Geilo i påsken: Monsbunuten m/flere (29.03.2024)

Frida og jeg skulle bo noen netter på hotell på Geilo denne påsken, mens Julie var på hytta til kjæresten i Tjødnlie, litt øst for toppen av Geilo Skisenter.

Det lå ikke an til å bli noen drømmepåske, med varsel om nedbør av og til. Såpass mildt skulle det også bli, at det kunne bli sludd og regn selv så høyt som Geilo. Men noen solgløtt var også mulig, og det ble det denne langfredagen. Om enn ganske korte ...

Mens Frida ble med Julie og kjæresten og hans familie i alpinbakkene, ville jeg mye heller ta en langrennstur. Siden det var meldt litt sol fra utpå formiddagen, tok jeg sjansen på å kjøre opp på snaufjellet for å ta en enkel topptur fra Lægreidstølen. Der så jeg nemlig at løypa mot Tuva nettopp var blitt kjørt opp, noe som passet utmerket med tanke på en tur opp på Monsbunuten (1322).

Parkeringsplassen ved Lægreidstølen var nesten smekkfull da jeg kom kjørende, og innen jeg hadde blitt klar til å gå, var vel de aller siste plassene fylt opp også. Ikke overraskende var det derfor bra med folk i løypa mot Tuva.

Løypetraseen som svingte innom toppområdet på Monsbunuten (1322) fra øst og nord var nylig kjørt opp. I tillegg gikk det nå preparerte spor fra et løypekryss like nord for toppen og ned til Monsbulægret. Sistnevnte skispor passerte imidlertid litt vest for Monsbunuten, så da jeg kom gående opp bakken fra Monsbulægret, tok jeg en snarvei de siste 300 meterne til topps og lagde mine egne skispor der. Hadde jeg ikke tatt denne snarveien, kunne jeg altså ha fulgt preparert løypetrasé så å si helt til topps på Monsbunuten (1322).

Sola dukket opp innimellom, men periodene den var borte var dessverre lengre. Heldigvis var det lettere akkurat de minuttene jeg sto på Monsbunuten (1322). Litt vind, men ikke så mye at det var sjenerende. Den skulle imidlertid øke på noe utover dagen.

Bort til toppen Nord for Monsbunuten (1320) gikk jeg også i skispor nesten helt til topps. Kun de siste 150 meterne måtte jeg gå fritt i terrenget. På denne toppen fikk jeg selskap av to andre som kom gående fra nord, og samtidig kunne jeg se at nå var det også flere folk borte på Monsbunuten (1322).

Resten av turen måtte jeg lage egne skispor i stort sett urørt snø. Det var mildt, og skiene klabbet en del der jeg gikk utenfor løyper. På vei mot Varden (1281) ble det i tillegg tettere skydekke, noe som resulterte i ganske flatt lys. Jeg slet veldig med å se hvor lange og bratte nedoverbakkene var. Ifølge kartet var det jo ingen voldsomme bakker i vente der jeg gikk, så det gikk helt fint uten tryn tross litt rykkete nedkjøringer grunnet klabbingen.

Lengste periode med sol fikk jeg på vei mot Veahovda (1245). Men nå økte vinden på litt, og mens jeg sto på denne toppen ble det igjen tett skydekke. Så også her pinglete nedkjøring grunnet flatt lys.

Like før jeg nådde parkeringsplassen igjen, passerte to stykker som drev med snøkiting ganske tett på meg. Det så unektelig gøy ut, og hadde vært en fin måte å suse over vidda på.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene