Fot- og trugetur til Kinnakollen og til Gullkoppen (13.04.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Kinnakollen [729 m.o.h.] er egentlig bare en knaus sørøst på Middagstinden [1568 m.o.h.], men den har primærfaktor på 119 meter, og har derfor fått rød kartnål her i Peakbook; og den inngår i lista over Romsdalstopper med PF > 100 meter. Nå er dette ei av de listene jeg "samler" topper fra, og jeg bestemte meg derfor for å ta turen, selv om toppen ikke er mer en halvparten så høy som mange av de omkringliggende toppene. Jeg hadde lurt litt på om ikke det kunne gå an å kombinere turen med en tur opp på Middagstinden, men når jeg studerte kart og turbeskrivelser i forkant av turen, fant jeg ut at den vanlige traséen opp på Middagstinden starter ca. 2 km lengre inn i dalen (der Bøstøl-veien krysser elva), og går opp via Lille Middagstinden [943 m.o.h.] og Tindevatnet [804 m.o.h.].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg parkerte bilen på parkeringsplassen ved østenden av Berillvatnet [371 - 370 m.o.h.], og begynte å gå derfra. Stien oppover var noen steder godt synlig, og andre steder mindre tydelig. Den var imidlertid rødmerket, og selv om rødmerkingen mange steder var nedslitt av vær og vind, hjalp den meg å finne fram der stien ikke var så lett å få øye på. Nede i skogen var snøen stort sett borte, men etterhvert som jeg nærmet meg 600 høydemeter og skaret mellom Kinnakollen og Middagstinden, lå der større flak med våt og gammel snø, hvor man bare måtte gjette seg til hvor stien gikk (bilde #3). Oppe ved enden av dette skaret, fikk jeg forøvrig også øye på Gullkoppen, en såkalt botn, som over tid er blitt gravd ut av en liten isbre som fortsatt ligger oppi "koppen". Jeg så Gullkoppen for første gang da jeg og eldste sønnen for noen år siden var oppe på Hesten [1611 m.o.h.], og jeg syntes allerede da at dette var en særdelse spennede landskapsformasjon.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg gikk ikke innover i det nevnte skaret, men tok i stedet til høyre for det (se kart med GPS-tracking), og fortsatte turen opp de drøyt 100 høydemetrene som gjenstod. Oppe på toppen av Kinnakollen (bilde #7), tok jeg litt bilde (bilde ## 7-12), og puttet i meg litt mat og drikke, før jeg fortsatte turen. Utsikten fra toppen var fin, både oppover og nedover dalen nedenfor fjellet, men spesielt var Hesten [1611 m.o.h.] flott å betrakte herfra (bilde #9).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Turen opp på Kinnakollen hadde så langt vært fin, men jeg syntes den var litt i korteste laget når jeg først hadde tatt den lange kjøreturen helt inn til Innfjorden, så jeg bestemte meg for å forlenge turen en anelse. Et kort øyeblikk var jeg innom tanken på å besøke enten Kinnatinden [1258 m.o.h.] eller toppen på Middagstinden [1568 m.o.h.], men så kom jeg til at da burde jeg ha startet mye tidligere på dagen, for nå var det allerede godt utpå ettermiddagen. Gullkoppen var imidlertid innen realistisk rekkevidde, og den var jo på en måte en severdighet i seg selv.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Så, i stedet for å begi meg ned igjen den veien jeg var kommet opp, fortsatte jeg videre i nordøstlig retning langs den ryggen jeg var på, før jeg ca. 15 høydemeter nedenfor toppen dreide nordvestover, og tok meg ned i skaret mellom Kinnakollen og Middagstinden. Et par steder var der noen små skrenter hvor litt lettere klyving måtte til for å komme seg ned, men så kom jeg ned til snøen som lå nede i det sadelformede skaret; og der tok jeg på meg trugene jeg hadde hengende på sekken, slik at jeg ikke skulle bli gående og vade i dyp snø. Nå peilet jeg meg direkte inn på snøen ved foten av skråningen nedenfor Gullkoppen, og gikk strake vegen dit bort, før jeg dreide vinkelrett på fjellsida, og gikk mer eller mindre rett oppover mot Gullkoppen (se tracking). Litt oppe i fjellsida, var det ei stripe der det ikke var noe snø (se bilde #4), og da valgte jeg å ta av meg trugene, og følge dette bare partiet oppover, for på den måten var jeg jo temmelig sikker på å unngå både skredterreng og skredfare.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det var temmelig bratt å gå oppover mot Gullkoppen, og turen videre gikk dermed trått. Sakte men sikkert vant jeg imidlertid nye høydemetre, og til slutt stod jeg oppe ved inngangen til denne botnen, ca. 1000 m.o.h. Her fant jeg på at jeg skulle ta en slags halvsirkelformet runde inne i Gullkoppen, så dermed var det på igjen med trugene, og jeg begynte å bevege meg innover på høyre side av denne botnen. Innvendig har imidlertid Gullkoppen ganske bratte sider på alle kanter untatt der den åpner seg ut i fjellsida, og da den i tillegg ligger litt i le for vinden, kan det godt legge seg mye mer snø enn man er klar over oppe i disse skråningene. Ettersom det denne dagen i tillegg var meldt skredfare grad 3!, fant jeg ut at det var best å være forsiktig, så det ble til at jeg tok en kortere runde inne i Gullkoppen enn det jeg ellers kunne ha tenkt meg (se GPS-tracking). Jeg fikk meg imidlertid noen fine bilder fra oppi Gullkoppen (se bilde ## 16-19).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det som ellers er å nevne fra min rekognoseringstur opp til Gullkoppen, er at jeg så meg ut en snødekt trasé på venstre side av Gullkoppen, hvor jeg tenkte at det en annen gang nok skulle være mulig å ta seg over til skråflata på vestsiden av Middagstinden, og derfra videre opp til toppunktet. Denne traséen er synlig på bilde #4, men turen opp denne traséen krever stegjern, eller i det minste Snowline-brodder av kraftigste sort; og er for spesielt interesserte. For dem som måtte ønske å bestige Middagstinden via denne traséen, vises det til denne turbeskrivelsen: Til Middagstinden via Gullkoppen

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vel ute av Gullkoppen igjen, var det av igjen med trugene, som jeg hengte opp igjen i noen stropper på ryggsekken, og så begav jeg meg nedover til fots. Etter en liten stund kom jeg til at det antagelig ville være raskere å gå med brodder nedover der det var snø, enn å gå med fjellstøvler der det var bart, og slik ble det til at jeg tok på meg et par grove Snowline-brodder (som jeg hadde liggende i sekken), slik at jeg kunne gå med forholdsvis raske skritt nedover snøen. Eneste haken ved dette var at snøen mange steder var rotten, og at det kunne være store hulrom mellom steinene under snøen; og det er ganske ubehagelig når man i litt fart plutselig trør gjennom snøen, og hele beinet forsvinner gjennom, så man blir stående med snø opp til hofta.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nede i skaret mellom Middagstinden og Kinnakollen igjen, var det litt myr å krysse, og etter at denne var forsert var jeg plutselig inne i småskogen igjen. Her brukte jeg GPS'en min til å peile meg rett inn på stien jeg to-tre timer tidligere hadde kommet opp langsetter; og så fulgte jeg bare denne ned igjen til parkeringsplassen og bilen.

© Atle Solholm