Veobreahesten - en spesiell topp i Jotunheimen (30.04.2024)

Veobreahesten - en historisk, spesiell topp i Jotunheimen

Denne turen hadde ligget i planene lenge, en tur jeg hadde gledet meg stort til. Veobreahesten (2185 m) er en av de mest spesielle fjelltopper i Jotunheimen, bestående av den jernholdige og rustrøde bergart, tett oppunder den bratte østvegg til Leirhøe (2330 m). Med andre ord, en såpass bortgjemt og avsidesliggende topp at det faktisk var den siste av 2000 meterstoppene på fastlands Norge som det ble bygget en varde på, så sent som i 1949. Jeg hadde lest i Norges Fjelltopper over 2000 meter (Helgesen, 2019) at toppen er fin å bestige som vårskitur, når snøforholdene er gode og rasfaren normalt avtar. Med ferie og godt vær i vente første uken i mai, bestilte jeg en guidet tur med Jotunheimen Arrangement.

© Alex w

Spiterstulen kvelden før turen

Dagen før turen var det dårlig vær i Jotunheimen; snøbyger og kuling. Da jeg ankom Spiterstulen denne kvelden og skulle slå opp telt for natten, var fjellene dekket av skyer. Det snødde tidvis sidelengs som følge av en sydlig frisk bris. Jeg var litt spent på hvor mye av dette været som ville vedvare inn i morgendagen. I følge yr.no var det meldt oppklaring og avtagende vind etter midnatt med best oppholdsvær i 8-tiden, innen vinden igjen ville ta seg opp samt gi et tiltagende skydekke fra kl 12 og utover ettermiddagen. Jeg ble enig med guide Christian om å ha en tidlig start for turen, med avgang fra Spiterstulen kl. 5. Da ville vi få best utbytte av godværet på morgenen, og forhåpentligvis ha bra sikt ved bestigning av Veobreahesten. Det ble en veldig kort natt og lite søvn ved Spiterstulen før morgendagens tur.

Fra Spiterstulen til Veobreahesten

Rett før kl. 5.30 var vi klar for tur på Spiterstulen. I løpet av natten hadde skydekket lettet over fjelltoppene, temperaturen var 1 minusgrad og en lett sydlig bris blåste gjennom Visdalen. I forholdsvis raskt tempo gikk vi slakt oppover Visdalen i retning Veoskaret. Det lå litt nysnø i terrenget og skiforholdene var bra, men relativt lite snø nede ved Spiterstulen. Ved ca. 1500 meter startet vi på den bratte oppstigning til Veoskaret. Herfra og opp til skaret avtok vinden fullstendig, og det var tilnærmet vindstille. Det var varmt å gå opp til skaret, samtidig ble utsikten stadig bedre mot Hellstugutindene og Galdhøpiggen. Mellom 1700 og 1800 meter er terrenget bratt, opptil 35 grader. Som følge av nysnøen beholdt vi skiene på helt frem til skaret. Det ble en del krevende kick turns opp her, så vi forsøkte å gå mest mulig der nysnøen lå. Hele passasjen opp til Veoskaret var det snødekke, men i selve skaret var det mindre snø. Det føltes godt å være ferdig med det bratteste parti, da det flater mer ut i skaret. Her oppe kunne vi høre flere drønn i snøen, da vi beveget oss gjennom partiene med mindre snø. På returen tilbake her senere på dagen fikk vi erfare at lyden av drønn var frafalt, ettersom snøen hadde stabilisert seg.

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

Fra Veoskaret til Veobreahesten

I Veoskaret tiltok vinden, og på Leirhøe Sør (2110 m) var det både avblåst og surt. Vi beveget oss raskt videre nordover til innsteget på Veobrean. Her møtte vi på en bratt østvendt snørygg, som vi måtte passere før vi tok oss ned på breen. Christian gravde en snøprofil her, og forsøkte å dytte ut snø for å se om det løsnet et lag ut på breen. Det gjorde det ikke, og vi vurderte snøen som stabil nok til at det var forsvarlig å ta seg ned på breen. Nedgangen er ca. 30 grader på det bratteste, så det var ganske krevende å stå ned her med feller på skiene. Angrer litt på at jeg ikke tok av fellene og stod på ski ned her, tross en veldig kort nedfart. Det hadde vært lettere, om ikke man heller velger å bære ski på sekk og gå til fots ned her.

© alexw

© alexw

Nede på Veobrean avtok vinden, og her oppunder Leirhøes mektige østvegg var det flott å oppholde seg. Litt humoristisk diskuterte vi hvilken utrolige beliggenhet det ville vært, å ha en hytte stående her ute på breen. Den ville nok vært ganske utsatt for det ene og det andre, men uansett var det litt sånn "Himalaya-feeling" å stå her i dette praktfulle landskapet. Selve Veobreahesten var større enn jeg hadde sett for meg, men den så veldig overkommelig ut å bestige, hvert fall å gå sydflanken opp.

© alexw

© alexw

Ved foten av Veobreahesten satte vi fra oss skiene og tok frem stegjern og isøks. Så var vi klare for toppen. Vi gikk sydflanken som hadde snødekke hele veien opp til toppen. Bratt, men veldig greit. En kort snøflanke på ca. 70-80 høydemeter. Noe luftig opp en snørenne de siste 10 høydemeterne før toppen, hvor man deretter møter en tre meter høy hammer som er selve toppen. Christian satte opp en slynge, slik at ved å ha en fot på en høyere sten til venstre og en i slyngen til høyre, kunne vi ta på toppstenen - høyeste punkt. Vi så ikke noe poeng å klatre helt opp slik at vi fysisk stod på det utsatte toppunkt. Dessuten var det noen kraftige vindkast på baksiden (nordsiden) av "hesten", så vi så oss fornøyd med det. I følge yr.no var det 6 minusgrader, da vi stod på toppen. Det var meldt frisk bris, men jeg vil heller si at det var svak vind på dette tidspunktet.

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

Fra Veobrean til toppen hadde vi fulgt tidligere fotspor i snøen fra andre tindebestigere. De hadde tatt seg videre den luftige og utsatte østrygg til Veobreahesten Østtoppen (2148 m). Vi vurderte litt frem og tilbake, om vi skulle inkludere en tur bortom der. Valget falt i stedet på å ta en annen "hest" i dag, siden det var såpass tidlig på dagen - klokken var kun 10. Det ville ta tid å sette sikringer bort til Østtoppen, derfor prioriterte vi annerledes. I stedet besluttet vi at neste topper på programmet ble Veobreatinden (2182 m) og Nørdre Hellstugubreahesten (2139 m).

Fra Veobreahesten til Veotinden

Etter at vi hadde gått ned den sydvendte snøflanke til Veobreahesten, tok vi på oss skiene igjen og fikk nesten 200 høydemeter nedkjøring på Veobrean. Underveis stoppet vi kort og så på brefallet, et vakkert syn. Over Veobrean tiltok vinden igjen, men solen varmet, da vi satte kursen direkte sydover mot skaret mellom Veobreatinden og Nord for Store Memurutinden Vesttoppen (2264 m). Sydvestryggen til Veobreatinden var avblåst, men vi greide å beholde skiene på til toppen. Naturligvis blåste det også bris på toppen, der den ligger vindutsatt til nesten som et nunatak ute på Veobrean. Bra utsikt herfra på nært hold til Memurutindene.

© alexw

© alexw

© alexw

Fra Veobreatinden til Nørdre Hellstugubreahesten

Nedkjøringen ned sydvestryggen til Veobreatinden var ikke spesielt god. Lite snø her, men det gikk greit. Videre slakt over Veobrean før vi fikk en kort motbakke, ca. 10-20 høydemeter til Veoskaret. Vi staket oss opp hit uten å ta på feller. Etterpå ventet mer enn 400 høydemeter fin nedfart fra Veoskaret til Hellstugubrean. Deilig å få stått litt på ski, og! I strålende sol og myk nysnø til og med. Været holdt seg bedre enn hva yr.no hadde meldt. Klokken var passert 12, og vi hadde været fortsatt på vår side, dog tiltok skydekket fra syd, da vi gikk de seige 500 høydemeterne opp Hellstugubrean. Jeg kjente nå etter hvert at vi hadde allerede vært mange timer på tur, så det opplevdes drøyt opp til Nørdre Hellstugubreahesten. Det var kjedelig, da det startet å kladde under fellene. Store lag av nysnø som ikke ville gi slipp på skiene. Christian smurte på et produkt til fellene, men det var dessverre til lite hjelp i dag.

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

© alexw

Vi kom omsider opp til foten av Nørdre Hellstugubreahesten, dog med en god del tyngre ski for min del pga. kladdingen. Hellstugutindene var nå blitt innhyllet i lave skyer, og det kom lett snø i luften. Vi satte fra oss skiene i brekanten, og traverserte sydvestryggen til toppen. Det gikk fint å gå uten stegjern, lite snø her. På ett punkt øverst før toppen rundet vi ryggen på nordsiden pga. en hammer. Greie tak opp her, men luftig og noe utsatt, derfor trygt med sikring (gulgrønn trekant).

© alexw

© alexw

Sugeføre ned Hellstugubrean til Spiterstulen

Etter bestigning av Nørdre Hellstugbreahesten, returnerte vi ned Hellstugubrean og videre Visdalen til Spiterstulen. Mildere vær gav høyere temperaturer i løpet av dagen, 6 plussgrader på Spiterstulen, da vi var tilbake der. I kombinasjon med nysnø og mildvær ble det skikkelig sugeføre ned. Ganske kjedelig rett og slett. Vi fikk dessverre ikke nyte godt av nedkjøringen, da det i stedet ble mye staking og gåing etter Hellstugubrean. 11,5 timer etter start var vi nede på Spiterstulen.

En tind og to hester på hver sin bre gjennomført på årets siste aprildag. Takk for en lang og spennende tur, Christian!

Kart