Risping-Rundtur fra Blomdalsleitet via Midtvatnet (20.05.2024)
Written by bknielsen2 (Bjørn Kristian Nielsen)
| Start point | Blomdalsleitet (235m) |
|---|---|
| Endpoint | Blomdalsleitet (235m) |
| Duration | 4h 12min |
| Distance | 11.6km |
| Vertical meters | 745m |
| GPS |
|
| Ascents | Rispingen (742m) | 20.05.2024 |
|---|
"Risp - SUBSTANTIV det å rispe (en enkelt gang), smal rift, flenge i hud (etter at den er rispet med noe skarpt), smal, lang fordypning."
Risping vekker assosiasjoner til en pågående prosess av udefinert tidsrom av det å utføre risp. På barneskolen var et av de første obligatoriske møtene med helsevesenet å ta et "risp". I Norge ble Pirquet-metoden for tuberkulintesting først tatt i bruk på 1920-tallet. Ved denne metoden lager man to små risp i huden på innsiden av underarmen ved hjelp av en pennesplitt.
Heldigvis er det langt mellom disse assosiasjonene og den fantastiske Rispingen.
Turen starter på idylliske Blomdalsleitet (må ikke forveksles med Båtaleitet som også er et populært startpunkt).
Turen er skiltet og starter på denne traktorveien:
Vær imidlertid observant, allerede etter noen fåtalls meter skal du ta av på en sti til venstre. Protagonisten gikk selvsagt for langt og måtte reversere. Det er ofte med en sti som våre livsveier for øvrig; man må feile og deretter justere kurs.
Terrenget er uten sterk stigning og variert.
Et stykke oppe har noen tatt seg besværet med å samle sammen en bråte med stein og redusert entropien tilstrekkelig til at det har tatt en form av et rektangulært prisme - eller på folkemunne: en varde. Hva varden symboliserer må "gudene" vite. Den kristne gud er imidlertid tilhenger av monopol (du skal ikke ha andre guder enn meg). Så om man er kristen er sannsynligheten høy for at man aldri finner et svar på dette spørsmålet da dette kan indikere at samlet sett vet gudene svaret, men ingen sitter selv på komplett informasjon og du må forholde deg til kun én.
Terrenget skifter så igjen, litt som på en konsert hvor plutselig et nytt instrument kommer på banen. Frodigheten steg et par hakk.
Terrenget går etter hvert over i mer berg og mye av stien får nå et stadig fastere underlag.
En tungpustet halvt bergenser fikk det til å rasle i buskene. Hjort! Han løp nedover. Hjorten fikk jeg selvsagt ikke med på bildet da den både var godt kamuflert og rask til beins. Naturlig drikkepause og første tidspunkt hvor man kunne se litt utsikt.
Jeg skal spare dere for alle de videre detaljene, men her kom man endelig så høyt at man kunne skimte toppen av Rispingen!
Etter ca 2 timer var toppen nådd. 742. Osterøys tredje høyeste fjell. For en halvt ostring kan man nå nyte og samtidig kjenne litt på den overskyggende skammen over å ha brukt et halvt liv på å få de tre høyeste fjellene rispet inn i loggboken.
Utikkspunktet som jeg så markert et sted på peakbook-kartet. Hvor i alle dager var nå det? Frem med alt av GPS. Vel - i retning Stong-helle eller Stanghelle på mer moderne språk. Rispingtoppen gir ikke den spektakulære fjordutsikten, man må traske litt videre mot "Varhaugen". Gikk til noe som fikk duge ca 100 meter unna Varhaugen og verdens 9. underverk (etter Troll-plattformen på 8.), Stonghellebroen kunne komme til syne. Her kunne jeg nyte noen minutter før en svær myggsverm inviterte på fest.
Nå skulle nedstigningen starte. Først måtte jeg da traversere Norges 4. største isbre, Rispebrejøkulen. Den tidligere massive brearmen ser ut til også å bli påvirket av endeløse CO2-utslipp og var på vei til å trekke seg noe tilbake.
Etter å ha risikert liv og helse og krysset denne breelven kunne letingen etter skiltet jeg hadde sett på veien opp hvor den alternative ruten ned befant seg.
Her var skiltet! Mot Midtvatnet nå. Dekkende beskrivelse, da stien ser ut til å slutte ca midt mellom to vann.
Etter noen hundre meter holdt synet på å gå tapt i møte med dette insektet.
Bratt og mye berg i første fase av nedstigningen til Midtvatnet. Gir mye godt press på fremre del av foten og en utmerket anledning til å kunne vurdere det aspektet med skoene.
Dagens geolog-geek-bilde hvor bergarter av ulik hardhet er i umiddelbar nærhet til hverandre.
Nedstigningen ble avsluttet av krysning av en elv rett hvor den en liten stund opptrådte som en foss.
Ut fra skogen akkurat her rett ut på grusen!
Man må følge så grusen 2 km tilbake til Blomdalsleitet. Vanligvis er grusveier kjedelige og et nødvendig onde fra A til B.
Her var det både en perfekt rundtur og flott utsikt på veien tilbake. Absolutt verdt det.
Takk for turen Rispingen! Vi ses igjen.
User comments