Øygardsfjellet, Skjellafjellet & Knarren - Nome (29.04.2024)

Snart et år siden jeg sist var i Nome, og med varsel om en fin ettermiddag værmessig, ville jeg prøve et par turer i denne kommunen igjen. Ifølge snøkartet på Senorge skulle det være mest barmark på de fleste toppene her nå, så det var mye å velge i.

Første tur ble Øygardsfjellet (349) med et par ekstra topper. Som flere andre før meg her på Peakbook, valgte jeg parkeringen i Skordalen. Her er det en avkjøring opp til en snuplass, og fremdeles var den korte veistubben opp til snuplassen i svært dårlig stand (andre har også nevnt dette i sine turrapporter). Et par dype søkk og steiner som stakk opp gjorde at jeg heller valgte å parkere nede ved hovedveien, hvor det er plass uten at man står i veien for andre. Har man en bil som er veldig høy oppunder, går det nok greit å kjøre opp. Da jeg kom ned igjen sto det nemlig en bil oppe på snuplassen, og den hadde en god del høyere bakkeklaring enn min, som heller ikke er av de laveste.

© Nils Haugene

Fra parkeringen var det veldig fin og tydelig sti oppover langs en bekk. I et stidele på nesten 250 meters høyde var stien til høyre merket med et rødt bånd, og denne fulgte jeg videre opp på Øygardsfjellet.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter stidelet ble stien snart brattere, og fulgte på slutten en liten rygg i mer steinete landskap med skrenter og knauser. Men stien fulgte terrenget fint, så jeg kom greit opp på det langt mer flate toppområdet på Øygardsfjellet (349).

Høyeste punkt er lengst nordøst på toppområdet. Begrenset utsikt derfra, så etter en kort stopp ruslet jeg drøyt 50 meter videre mot sør/sørvest. Der stupte det bratt ned, noe som ga god sikt sørover.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Øygardsfjellet (349) fulgte jeg samme sti ned til det første stidelet igjen, der det hang et rødt bånd. Her valgte jeg nå den mindre brukte stien som gikk mot nordvest, og over en liten høyde. Stien ble etter hvert borte, og jeg havnet nedi øverste del av Øygardsdalen. Fram til nå hadde det vært lite snø å se, men i bunnen av dette dalsøkket lå det nokså mye snø innimellom trærne. Opp mot 40 cm på de største flekkene. Granskogen vokste stedvis tett her også, og det gikk tregt de få meterne sørover til stien som ifølge kartet skulle gå oppover mot Skjellafjellet (342).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Opp mot Skjellafjellet (342) var det tydelig og god sti. Jeg kunne ha fulgt denne hele veien til toppen, men ved ca 310 meters høyde trodde jeg stien egentlig gikk mot Knarren (347), så her gikk jeg ut i terrenget og fulgte en slak rygg i retning Skjellafjellet (342). Men på drøyt 325 meters høyde kom jeg altså inn på tydelig sti igjen, en sti som gikk over Skjellafjellet (342), og som jeg litt senere skulle følge tilbake mot Knarren (347).

På toppen av Skjellafjellet (342) var det stor varde og litt utsikt i sørlig retning. En stolpe med navneskilt fortalte bl.a. at vi nå var på Skjellaugfjell, mens kartet sier Skjellafjellet. Mens jeg var på denne toppen kom en kvinne gående som tilsynelatende hadde vært her før ... Hun fulgte bare stien rett over toppen mens hun snakket i telefonen. Dette var for øvrig den eneste jeg møtte på turen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Stien som gikk over Skjellafjellet (342) kunne jeg altså følge tilbake mot Knarren (347). Men ikke helt opp mot sistnevnte topp, for stien gikk over et lite skar like nordvest for Knarren og fortsatte nedover mot sør og sørøst. Dermed ble det vandring i lyngen det aller siste stykket til toppen av Knarren (347), som var en temmelig naken bergknaus med nokså loddrette stup mot sør og vest. Dette var en stilig topp, som også hadde greit med utsikt. Ble nok turens høydepunkt dette!

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra toppen av Knarren (347) gikk jeg tilbake til stien like i nordvest, og fulgte den ned til det flatere området nedenfor stupene på Knarren. Her fortsatte hovedstien videre sørover, men i et stikryss gikk det nå en liten sti østover. Jeg satset på at den ville møte den gode stien jeg tidlig på turen hadde fulgt opp mot Øygardsfjellet (349), noe som viste seg å stemme. Denne vesle stien jeg nå fulgte i noen svinger ned mot øst, og som flere andre stier heller ikke var inntegnet på kartene, ble langt bedre og mer tydelig i nedre del.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Nede i dalsøkket møtte jeg altså stien jeg hadde fulgt opp til Øygardsfjellet (349), og denne kunne jeg nå på slutten av turen følge nedover og tilbake til bilen.

Været så ut til å bli bare enda bedre, med lettere skydekke og mer sol. Jeg hadde opprinnelig planlagt en liten ekstra tur etter denne, så da kjørte jeg tilbake mot Nomevatn for å ta turen opp på Harpås (209).