Lærdalseinaren m/flere fra Kvevasshytta - Lærdal/Ål (02.09.2023)

Erling og jeg hadde egentlig ikke snakket så mye om denne toppen Sørøst for Einarsvatnet (1709), men da han nevnte muligheten for å kjøre opp til Kvevasshytta, ble vi ganske kjapt enige om å prøve en tur dit hvis det ble greit vær en helg før vinteren. Første mulige helg hadde nokså gode værvarsler, så da satt vi plutselig i samme bil og rullet oppover Hallingdal en fredags ettermiddag. Målet denne dagen var Vassbygdi, hvor vi skulle overnatte.

Tidlig opp lørdag morgen for litt mer kjøring før turskoene kunne knytes. Etter å ha kjørt gjennom Lærdalstunnelen, fortsatte vi snart inn i Råsdalen for å ta fatt på fjellveien til Kvevasshytta. Og denne grusveien var sannelig et prosjekt i seg selv ...! Sånn i ettertid føles det som kjøreturen opp til Kvevasshytta var nesten like krevende som selve gåturen vi hadde. Maken til smal og bratt vei med så mange skarpe hårnålsvinger har ikke jeg kjørt før i hvert fall. Og veistandarden krever bil med forholdsvis god bakkeklaring. Biler som er lave oppunder bør absolutt ikke kjøre denne veien.

Omsider nådde vi den ganske store parkeringsplassen ved Kvevasshytta. Her sto det flere biler, og det viste seg etterpå at vi hadde parkert ved siden av bilen til "JoSo", som var på tur i samme område med "boven".

Erling og jeg siktet først mot turens hovedmål, som var toppen Sørøst for Einarsvatnet (1709). Underveis dit gikk vi over Barbrohaugen (1630) siden denne lå nokså midt i "løypa". Lunsjen tok vi i le for vinden bak noen store steiner like sørøst for Skavlevatnet.

I denne høyden er det mye stein, og lite stier. Men, helt i begynnelsen, fra Kvevasshytta og til vi var omtrent sør for Buahaugane (1566), fulgte vi en ganske tydelig sti. Denne svingte etter hvert i feil retning for oss, noe vi for så vidt hadde ventet. Etter dette var det mest stein som underlag, men også mindre områder med jord, gress og mose. Og noen få rester av snø, som vi gladelig benyttet.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Godt fornøyde unnet vi oss en god pause i sola på toppen Sørøst for Einarsvatnet (1709). Her fikk vi i oss noe mer mat og drikke mens vi prøvde å sette navn på det vi så omkring oss. Mest kjent var nok det vi så østover og i sørlig retning.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Sørøst for Einarsvatnet (1709) har to jevnhøye toppunkt. Så på returen ruslet vi først bortom det andre toppunktet, før vi satte kursen mot Lærdalseinaren (1715). Vi hadde på forhånd bestemt oss for å gå via sistnevnte topp da dette ikke var store omveien, og så fikk vi en litt annen vei tilbake. Og på denne etappen mellom dagens to 1700-meters topper, fikk vi en periode kanskje turens mest behagelige underlag. Over Skavlehaugane (1660) var det store områder med lite stein, som i stedet var erstattet med mose, gress og jord. Over dette høydedraget var det en drøm å gå. Jeg stakk oppom toppunktet her, mens Erling vandret like forbi på nordsiden.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Lærdalseinaren (1715) var nok turens flotteste topp. Her hadde det dessverre skyet over på grunn av et lavtrykk i vest, og sola var borte for godt resten av denne dagen. Fortsatt blå himmel østover, men i vest ble skydekket stadig lavere og tettere. Vi hadde ingen lang pause på denne toppen før vi satte kursen mot Kvevasshytta.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Første biten ned fra Lærdalseinaren (1715) hadde noen bratte partier som vi stort sett klarte å styre unna. Deretter gjennom Store Einarsbotn, hvor det var flere små vann. Så over et høydedrag og ned i Store Buasogen, der vi snart nådde anleggsveien. Derfra mest oppoverbakke siste stykket på denne veien til parkeringsplassen ved Kvevasshytta.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter at vi hadde byttet sko og tøy, ventet en lang kjøretur tilbake til Drammen. Jeg følte vel egentlig at bare vi kom oss ned i Råsdalen og bort på asfaltert vei i utløpet av denne dalen, ja da var mye gjort. Det var riktignok veldig mange mil igjen etter dette, men takket være godt selskap, gode veier og en stillegående elbil, gikk alle milene lekende lett.

Og en stor bonus under kjøreturen hjemover, var at vi rakk Burger King på Gol med et kvarters margin ...

Viser for øvrig til Erlings rapport fra samme tur her:
Lærdalseinaren og Buskeruds mest avsidesliggende fjelltopp