Fra Steindalen til Trulsbu over Holåtindane (13.07.2024)
Skrevet av Kaare_70
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Grøntjønnhøi (1856moh) | 13.07.2024 |
|---|---|---|
| Austre Holåtinden (2043moh) | 13.07.2024 | |
| Midtre Holåtinden (2047moh) | 13.07.2024 | |
| Vestre Holåtinden (2039moh) | 13.07.2024 | |
| Andre besøkte PBE'er | Trulsbu (1290moh) | 13.07.2024 |
Breheimen 2024, dag 2
Morgenen i Steindalen etter den flotte solnedgangsturen til Tverrådalskyrkja, våknet vi relativt tidlig etter en kort natt. Værmeldingen var helt super og vi skulle på langtur over Holåtindane, så det var ikke aktuelt med noen skjønnhetssøvn. Og for en morgen! Her midt mellom de to majestetiske kyrkjene var det bare å suge inn inntrykkene og glede seg til tur.
Vi hadde allerede landet på den geniale idéen å ta langturen over to dager, med overnatting på Trulsbu før retur over Tundradalskyrkja neste dag. Jeg har alltid DNTs standardnøkkel liggende i sekken, og for en gangs skyld skulle jeg få bruk for den. Hyttene i Ryfylkeheiene og Etne/Saudafjella som jeg benytter mest, er nemlig ulåste hele året, så det er ikke ofte jeg har brukt nøkkelen.
Vi skulle som sagt over de tre Holåtindane og pakket med oss fullt breutstyr, dessuten måtte vi ha med soveposene for overnattingen og litt ekstra mat og utstyr. Sekkene ble derfor litt tyngre enn de pleier ifm. toppturer, men det var uproblematisk. Dog var dette en ganske lang tur på over 12 km i luftlinje og mange høydemeter.
Kl. 0820 forlot vi teltet nokså lettkledde i finværet og håpet at det ville stå like fint i morgen kveld når vi regnet med å være tilbake. Vi holdt nokså rett østover med tanke på å komme inn på T-stien mot Nørdstedalseter, og etter 1 ¼ time var vi forbi Regnbogetjørna og inne på stien. Den fulgte vi i drøyt 2 km til vi kom ned mot tjørnene ved Tundradalsbandet hvor vi hadde dagens første pause.
Kameraten ønsket å få med seg 1856-toppen, og vi la derfor ruta videre fra bandet og opp den greie vestryggen. Toppen var ikke så mye å skrive hjem om, men vi fikk selvsagt god utsikt og kunne orientere oss om vegen videre mot Holåtindane. Denne gikk oppskriftsmessig ned til utløpet av 1680-vatnet hvor det ble ny pause og herlig strekk på varme svaberg før styrkeprøven på 350 hm stigning til den første av Holåtindane ventet. Stigningen i seg selv var ingen stor prøve, men i varmen var det greit å finne «evighetstempoet» i rygg på kameraten. Oppturen gikk veldig greit, og kl. 1350 etter 5 ½ timer på tur, kunne vi gratulere hverandre med kremtoppen Vestre Holåtind i virkelig perlevær. Kameraten hadde gått hele turen hit i bare shorts, og vi kunne endatil tilbringe noe tid på toppen uten å ta på oss ekstra klær, i vindstille og solskinn som det var.
Men Vestre Holåtind er ikke ansett som den mest krevende av troikaen uten grunn. Traversen videre østover krever brekryssing og ikke minst nedstigning på relativt bratt snø, normalt fra et stykke øst på toppeggen. Vi gikk derfor dit bort og tok på oss mer klær og det medbrakte breutstyret. Forholdene var fine bortsett fra en tydelig bregleppe langs store deler av kanten. At det var kommet ganske mye nysnø for ikke så lenge siden gjorde det litt mer skummelt, men vi fant et sted hvor det såg greit ut å komme seg trygt utpå. Med stramt tau fra meg på land tok kameraten de første stegene, og det gikk heldigvis helt uten gjennomslag slik at jeg kunne følge på i hans spor. Imidlertid var det såpass bratt at i alle fall jeg rutsjet nedover et stykke på snøen og drog med meg en hel del begynnende slush.
Vi fikk en flott brepassering i to-manns taulaget og kunne gå i land på berget under Midtre i 15-tida. Nå kunne breutstyret pakkes ned for denne turen, men det hadde selvfølgelig vært helt nødvendig for denne passasjen. Kl. 1550 var vi på denne høyeste av Holåtindane i stadig like flotte forhold, og så fant vi overraskende bratt, men noenlunde greit ned østryggen mot det langstrakte bandet mot Austre.
Her skilte vi lag, for kameraten ønsket å få med seg Gjelhøa hele 4 km borte i luftlinje. Han soloerte derfor over den flate breen mens jeg gjorde det samme tur/retur Austre Holåtind hvor jeg toppet ut kl. 1720. Dette brukte jeg 1 time 25 min på i rolig tempo; igjen et herlig bekjentskap med knallutsikt mot østlige deler av Breheimen med Hestdalshøgda og Hestbrepiggane som blikkfang. Det ble en lang og deilig strekk på meg på bandet mens kameraten var på relativ langtur, men rundt kl. 1930 var vi vel forent igjen.
Nedgangen fra bandet gikk lett, først sørover på berg og så sørøstover på lange snøfelt nesten til dalbunnen. Det var spor etter andre som hadde vært oppover her nylig, men vi hadde bare sett ett eneste menneske hele dagen, og det var en kar på T-stien. Nede ved elva øverst i Vesledalen skilte vi lag enda en gang, ved at kameraten ville få med seg Veslefjelltinden også. Jeg tuslet derfor ned T-stien til Trulsbu alene, hvor jeg ankom til tom hytte kl. 2110. Herlig å låse seg inn i en selvbetjeningshytte igjen, det er noe svært eget og altfor sjelden det skjer.
Kameraten ankom senere på kvelden, og så var det bare å finne drømmeland etter enda en fantastisk dag gjennom Breheimen; om lag 18 km, 1400 hm og 12 ¾ timer på tur.
Når jeg i ettertid har lest meg opp på Holåtindane, registrerer jeg at Thommessen m.fl. i den gode boka "Fra Rondslottet til Lodalskåpa" påpeker på side 166 om Austre Holåtind at: "Arentz kalte tinden for Tussetind, til ære for turkameraten Therese Berteau. Egentlig ville han brukt navnet Theresetind, men fant dette for tungt. På kartet "Sygnefjell" er navnet feilaktig plassert på Midtre Holåtind." Dette er nå meldt inn og korrigert her på Peakbook hvor feilen var videreført.
Kommentarer