ut mot toppen var nok også av det spennende slaget.

© Henrik Foss

Men da vi begge sto ute på toppblokka var dette en stund som på mange måter ikke kunne beskrives. Noen tårer, stort øyeblikk. dette er mer enn en tur, mer enn en bestigning. Her ligger det noe stort og menneskelig utvikling og livsmestring.

© Henrik Foss

En liten sjokolade ble det og Eline spiser ikke på tur. Bare brus. (kroppen vil jo ikke være en lagspiller).
Jeg ville ned - holde momentum - lufta må ikke ut av ballongen nå. Over ryggen gikk det fint men nå var både sola borte og tåka med vind tilbake.
Vi tok en tur oppom V0 før vi tusla nedover. Omgikk 3- hammeren nede i sida.
På toppen av Vestre var det av med utstyr og begynne å tusle nedover.

Rett etter Vestre i den grove ura her så tryner selvfølgelig Eline og ruller noen meter. Hun ble nok blå dagen derpå men heldigvis så ordna det seg bra. Jeg ble jo sjokka og tenkte egentlig bare fuck.
resten av turen ned tok vi i vårt tempo. Steg for steg. Holde ut.

Tilbake i bilen etter 9 timer og 30 minutter. Det skal vi være fornøyd med.
Stor seier for oss begge to, men spesielt for Eline som endelig nådde sitt store mål om Austabotntinden. (dette karamellen har vart lenge)

Nå snakker vi om Falketind og Stølsnostind neste sommer. Dyrhaugstind på ski til påsken. Jeg har trua. Med gode forneredelser og arbeid jevnt og trutt over tid så kan dette gå. Vi får ta det som det kommer.

© Henrik Foss