Grindane m.m i silke og sol - og jubileum (23.03.2013)

Jeg manglet to topper på å runde 50% på Valdres pf 100-lista, og dessuten hadde jeg 499 registrerte turer på peakbook. Grindane hadde jeg lenge siklet på, og med dagens drømmevarsel var turmålet bestemt - selv om det var litt småkaldt til mars å være (-22 i Reinli om morgenen.)

Klokka 9.20 var jeg igang i skisporet oppover Stakstebakkene, og svingte snart av på et scooterspor som kortet ned distansen opp mot Grindetjernet. Sola varmet i den kjølige lufta, og for første gang i vinter kunne jeg gå i trøya, og med oppbretta ermer. Ved Grindetjernet tok jeg meg en lang og god rast i sola, forlot skisporet, og satte kursen oppover mot skardet i nordvest. Nydelig pudder omtrent hele veien, faktisk litt for mye her og der, så det ble litt tungt å tråkke seg oppover.

Oppe i skardet var det noe trekk, og straks ble det kjølig. Jeg satte igjen skiene, og gikk på de knallharde vindblåste snøskavlene, som dannet en trapp, bratt oppover mot vesttoppen. Drøyt 3t hadde jeg brukt opp hit - noe mer enn forventet, men i dag spilte tiden ingen rolle. Grindane tok seg veldig fint ut herfra!

Nede i skaret igjen, der sekken sto, krysset jeg så et gjerde, og la i vei med fellene oppover i pudderet mot Grindane. Helt utrolig forskjell på disse to fjellsidene; den ene skavlete og knallhard, og den andre badet i mykt pudder.

Oppe på platået nord for Grindane blåste det litt, og jeg ble minnet om temperaturen. Flott utsikt på toppen i alle retninger, som forventet. Lista mi var halvveis komplettert nå, og med en passende flott topp, syntes jeg.

© Ole-Petter Andersen

Jeg skled ned og over Storenibb i nord, og fikk brukbart utsyn over Vangsmjøsa. Så var det behagelig nedkjøring til sekken i skaret, før jeg skled lett ned til Grindetjernet. Her tok jeg meg en lang og god rast, og fant ut at jeg ville feire 50%-oppnåelsen med en liten topp til; Smådalsfjellet.

Gikk på blå smurning en liten stund, før entusiasmen dalte, og jeg gjorde knefall for feller igjen. Da kunne jeg gå direkte opp til nordvesttoppen på Smådalsfjellet, før jeg plukket med meg hovedtoppen i kveldssol. Gilafjellet var spesielt fint fra denne vinkelen!

Lett retur ventet meg ned til skisporene, og videre ned til bilen. Gps-batteriet gikk tomt på slutten, så de siste 3 km er tegnet inn for hånd.

Den største spenningen nå var om låsene på Sharanen var frosset, for da ville jeg slite. Heldigvis var de ikke det!

8,5 t på tur.

© Ole-Petter Andersen

Skitur