Synsnuten, Ræpeholåsen ... - Hol/Nore og Uvdal (17.09.2023)

Verken Erling eller jeg hadde tidligere kjørt innover Sæterdalen, så dette skulle bli en ny opplevelse for oss begge. Nye topper ville det da også bli, og turens hovedmål var Synsnuten (1272), med Ryltesteinbrotet (1282) og Ræpeholåsen (1324) som bonustopper underveis til og fra Synsnuten.

Vi kjørte helt til grusveiens ende hvor det var en ganske stor parkeringsplass litt vest for Ossjøen. Veien var i forholdsvis god stand, og bra var det, for den er 2 mil lang. På parkeringsplassen sto det flere biler da vi ankom. Mange av disse tilhørte trolig jegere. Vi vekslet noen ord med en kar som gikk samtidig med oss, og han skulle ut på rypejakt. I løpet av dagen hørte vi flere skudd i det fjerne.

Vandringen startet greit for oss, med gode stier hvor vi måtte over flere klopper og bruer. Den siste brua, hengebrua over den brusende Lågen, var av det litt mer spennende slaget.

Stien ble fulgt til vi var over tregrensa og den begynte å svinge i en litt annen retning enn vi hadde tenkt oss. Å gå i terrenget videre opp til Ryltesteinbrotet (1282) var nokså greit, men partiet derfra og ned mot Nedre Grottjønne var langt mer uryddig enn forventet. Her tok det tid å gå, og vi mistet nok begge motet en smule fram til vi hadde gått forbi Nedre Grottjønne. For derfra og videre oppover mot Synsnuten (1272) ble det i hvert fall noe bedre å gå, men også her var det partier med noe kratt og litt uveisomt terreng.

I et strålende høstvær og godt fornøyde nådde vi endelig Synsnuten (1272). Her fortjente vi virkelig en god pause med påfyll av energi til returen, som ville bli enda litt lengre.

For tilbaketuren gikk via Ræpeholåsen (1324) og dens nordtopp (1323), og så vestover til stien i Grotdalen. Fremdeles partier med litt ulendt terreng på denne etappen også, spesielt i de lavere områdene. Innimellom kjerr, kratt og myr, andre steder mer steinete. Underveis ble vi også gående litt opp og ned i landskapet, så høydemeterne ble langt flere enn hva vi kunne lese ut fra kartet.

Som vanlig etter flere timer med vandring i varierende terreng, var det en lettelse å komme inn på sti igjen. Så fra Grotdalen ble siste del av returen gått på sti mens sola sank stadig lavere ned i vest. På vei ned mot Lågen fikk vi med oss solnedgangen, og vi rakk fint tilbake til bilen innen skumringen hadde kommet altfor langt.

Kjøreturen hjemover gikk kjapt unna takket være mye trivelig prat i tillegg til en lattervekkende podcast som Erling spilte av i bilen. Lenge siden jeg har gapskrattet sånn i bil.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene