Strålende (nesten-)maraton på Svartisen (28.04.2024)  

Etter litt småhektisk omprioritering av turmål i Nordland (Plan om Kvigtinden og evt Geittinden, men en fersk turrapport fra Arne Magnus til nettopp Kvigtinden kunne melde om utfordrende og tildels rasfarlig føre) var vi; dvs tospannet Knut Sverre og jeg om kvelden 26.04. på plass i Bodø i nydelig vær med håp om bestigning av Snøtinden; slett ingen dårlig Plan B det! Hyggelig nok hadde både Solveig og Finn Olav ytret ønske ønske om å slå følge til høyeste punkt i Rana kommune. Knut hadde innhentet info fra turleder til neste helgs organiserte tur i regi av Bodø og Omegn Turistforening til Snøtinden, som avviste at det var nødvendig med tau og annet breutstyr. Han hadde attpåtil gått til Tåkeheimen 26.04 og hadde førstehånds opplysninger om føreforhold. Påfølgende dag like pent vær på en bedagelig kjøretur sørover mot Reipå hvor vi tok inn på flott campinghytte som skulle bli vår residens de påfølgende tre dagene. Etter å ha kjørt de ca 40 minuttene til startpunktet i Holmvassdalen for å kikke på forholdene, bl.a. i hyggelig samtale med noen svenske randokjørere som nettopp hadde kommet ned bra breen, dro vi tilbake til Reipå hvor vi traff Solveig og Bjørn og også Mette og Finn Olav. Etter trivelig middag med Solveig og Bjørn gikk vi tidlig til ro; neste dag hadde Yr meldt sol og vind med styrke 2-4 ms på Snøtinden; mao bortimot ideelle forhold. Vi var på plass ved Holmvassdalen litt over kl 0800 og startet med langfeller på knallhardt, men lettgått, føre. Tiltagende utsikt i nordlig retning etter hvert som vi vant høyde mens det mot sør åpenbarte seg flere brekvelver etter at vi kom inn på breen og slakere stigning på ca 800-900m

Jeg hadde hatt et par mindre heldige forslag til tinder som dukket opp bak oss i nordlig retning, mens Solveig helt riktig pekte ut Memaurtinden med Småtindane; et flott blikkfang i nord! Dessverre måtte Finn Olav snu etter å ha blitt holdt våken av en liten baby boy store deler av natten; dagsformen var følgelig i overkant laber til en såpass tidkrevende tur; synd! Vi passerte etter hvert øst for 1259-toppen hvor vi kjørte litt ned til et lite basseng før vi måtte opp en ny litt småbratt brekvelv øst for høyde 1277(tidligere feilmålt? til 1302)
Her satte vi oss ned og inntok dagens første(og eneste i sittende stilling..) matpakke. Vinden kom rett i mot fra sørlig kant og var tydelig friskere enn de 2-4 sekundmeter som var meldt; og i atskillige minusgrader ble det; kaldt! Etter å ha skiftet til kortfeller kjørte vi ned atskillige høydemeter på breen med en litt vestlig bue sammenlignet med den rette linjen mot Snøtinden, som vi hadde sett for første gang da vi passerte 1277-høyden.
Fra laveste punkt atskillige kilometer i nesten umerkelig stigning, etter hvert med dreining mer direkte mot Snøtinden. Vi så etter hvert dugnadslaget som returnerte fra Tåkeheimen; de passerte oss likevel med såpass avstand at det ikke ble noen verbal kommunikasjon mellom oss.

Det var drøy avstand mot det forjettede mål, og stadig nedslående målinger ift GPS-målt avstand; her var det bare å krumme nakken og gå og gå og gå.. Solveig virket å være i uforskammet god form; trolig bl.a. som et resultat av opphold i det Høye Nord over flere uker.
Omsider begynte terrenget å stige, først til høyre forbi en knaus nordvest for Snøtinden før vi tok fatt på nordvestflanken opp mot selve Snøtinden.

Vi satte fra oss skiene drøyt hundre høydemeter under toppen og tråkket oss opp på skisko, heldigvis i ikke altfor dyp snø. Toppen hadde stort sett ligget med en hette av skyer de siste 3-4 timene, og vi hadde ikke et altfor stort håp om grom-utsikt.

Etter å ha vært på toppen 5-10 minutter kom så den gudbenådete oppklarningen; hvilken lykke! Utsikten kom nå virkelig til sin rett, og var med på å løfte opplevelsen av å nå denne kremtoppen ytterligere noen hakk! I følge kjentfolk skal det være ganske så vanlig at dette høyeste punkt på Svartisen ligger innhyllet i skyer, så ja; vi var skikkelig heldige!

Med et smil om munnen lett ned til skiene. Herfra var det mulig å renne nedover en vestlig bue med meget slak helling for på denne måten å få mest mulig glidistanse billigst mulig; GPS viser at jeg rente nærmere 2 km i nesten ett strekk på blanke ski i starten her. Videre nedover/nordover breen for en stor del lavt energiforbruk med staking og fortsatt benyttelse av de svake nedoverfallene på breen som var å finne. Vi hadde nå vinden i ryggen, men alt av tøy hadde for lengst kommet på og det var vedvarende temmelig kjølig. Følgelig ble det korte stopp med "stående buffet" med inntak av nødtørftige kalorier og drikke. På med kortfellene igjen opp de drøyt hundre høydemetrene opp øst for 1277-høyden.

Siste stykket ned fra breen nordøst for 1259-høyden bød på et utfordrende føre med skavler og (gjennomslags-) skare, og det var særdeles vanskelig å sette svinger. Siste stykket fra ca 750 moh var det knallhardt, og med svinnende skumringslys tok vi av oss skiene og labbet siste stykket ned til bilen, hvor vi ankom ikke lenge før midnatt.
Tusen takk til Solveig og Knut Sverre for meget trivelig turfølge; det var veldig kjekt å treffe med forholdene og nå denne litt utilgjengelige kremtoppen! På grunn av føret ikke riktig seks øyne på terningen.