Larstinden og Snøhettatraversen (13.07.2024)  

© alexw

Årets klatretur gikk over Larstinden (2108 m) og Snøhettatraversen. En spennende, lang og krevende travers, og samtidig min første tur på Dovrefjell. Jeg hadde bestilt guidet tur med Jotunheimen Arrangement og Þróndeimr (Christian Nesset). De fleste klatrere går utelukkende Snøhettatraversen, men det er mulig å inkludere en bestigning av Larstinden på denne turen også. Larstinden ligger i en forlengelse av Snøhetta Vesttoppen, og laveste skar som skiller toppene har en høyde på 1850 meter.

Jeg parkerte bilen ved caféen på Hjerkinnhus, og tok herfra bussen til Snøheim kl. 16.15 fredag ettermiddag. Varmt og lettskyet, pent sommervær. Det lever en stor populasjon moskus på Dovrefjell. Jeg prøvde å følge nøye med på bussturen inn til Snøheim, men ingen moskus kom til syne - dessverre. Litt skuffende, men jeg fikk heldigvis sett moskus ved neste besøk på Dovrefjell noen uker senere, i august. Snøheim ligger på 1474 meter, og dermed var det naturlig nok litt kjøligere her enn langs E6 på Hjerkinn. Jeg tenkte at det ville være fint å sette camp slik at jeg fikk litt mer utsikt innover 2000-metertoppene på Dovrefjell, så valgte å gå opp til Kjølen (1527 m). Hit var det i underkant av en kilometer å gå, og jeg satte opp teltet like bortenfor varden på denne flate toppen. Ikke lenge etterpå avtalte jeg med Christian om å møtes utenfor Snøheim, for å snakke litt om morgendagens tur. Han hadde allerede hatt en førertur over Snøhettatraversen denne dagen, som var 6. turen hans til Snøhetta denne uken. Vi avtalte at morgendagens tur ville starte på Snøheim kl. 5, for Christian skulle ta ettermiddagsbussen tilbake til Hjerkinn etter turen. Ruten vi skulle gå var inn dalen til skaret mellom Langvasstinden (2084 m) og Larstinden (2108 m), og derfra runde opp nordryggen til Larstinden, videre over Larstinden og Snøhettatraversen, og avslutte med Snøhetta (2286 m) som dagens siste topp. Jeg var veldig spent på morgendagens tur, og gledet meg stort. Værmeldingen var dessuten svært lovende også. Det var meldt omtrent skyfritt, varmt sommervær med svake vindforhold. Alt lå til rette for en flott klatretur over den mest krevende ryggtravers på Dovrefjell.

Turen

Jeg våknet i teltet på Kjølen (1527 m) til soloppgang kl. 4.30. Skyfritt vær og vindstille, en nydelig dag i vente! Som avtalt, skulle vi starte turen kl. 5. Jeg møtte Christian på stien vest for Snøheim, og denne fulgte vi helt inn til foten av Larstinden. Det var shorts-vær allerede fra tidlig morgen, og det gikk lettgått innover dalen. God sti i flatt terreng. Vi brukte ganske nøyaktig to timer fra Snøheim til 1639-vannet mellom Larstinden og Store Langvasstinden.

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

I nordenden av 1639-vannet mellom Store Langvasstinden og Larstinden startet vi på den slake oppstigning til Nørdre Larstinden (2077 m). Det var fornuftig å legge ruten opp hit som en "bue" (se GPS), slik at det ikke ble så bratt direkte opp. Fra Nørdre Larstinden blir ryggen videre sydover en god del smalere enn den brede nordflanke. Vi traverserte videre litt ned i vestsiden inntil vi kom ut på ryggen igjen, og her møtte vi på en bratt hammer der Christian satte oppe en 10 meter lang rappell som jeg rappellerte ned. Christian klatret lett ned denne hammeren etterpå.

I skaret mellom Nørdre Larstinden (2077 m) og Larstinden (2108 m) ventet ett av dagens høydepunkter. Her sperrer en stor stenblokk veien videre sydover, men tro det eller ei, så er det en smal sprekk midt i stenblokken som fører en naturlig passasje "gjennom fjellet" til en utgang på den andre side av blokken. Denne passasjen var utrolig artig å gå gjennom! Den er temmelig smal, så den kan nok oppleves litt utfordrende for de som har en god del ekstra kilo på kroppen, men ellers er den helt uproblematisk.

Etter passasjen gjennom stenblokken, passerte vi et luftig klyvepunkt øverst oppe i den bratte vestrenne mellom Nørdre Larstinden og Larstinden. Deretter kom vi opp på ryggen igjen, og herfra var det lett klyving opp til Larstinden. Selve toppunktet består av et større flatt platå, men det går bratt ned på alle sider rundt. Vi brukte 4 timer til Larstinden fra Snøheim.

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

© Christian Nesset

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

Oppholdet på Larstinden varte ikke lenge, for vi hadde fortsatt en god del igjen av dagens planlagte tur. Vi fortsatte traversen ved å gå litt bratt ned i vestflanken, inntil terrenget bratner vesentlig til. Her klargjorde Christian dagens andre rappell, og denne var på hele 45 meter. En så lang rappell har jeg aldri rappellert før i høyfjellet - veldig spennende. Det var et luftig og høyt drop ned vestflanken på Larstinden. Etter rappellen traverserte vi litt bortover sydvestflanken til Larstinden, og kom deretter ut på ryggen igjen og så ned til skaret mellom Larstinden og Snøhetta Vesttoppen. Terrenget er mindre luftig og eksponert her enn på Larstinden. Videre gikk det lett opp til Snøhetta Vesttoppen, som vi nådde omtrent 6 timer etter start på Snøheim.

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

Etter en lunch pause på Snøhetta Vesttoppen (2249 m) startet vi på turens høydepunkt, selve Snøhettatraversen. Rett nedenfor Vesttoppen klargjorde Christian første rappell. Denne var ca. 10-15 meter lang. Jeg synes denne virket kort og ikke spesielt luftig sammenlignet med rappellen ned fra Larstinden. Like etter at rappellen var unnagjort, ventet den neste rappel. Denne var lang, bratt og luftig - hele 45 meter ned til skaret mellom Vesttoppen og Hettpiggen (2260 m). Nede i skaret var det flott å se opp på den bratte vestflanke til Vesttoppen. Denne så krevende ut å klatre motsatt vei, det er visstnok opp til grad 4+ her.

På vei opp mot Hettpiggen møtte vi på dagens første klatrelag, en gruppe på tre klatrere. De skulle opp til Hettpiggen også, og hadde lagt ut tau og startet på selve klatringen. For å unngå ventetid la Christian vår klatrerute litt ytterligere til venstre for eggen, inn i vestflanken mens de andre klatret oppover. Jeg sikret Christian opp første taulengde, og deretter var det min tur til å klatre. Ruten opp her er gradert 3+, men jeg synes den virket mer som grad 4. Det gikk fint opp i starten, men etter hvert ble det færre gode tak. Jeg synes klatringen her var litt krevende, men opp kom vi - samtidig med det andre klatrelag. Videre la Christian den andre taulengde som gikk over et flott sva og så over en slags hammer. Utsikten mot Vesttoppen var fantastisk fra standplassen rett nedenfor det nevnte sva. Toppen tar seg veldig flott ut herfra; bratt, mørk og spektakulær. Artig å tenke på at vi faktisk rappellerte ned fra denne spisse og luftige topp vi hadde så nær og god sikt mot. I mellomtiden mens jeg nøt utsikten mot Vesttoppen, satte Christian sikringer opp skråsvaet og hammeren. Deretter var det min tur til å ta meg opp den andre taulengden mot Hettpiggen. Jeg storkoste meg, da jeg gikk over skråsvaet. Praktfullt å «spasere» her på denne nydelige sommerdagen. Tørt fjell, strålende sol og høy temperatur i storslagne omgivelser! Det kan ikke bli bedre. Selve hammeren etterpå var litt krevende å ta seg opp, synes jeg - men denne er kun gradert til 2+. Ruten videre opp til Hettpiggen var kort, og vipps så stod vi på en av Norges mest krevende fjelltopper over 2000 meter, gradert høyeste vanskelighetsgrad i Norges Fjelltopper over 2000 meter (Helgesen, 2019).

© Christian Nesset

På vei ned fra Hettpiggen møtte vi på Movegen22 som feiret sin siste fjelltopp over 2000 meter (pf. > 10 m). Vi slo mer eller mindre følge med dem til Snøheim etterpå. Et hyggelig treff! En lang rappell ventet ned fra Hettpiggen. I overkant av denne er det noe lør ur, så her gjelder det å være varsom. Mellom Hettpiggen og Snøhetta Midttoppen (2278 m) passerte vi flere klatrelag som gikk traversen motsatt vei fra oss. Etter rappellen var det en del bratte skrenter som vi måtte krysse i vestflanken. I tillegg var det mye ur opp til Midttoppen, og vel oppe her etterpå tok vi en ny lunch pause. Vi var ferdig med klatringen for i dag, og resten av turen var enkel.

Mellom Snøhetta Midttoppen (2278 m) og Snøhetta Stortoppen (2287 m) møtte vi på flere turgåere uten klatreutstyr. Disse skulle nok ta en avstikker bort til Midttoppen. Vi gikk over en bred og forholdsvis flat rygg og passerte noen snøfelt før vi omsider stod på dagens høyeste topp Snøhetta - det høyeste fjell på Dovrefjell og høyeste fjell i Norge utenfor Jotunheimen. Her var det ikke overraskende mye folk å se rundt den høye masten på toppen denne varme og solrike lørdagen i fellesferien.

© alexw

Fra Snøhetta gikk vi den merkede ruten ned til Snøheim. Turen endte på ganske nøyaktig 10 timer. Godt fornøyde var vi med vel gjennomført klatretur over Larstinden og Snøhettatraversen på en nydelig sommerdag på Dovrefjell! Etter turen satte vi oss i solveggen til Snøheim, og her var det uteservering med vafler, brus og kaffe. Hele 17 grader viste temperaturen på målestasjonen på Snøheim. Det var definitivt en av årets beste sommerdager høyt til fjells! Etter å ha sittet en liten stund i den varme solvegg skilte vi lag, og Christian dro etterpå ned til Hjerkinn mens jeg gikk opp til teltet på Kjølen. Her hvilte jeg godt ut på madrassen utenfor teltet og satt igjen med mange fine inntrykk fra dagens topptur. Jeg kjente at jeg ble trett utover kvelden, så etter middag la jeg meg til å sove.

© alexw

© alexw

Søndag hadde skyer trukket innover Dovrefjell, og utover dagen var det meldt regn. Det passet derfor bra å ta bussen fra Snøheim til Hjerkinn i 10-tiden.

Takk for en kjempefin klatretur på Dovrefjell, Christian! :-)

Kart