Selv om det er greit å gå på sti, er det gøy med litt bushing innimellom også når det er tørt vær. Parkerte på sørsiden av Remefjellstunnelen og valgte kanskje den bratteste ruta opp siden jeg kunne begynne å gå på en slags anleggsvei. Der den tok slutt stakk det et rør opp av bakken som så ut som et periskop, men det rørte ikke på seg :-) Videre ble det så bratt oppover i lyngen at jeg av og til krabbet og ble full av rusk og rask. Kom etter hvert inn på ymse hjortetråkk og snirklet meg opp gjennom massivt lyng til fjellryggen. Det tok sin tid å kjempe mot lyngen. På ryggen kom jeg rett på et tredelt stikryss; vestover, ned til Reime, og videre til toppen. Stien var ikke spesielt tydelig. Gamle bolter i berget på toppen, og et par varder lengre øst. Ned igjen fulgte jeg stien vestover fra stikrysset, men den var svært utydelig. Kom over ei merkelig bu i fjellsiden. Tok av stien da den plutselig gikk rett nord, men mest sannsynlig gikk den bare rundt fjellsiden da jeg kom inn på en sti igjen under kraftlinja med samme type merking. Uansett var stien nesten umulig å se.
Kommentarer