25.5 km fjellskitur på Haukelifjell (25.11.2023)
Geschrieben von josokbakke (Ole-Johann Jøsokbakke)
| Tourcharakter | Tourenskilauf |
|---|---|
| Tourlänge | 7h 58min |
| Entfernung | 25,1km |
| Höhenmeter | 877m |
| GPS |
|
| Besuche anderer PBE | Haukeliseter Fjellstue (986m) | 25.11.2023 |
|---|---|---|
| Ulevå p-plass ved E134 (975m) | 25.11.2023 |
Nydelig tur!
Målet var Sandfloegga 1721 moh.
Snudde ca 5 km fra toppen.
Ville ikke risikere å mørkne ute.
Det skulle bli bra vær på lørdagen og jeg ville utnytte muligheten til å starte skisesongen på fjellet med en ny kommunetopp! Valget falt på Sandfloegga.
Selv om det var uvær og kolonnekjøring over Haukeli, så tok jeg sjansen på at værmeldingen stemte. Værvinduet var kort, allerede på søndag var det meldt mer snø. Så det var en sjanse å ta.
Lisbeth kjørte stasjonsvognen til julebord på Verdens Ende, så jeg leide bil i Drammen, og reiste til fjells etter jobben på fredag. Det var kolonnekjøring, så jeg måtte vente litt inne i Vågslidtunellen på at kolonnen skulle starte, slik at jeg kunne kjøre de siste kilometerne frem til Haukeliseter fjellstue. Været var fint, men det blåste ganske friskt og veien var veldig isete.
Som oftest på slike korte turer bruker jeg å overnatte i bilen, men nå var jeg litt usikker på hvordan det var å sove i leiebilen, så jeg unnet meg den luksusen å ligge i en myk og god seng på Haukeliseter fjellstue.
Jeg stod opp tidlig på lørdags morgen, men med pakking og somling var klokken blitt over halv åtte før jeg kunne spenne på skiene og gå fra Ulevå p-plass ved E134 noen kilometer vest for Haukeliseter fjellstue. Det var mørkt, vinden var frisk og det føyket rundt ørene på meg. Nå var himmelen klar og det hadde begynt å gå fra silkesvart stjernehimmel og over i mørke blåtoner. Lyset er spesielt, og veldig fint rett før sola står opp.
På grunn av uværet som hadde vært med snø og kraftig vind, regnet jeg med at det var skredfare i bratt terreng og lesider. Pluss at jeg bokstavelig talt måtte se opp for skavlbrudd og potensielle utløpssoner for skred. Jeg så på Varsom at det var registrert en skredhendelse i det bratte terrenget rett ovenfor Haukeliseter fjellstue. I tillegg var det ikke bombesikre varsel for trygg is, så jeg måtte velge rute med omhu. Det vil si ikke over vann, og stort sett følge sommerstien på kartet. Dette gjorde sitt til at turen ble en del lenger enn den kunne ha blitt.
Jeg hadde satt på langfellene på mine Åsnes Nansen fjellski med telemarksbinding og labbet i vei oppover. Snøen var for det meste fast og fin å gå på med enkelte små innslag av knallhard skare og opptil 10 cm løssnø der den fikk være i le. Det grydde av dag, og etter hvert som solen steg oppover endret lyset seg. Dette er den fineste tiden på året sånn sett! Etter hvert fikk fjellene omkring et nydelig rødrosa skjær.
Det er mye terreng på denne turen så det var greit å bruke Norgeskart-appen på mobilen for å finne frem. Jeg hadde med kart og kompass også, men jeg må innrømme at det hadde vært vanskelig å finne frem i dårlig vær med lite sikt i dette landskapet!
Jeg byttet ikke til kortfeller på det høyeste punktet på stien før Mannevasstjønni slik jeg hadde planlagt. Til det syntes jeg at det var for kaldt og for mye vind til at jeg orket å stoppe. Det var greit å labbe av gårde og bremse farten i nedoverbakkene. Men tempoet ble deretter, og det hjalp ikke noe at det var 10 m/s motvind. Så det var tungt å gå!
Det var litt skuffende at det ble noen tapte høydemeter forbi Mannevatn. Stigningen i dalen oppover fra Mannevatn til Holmasjøen var jevn og fin og lett å gå. Jeg satte kursen videre på sommerstien som går på østsiden av Holmasjøen mot Hellevassbu. Neste gang jeg skal dit er vel isen trygg slik at jeg kan få en enklere og kortere rute rett over sjøen.
Nå var solen på sitt høyeste og jeg fant et sted som var noenlunde i ly slik at jeg fikk i meg litt nistemat og drikke. Det var faktisk mulig å kjenne at solen varmet litt. Solbærsaften var nesten blitt til slusj så jeg fikk hjernefrys momentant for hver gang jeg tok en slurk. Interessant opplevelse, men vondt!
Det er en spesiell følelse å gå alene rundt i dette øde landskapet uten et eneste spor etter mennesker. De eneste tegnene til liv var en rype som fløy av gårde og noen harespor.
Får skrive resten av turbeskrivelsen senere.
Fullførte turen våren 2024:
Benutzerkommentare