Store Styggedalstind natt-tur (25.05.2024)

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Dersom vær og tid stemte var det en plan denne våren å gå Store Styggedalstinden via Gjertvassbrean med Else Mari. Det er ikke så mange topper hun har igjen, men denne manglet, og det begynner å bli mange år siden sist jeg gikk opp denne breen.

Veldig hyggelig var det også at Grete ville være med. Som vanlig pleier jeg å ta dette som en natt-tur. Denne gangen var det også meldt om tilskying utover ettermiddagen, så greit å være tidlig ute. I tillegg: Det blir en ekstra dimensjon med natt-stemning som går over i morgengry og en glødende soloppgang som gradvis glir over i et gyllent morgenlys. Dessuten, med den varmen som er om dagen, er det deilig å slite seg opp motbakkene med litt mindre stekende varme. Ulempen er selvfølgelig å snu på døgnet og ødelegge døgnrytmen.

For Anne og meg og Grete var det dessuten bare to uker siden vi ødela døgnrytmen med en morgentur til Stor Ringstinden.

Værmeldingene var utmerkede da jeg og Anne spikret denne turen på dagen i forveien, og vi kjørte vestover fra Veslebu fredagskvelden i et brilliant vær.

#Start i Helgedalen
Da vi rullet ned i Helgedalen rundt halv tolv, lå Grete og Else Mari og "sov". Vi satte straksi gang med sekkepakking og utstyrsfordeling. Like over midnatt rullet vi tungt nedlesset innover Helgdalen på syklene våre. Lufta var mild, mer sommerlig enn vårlig og vinden var fraværende. Vi tok det ganske rolig og trillet syklene opp et stykke langs veien mot Styggdalsdammen.

Dårlig skiføre og lite snø
Vi forsøkte oss opp på ski fra ca. 1160 moh opp en snøfonn, men måtte snart av med skiene igjen. Det ble litt av og på med ski, men i det store og hele mest gåing. Det var ikke bare bare å få på randoskia i mørket. Ikke spesielt gøy å gå på randosko i morenelandskap i mørket heller, men om sider kom vi oss inn til brefronten på Styggedalsbreen hvor vi tok en liten nattmatpause.
Det var lite som minte om vårnatt. Varm fønvind trakk ned breen og smeltevann rant i strie strømmer midt på natta. Det må ha vært nærmere 10 plussgrader. Utrolig lite snø var det også. En snøstripe på høyre side av breen gjorde det mulig å gå på ski forbi all blåisen nederst.

Mot dag
Å gå oppover Styggedalsbreen om natta er magisk og må bare oppleves. Den flerdimensjonale opplevelsen kan aldri fanges på bilder: Lydene og akustikken. Omgivelsene som skifter karakter hele tiden mens man går. Bakerst de truende nordveggene og stadig nye brefall og vinkler som dukker opp mens man går.
Snøen var sørpebløt og slusjete hele veien opp til Gjertvassbreen. Vi måtte ta av skiene et kort stykke hvor det var klippefremspring rett før Gjertvassbreen. For øvrig var det greit å gå på ski.
Ved Gjertvassbreen ble det en liten grålysningsfrokost, men kald vind gjorde at jeg tuslet i forveien ganske fort.
Videre var det lettgått oppover Gjertvassbreen. Jeg tok en avstikker ut for å se ned isfallet nedenfor ruta før jeg stoppet opp på et punkt jeg anså for relativt rassikkert. Det er nemlig et element som må tas hensyn: snø- og isras ovenfra. Spesielt på en så mild natt som dette.
Sola stod opp like til høyre for Loftet og gradvis skled morgenlyset nedover brefallet.

Tung snø og dårlig form
Vi tok på oss breatu og satte igjen skiene her. Med den blaute snøen var det greit med tanke på alle sprekkene vi skulle passere. Det var ingen tegn til kulde, og snøen var råtten til knes og sørpebløt hele veien oppover. Det ble tung sportråkking. Paret med lite søvn og dårlig form blei det etter hvert ganske seigt. For min egen del var jeg ganske ferdig på toppen av Store Styggedalstinden. Kraftig vind på toppen, småsvimmel og småkvalm gjorde at det fristet null og ingenting å sikre videre mot Vesttoppen. Gjertvasstinden hadde ganske skrint med snø, så den fristet heller ikke. Vi var rett og slett forsynt med en topp. Men for en topp! For en utsikt! For noen omgivelser!

Vi tok en god pause i sola litt over Gjertvasskardet før vi ruslet ned breen. Det ble noe begrenset med skikjøring. Litt fin slusjkjøring noen steder, men også sugeføre og dårlig snø.

Alle turer tar slutt
Vi tok av skiene ved brefronten på Styggedalsbreen. Her var det på med fjellstøvler og ski på sekk. Note to self: Ta med tørre sokker. Randoskoa var blitt vassfylte av all den råtne snøen. Kjempegøy å ta på tørre fjellstøvler med våte sokker :-) Men men, uansett deilig å rusle med fjellstøvler når underlaget ikke er laget av snø. Det gikk i grunnen ganske radig ut. Først på beina til syklene og så behagelig på sykkel ut til parkeringen.
En fordel med natt-tur som jeg ikke nevnte er at turen gjerne er ferdig midt på dagen og ikke i kveldinga. Å vrenge av seg svett og vått tur-tøy og sette seg i grasset i bare bokseren midt på formiddagen er en herlig kontrast. Vi ble sittende å skravle en time før jeg og Anne sa farvel til turfølget. Det ble en seig kjøretur for to trøtte fugler, og resten av lørdagen er det ikke mye å berette om. Det blei mest soving og halvsoving og andre ting i halvsøvne.

Takk til
En kar ved navn Poa Ekeblad fløy over Hurrungane med ballong fire dager tidligere og la ut en video fra turen. Fra den hadde jeg sett at brefallet så veldig fint ut mtp. sprekker. Og det stemte. Enkelte år har det vært snakk om at åpne sprekker og formasjoner har gjort det litt utfordrende å ta seg opp til Gjertvasskardet, selv om våren. Nå var det fint og uproblematisk.

Epilog og refleksjoner
Det er litt skummelt å snakke om aldri og alltid, men jeg er fristet til å skrive at jeg aldri har opplevd en råere snøsmelting i høyfjellet enn denne maimåneden. Det har liksom bare akselerert. I slutten av april var det ennå full vinter. Nå 25. mai var det mer som minnet om høysommer i fjellet. Jeg har vært i Jotunheimen med langt mer snø tidlig i juli enn det som er tilfelle nå. Det å oppleve en vårnatt med klar himmel på 2000 meter hvor varmegradene var mange, snøen råtten og vann som sildret over alt, det tror jeg aldri jeg har opplevd før. 2024 blir i alle fall ikke breenes år.
Jeg tenkte at jeg meg få tatt denne turen hvert år fremover. Det er ikke sikkert det er så mange år før breen endrer såpass til karakter at turen kan bli mer utfordrende og i alle fall annerledes.

Bilder