Fra Mesmogtinden til Svartdalspiggene (19.08.2023)
Written by Robert (Robert Rogne)
| Start point | Gjendebu (1,000m) |
|---|---|
| Endpoint | Gjendebu (1,000m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 14h 48min |
| Distance | 26.5km |
| Vertical meters | 2,381m |
| GPS |
|
| Ascents | Langedalstinden (2,204m) | 19.08.2023 |
|---|---|---|
| Midtre Langedalstinden (2,045m) | 19.08.2023 | |
| Søre Langedalstinden (2,030m) | 19.08.2023 | |
| Mesmogtinden (2,264m) | 19.08.2023 | |
| Midtre Svartdalspiggen (2,065m) | 19.08.2023 | |
| Nørdre Svartdalspiggen (2,137m) | 19.08.2023 | |
| Store Svartdalspiggen (2,174m) | 19.08.2023 | |
| Søre Svartdalspiggen (2,065m) | 19.08.2023 |
Så var helgen kommet da jeg tar med meg kollegaene i Uniconsult på topptur igjen og vi ankom Gjendebu fredag ettermiddag på tampen av et to-dagers værhull. Regnbyger og stusselig sommervær har gitt en radmager Norges-ferie for mange. Etter at ‘Hans’ kom, la Østlandet under vann og dro igjen, hadde vi håpet på noen dager med opphold. Det fikk vi riktignok også, men det varte bare torsdagen og fredagen, og når vi skulle på tur på lørdag hadde høytrykket forduftet og himmelen var igjen grå og regntung.
Ambisjonene var sedvanlig høye, målet var å plukke mest mulig av den nordlige delen av toppene som følger Svartdalen. Torfinnstindane hadde jeg besøkt tidligere, men ellers var samlingen ganske full av hull. Siden været var stusselig var det risiko for at turen måtte tilpasses etter hvert, men Mesmogtinden var uansett dagens soleklare gromtopp og den vi alle ønsket høyest. Tanken var opprinnelig å rusle inn i Svartdalen for å så skjære sørvestover opp på Svartdalsbreen som ligger nord for Mesmogtinden og komme inn på bandet mellom Langedalstind og Mesmogtinden. Så skulle vi bare plukke med oss mest mulig på veien mens vi tar oss nordover på ryggen over Svartdalspiggene. Men etter rådslaging kvelden i forveien ble vi enige om at det kunne være vel så lurt å heller runde Mesmogtinden og bruke breen sørøst for Mesmogtinden opp til Kvitskar. På den måten har vi mulighet for også å plukke med oss de to Kvitskartindene, dessuten så breen mindre bratt ut og vi kunne slippe litt taubruk og andre tidstyver på den opprinnelige planen. Vi holdt begge alternativene åpne enn så lenge.
Med det ambisjonsnivået var det ingen tid å miste. Frokost ble inntatt i soveposen i lavvoen og alle var klare til avmarsj 06:40, i god tid før de andre gjestene leet på øyelokk og summingen skulle starte i matsalen. Selv om vi fikk en kraftig skur akkurat når det var tid for å slå lens på morrakvisten hadde det nå roet seg litt og vi marsjerte av gårde i lett yr, samtlige i skalljakker og -bukser i vannavvisende kunstmaterialer. Vel, Marianne hadde nok strengt tatt dratt på seg oljehyre på beina, der skulle ikke en dråpe slippe inn! Vi holdt jevn fart over broer og klopp, gjennom søle og skau og hilste vennlig på de beitende kuene/oksene/kalvene som holder til i området rundt Gjendebu. Skravla går tett lenge, men etter litt tid tar vi fatt på motbakkene, drøyt fire hundre høydemeter på ca 1,7 kilometer som er en ganske seig stigning før vi kommer til munningen av Svartdalen, så opp bakkene her er det ganske stille i snakketøyet (men desto mer pusting). Her flater det ut ganske mye og vi får et slags første inntrykk av Mesmogtinden, selv om mesteparten av fjellet er gjemt i en grå graut som henger over alle toppene.
Én time har vi brukt opp hit, og vi er godt i rute foreløpig. Vi forsøker å ta noen bilder, men konstaterer at mange av de gode fotoobjektene har gjemt seg. Vi kjenner også at vinden har tatt seg opp her, det kommer noen isende antydninger til hva vi kanskje kan vente oss utover dagen! Innover i Svartdalen bærer det, og stien krysser elva, så her blir det steingåing. Eller -hopping. Og siden elva er stri og regnet har gjort steinene våte og glatte, så skjer det som kanskje var uunngåelig, vi får to fall. Oddbjørn deiser overende, men ser ut til å klare seg ganske bra. Ola lander dels på hofta og får en god smell, men hånda tar det meste av støyten. Det går heldigvis noenlunde bra, men hånda er lett forstuet og fungerer bare sånn brukbart gjennom dagen (og er ganske hoven etter turen). Ola er en tøffing og turer på videre, dette var jo «ingenting»!
Ved vannene på 1460 må vi ta en beslutning. Skal vi følge plan A og starte på motbakkene opp mot breen som leder til Langedalstinden, eller skal vi heller forsøke plan B, gå litt videre i dalen og deretter ta oss opp mot Kvitskar? Alle er enige om at det blir ruta mot Kvitskar, så da følger vi stien forbi vannet på 1490 før vi tar av i direkte sørlig retning. Her var elva enklere å krysse, mindre vann her. Før vi starter ordentlig på stigningene finner vi oss noe som minner om le bak en diger stein, der vi kan gjøre litt tekniske tilpasninger på bekledningen. Jeg har skiftet til stillongs i stiv kuling i høyden tidligere og nærmest fryst spent i hjel og det er noe jeg ikke har interesse av å gjøre igjen. Så da blir det på ‘Lang under’ allerede nå, selv om flere høydemeter står for tur. Vi tar også på klatreselene så slipper vi å styre med det senere. En ulltrøye, gode hansker, buff og lue kommer også frem. Samt litt mat og sjokolade. I dag blir det spising mens vi holder på, ingen dedikerte matpauser i dette været!
Det er lett å tas seg opp til brekanten, vi fulgte en morenerygg som lå lagom til og kom enkelt opp på høyresiden av breen (nordvest). Det så umiddelbart litt skummelt ut, for det var mye sva overrislet med vann, men så lenge vi holdt oss unna de bratteste svapartiene hadde vi godt grep. Etter tre og en halv time var det på med stegjern og frem med øksa. Breen er tilnærmet ren blåis, så vi venter med tau. Etter hvert som vi kommer oppover breen dukker det opp noen sporadiske tverrgående sprekker, noen av de er snøfylte. Disse går vi utenom, evt hopper over når de er smale. Først mot toppen av breen, de siste 40-50 meterne er det snø på breen. Her sonderer vi grundig med økser og staver og sikrer oss at det ikke ligger noen lumske svarte hull som bare venter på å sende oss inn i evigheten. Det går veldig fint og snaut elleve er vi i Kvitskar på 1900 moh og tar av oss stegjern igjen. Litt mer mat og en veldig kort diskusjon: Skal vi plukke med oss de to Kvitskartindene, eller ikke? Det er unison enighet om at det kanskje kunne vært en aktuell problemstilling på en finværsdag. I dag er det all grunn til å heller prioritere de øvrige toppene, vi vet for lite om hvor krevende resten av ruta blir. Regn og vind gjør tinderangling ganske annerledes enn tørt føre, så da ble det slik.
Ruta nordover oppover Mesmogtinden gir seg ganske selv, man forsøker hele veien å finne enkleste rutevalg. Det er mye klyving her og flere mindre crux på vei oppover, noen enklere enn de andre. Vi har notert oss at det skal være to ‘trekanter’ på vei oppover her, altså litt mer krevende klyving, men om vi har lest kartet rett, så skal de ligge lengre opp på ryggen. Vår plan er nemlig å angripe Mesmogtinden fra sørvest, der det skal være noe enklere. Vi skal derfor bare følge denne ryggen oppover til vi kommer til den naturlige avstikkeren ut i siden og så følge omgåelsen i fjellets sørside. Overrasket blir vi derfor over at det er flere ‘saftige’ klyvehamre på vei oppover fjellsiden og vi registrerer at noen omgåelse ut i venstresiden i hvert fall ikke er aktuell her, det er stupbratt. Vel, så må det være litt lengre opp, vi skal jo tross alt litt over 2000 moh før det skal være et hyllesystem vi kan følge.
Klyvingen går heldigvis veldig fint. Vi tar det med ro og passer på å finne gode tak til hender og føtter og oppe på 2020 moh finner vi hylla til venstre. Det passet egentlig veldig fint, for videre oppover så veien vrien ut! Så da følger vi omgåelsen ut til vest. Hyllesystemet går slakt nedover og innen vi har kommet bort til snøfeltet som ligger i flanken under banket mellom Mesmogtinden og Langedalstinden har vi tapt ca 50 høydemeter. Nå som er nede i siden her, er planen å plukke med oss de to småtoppene sør for Langedalstinden først. Det betyr å forsere snøfonna i denne flanken. Vi kjenner litt på snøen og konstaterer at dette må være mulig å gå på uten å bruke stegjern! Vi drar for sikkerhets skyld frem øksene og gir litt generelle instrukser på håndtering av øks for å stoppe et eventuelt fall med utglidning på snøen. Snøfonna er ganske bratt, stedvis over tretti grader, så en utglidning vil gi god fart nedover. Vi sparker gode steg som alle kan bruke og vi slipper greit unna uhell her. Mot slutten av snøflanken følger vi snøen oppover ryggen mot Midtre Langedalstinden og like før toppen kan vi hoppe ‘i land’ og legge fra oss øksene. De vil komme til nytte på returen. Så er det bare å spasere opp de siste tretti høydemeterne til toppen og hilse på dagens første varde! Herlig å være på Norges tak igjen!
Snaut halv ett nådde vi dagens første topp, og mindre enn ti minutter senere hadde vi vært på besøk hos topp nummer to også, Søre Langedalstinden. Disse ligger som to toppunkter med et beskjedent skar imellom på samme platå. Marianne klarte faktisk å finne en gjenglemt jerven-duk i kamo-farger som lå her oppe, delvis hullspist av ravner, og plukket med seg den med hjem. Utsikten er ingenting å skrive hjem om, så vi returnerer til Midtre og henter sekkene og deretter turer vi ned til øksene ved kanten av snøflanken. Så er det bare å følge sporene våre tilbake til andre siden igjen. Vi trår varsomt og konsentrert og kommer oss også denne gangen trygt over på andre siden uten å tøyse det til. Neste utfordring blir nå komme seg opp på sadelen mellom Mesmogtinden og Langedalstinden. Hadde kanskje vært enklere om vi hadde sett noe, men å stampe rundt i graut er ikke bare-bare, så da blir vi veldig avhengige av å henge på GPS’en og sammenfatte det vi ser med et kartutsnitt. Rutevalget på kartet er ikke detaljert nok, det sier bare en strek noenlunde rett opp flanken. Vi sonderer derimot grundig her for å finne enkleste rute opp. Det er vått og sleipt, men ved å søke finner vi brukbare veivalg. Flanken er løs og ganske bratt, og vi er i ettertid egentlig veldig glade for at vi bare behøvde å finne vei opp her. Plan A hadde ført med seg et behov for å gå både opp og ned denne flanken for å ta de to sørtoppene, og det slapp vi ved å ta oss opp via Kvitskar.
Halv to er vi atter på ryggen og nå er det gromtoppen Mesmogtinden som står for tur. Denne har vi gledet oss til i hele dag. Vinden hyler over ryggen og vi går med hette over hjelmen, men regnet har heldigvis gitt seg litt. Det betyr ikke at det er tørt, tåka har med seg luftfuktighet nok, men det er i det minste én ting mindre å plages med. Siden vi vet at vi bare skal opp på toppen og ned igjen samme vei, finner vi en liten plass med litt le hvor vi kan legge igjen sekker. Vi spiser litt mer mat og gjør klar for bestigningen. Klatreselene fylles med isenkram og slynger, og jeg tar seksti-meteren på skulderen, trygg på at den gule trekanten helt sikkert vil være ganske rød under dagens forhold, og at sikring vil være nødvendig. Det er spredt varding oppover og veien gir seg også her ganske naturlig. Enkelte steder foreslår vardingen omgåelser ut til høyre (sør-øst), men det ser like greit ut rett på (dessuten mer artig).
Det var da forunderlig så enkle disse klyvepunktene skulle være da? Jeg tok meg i å tenke at vi må da snart ha passert den gule trekanten og så langt var jo dette veldig greit? Men så, på drøyt 2200 moh var det et opptak som var litt mer krevende. Glatt, mye løst og ganske lange tak. Jeg sonderte grundig, fant noen punkter å dra meg opp etter og kom over kanten, men skjønte raskt at dette nok ikke var for alle. Jeg ordnet derfor med tausikring slik at de andre også kom trygt over denne kanten, som egentlig bare var ett enkelt opptak. Hadde det vært ett eneste feste til for fot eller hånd, så hadde den vært helt uproblematisk! Oddbjørn hadde funnet seg en egen vei opp, han fulgte vardene ned i sør-øst og lokaliserte en annen rute, men anbefalte de andre å gå min vei da den trolig var greiere.
Etter dette punktet var det klart at tauet hadde gjort nytten, så jeg kveilet det sammen og la det fra meg og fulgte de andre til topps. Snaut halv tre var vi på toppen, det ble ca tre kvarter fra bandet til topps. Her var det god stemning, vi klarte gromtoppen, og varden fikk kjærlig omgang. Dessverre var det også her lite med utsikt å nyte, så vi ble ikke lenge her heller. Men et obligatorisk vardebilde fikk vi nå! Oddbjørn, som delvis hadde fulgt vardene opp forbi klatrepunktet, hadde lokalisert det enkleste opptaket til topps, en markert renne opp fra sør-øst-siden. Når vi tok oss ned den veien der, slapp vi å bruke tauet ned igjen. Så da var det bare å følge veien ned igjen samme vei, over våte sva, lavkledte steiner, mosedotter og en sporadisk rullestein. Sekkene var enkle å finne, så da var det bare å ta pakning på, og starte på ruta videre mot Langedalstinden.
Ingen store problemer opp her, det er stort sett fast og fint fjell, delvis sva men lite problematisk. Vi var forundret over at det i enkelte renner stakk snø opp fra Svartdalsbreen, som faktisk rekker nesten helt opp til toppkrona på Langedalstinden. Noen nevnte mulighetene for å ta de rennene nedover på ski – ikke noe for meg! Ca halv fire var vi på toppen. Langedalstinden har en ganske stor toppkrone, særlig til ‘tind’ å være, det var i hvert fall vårt inntrykk der oppe i tåka. Det var nesten vanskelig å se hva som var det høyeste punktet, og det var også flere varder. Vi krysset nå i hvert fall over hele toppen før vi startet nedstigningen mot Svartdalsryggen. Hele to hundre høydemeter ned til skaret, men så skulle vi heldigvis ikke like mye oppover igjen på andre siden! Fremdeles var det krevende å se hvilken vei vi skulle, tåka var skikkelig forrædersk. Igjen måtte vi stole på GPS og kart for å finne løsningen. Når jeg var sikker på at vi skulle være i skaret når som helst ble vi lurt av tåka igjen, det som så ut som tåke og fritt fall viste seg å være breen og snø som lå i skaret mot Søre Svartdalspigg. Dermed var vi altså kommet oss helt ned og vi kunne begynne på selve traversen av Svartdalspiggene.
Ryggen starter med Søre, en enkel bestigning fra sør, drøyt 60 høydemeter opp fra bandet. Kvart over fire på denne toppen, dagens femte bestigning. Nå begynner moroa for alvor. Jeg digger ryggtraverser, men det er klart de er enda artigere om man faktisk ser noe! Her var det riktig så fin klyving. Mye svartlav og det medfører glatt føre når det er vått, men vi klarte oss ganske bra likevel. Vi holdt oss stort sett oppe på ryggen. Oddbjørn ledet an, og ikke så innmari lenge etter at vi passerte toppunktet på ryggen (en beskjeden topp som ble forbigått uten videre seremoni) endte ryggen brått i et mindre stup. Da ble det behov for å gå litt tilbake og trekke ned i vestsiden på noen hyllegallerier litt nede i siden. Disse galleriene fulgte vi bortover en stund og dernest opp på ryggen igjen. Så åpnet det seg plutselig et lite vindu i skylaget og vi fikk både en antydning av hva som ventet (hammeren til Store) og et tilbakeblikk på Midtre der ryggen plutselig tok slutt.
Videre mot Store var vi igjen litt usikre på hvor omgåelsen av Store skulle starte. Denne toppen har en drøy klatrehammer fra sør som omgås nede i vestsiden. Tåka hadde returnert for å skape vanskeligheter og vi var igjen avhengig av å finne spor etter tidligere bestigninger. Enkelte steder var det enklere å finne tydeligere tråkk enn andre steder så vi jobbet oss jevnt og trutt bortover siden. Tidvis kunne jeg ane skyggen av hammeren oppe i tåka og skjønte at det måtte være videre bortover før vi skulle svinge oppover mot øst igjen. Jeg hadde imidlertid lest kartet litt utydelig og tolket omgåelsen som at vi skulle komme ut igjen på ryggen mye nærmere Nordre Pigg, mens Oddbjørn var fast bestemt på at ruta burde gått oppover tidligere. Spor ledet oss imidlertid fortsatt videre nordover i vestflanken mens vi gradvis vant høyde. Så plutselig hører vi et hyl bak oss og Marianne har sklidd på det glatte underlaget. Ikke mange sekundene etterpå kommer det en nesten like intens lyd og Hanne har sklidd ut i nøyaktig samme området. Oddbjørn skynder seg for å se hvordan det gikk, og det var tydeligvis mest en skikkelig støkk. Marianne fikk seg nok likevel en liten smell, blåmerket på skulderen viser tydelig det nå i ettertid. Hanne klarte seg heldigvis helt fint. Denne glatte overraskelsen setter imidlertid Marianne litt tilbake som trenger å roe tempoet litt ned mens hun samler seg. Skikkelig guffent med sånne utglidninger, heldigvis skjedde det på et sted hvor det ikke var altfor eksponert. Men det er typisk at sånt skjer nede i fjellsiden og ikke oppe på selve ryggen.
Ikke lenge etter dette, finner vi enda tydeligere merker etter gamle vandrere og det bærer relativt greit oppover til ryggen igjen. Når vi kommer opp på ryggen er vi litt usikre på hvor langt det er til toppen, så Oddbjørn og Marianne slår seg ned for å ta en liten pust mens vi andre orienterer oss litt. Så viser det seg at vi faktisk har kommet opp like ved toppunktet. Henrykt og oppglødd oppmuntrer jeg de to med at vi jo er på toppen og at det bare er å rusle bort femti meter til varden. Da finner de nye krefter og blir med bort til varden. Så viser det seg at det faktisk er nærmere to hundre meter, det var nok en avlang toppkrone med flere luretopper, men det er umulig å se i tåka. Vi kommer oss nå bort alle sammen til gromvarden og plukker med oss det høyeste fjellet på ryggen, rett etter at klokka har blitt seks. Knallbra, alle er med fortsatt! Nå står bare én topp igjen, Nordre Svartdalspiggen. Målet hadde egentlig vært å være på Nordre klokka seks, jeg hadde estimert ca to timer ned til Gjendebu og middag klokka åtte. Nå var vi på Store, klokka var drøyt seks og vi skjønte at vi ville bli litt forsinket. What else is new?
Ryggen bærer videre mot Nordre. Her har det vært mange vandrere, Store er en topp som ofte har blitt plukket av folk som har fulgt T-merkingen til Nordre, siden ruta videre er enkel. Det er først videre fra Store at vanskelighetene dukker opp. Ruta er således enkel å følge, selv om det er enkelte alternativer vi må velge mellom når vi skal finne veien opp igjen fra bunnpunktet mellom toppene og opp til Nordre. Enkelte varder viser vei, poenget er å finne enkleste renne opp til toppen fra vest. Så om man kommer andre veien fra Nordre, så må man finne en renne ned i vestsiden, ikke forsøke å gå rett sørover – det vil bare lede til et stup. Kvart på sju ankom vi dagens siste toppvarde og vi somlet ikke lenge her før vi startet nedstigningen mot Gjendebu. Vi trengte heller ikke gå særlig lenge nedover langs vardene før vi kom under tåka og kunne nyte utsynet nedover mot Gjende og østover mot nålene på Knutseggen. Deilig å kunne orientere seg igjen!
Herfra var det egentlig bare å bremse hele veien ned, følge vardene og stole på at veien fører til middagen. Høydemeterne gikk overraskende sakte nedover syntes vi! Beina begynte å bli ganske sure etter en lang dag med juling og jammen begynte det å dryppe litt igjen også. Det var nå bare å trosse på, ned skal vi uansett. Etter hvert dannet det seg to grupper på fire og tre som sammen fant veien ned. Først den lange T-merkede stien ned til munningen av Svartdalen der vi møtte på stien vi hadde benyttet tidligere mot Torfinnsbu. Der var vi kvart over åtte, men det er fremdeles drøyt fire hundre høydemeter til. Så når du tror du har kommet langt på vei, da begynner den virkelig bratte kneika! Lang historie kort: Lårene fikk kjørt seg grundig. Det var deilig å komme ned på flata i krattet igjen. Selv om det nå var blitt ordentlig gjørmete og vått var det nærmest saliggjørende for beina å få gå på flatmark igjen.
Ti over ni tråkket jeg inn over dørterskelen etter 14,5 timer på tur. Gjendebu hadde middagsbordet klart til oss, og en rask dusj og et klesskift skulle det nå også bli råd med! Sjelden har et fatøl smakt mer fortreffelig og skinkesteika og sjokoladepuddingen var også meget kjærkomment. Det ble nok en lang dag på tur med denne fantastiske gjengen her, som blir med på alt jeg drar dem med på! Selv om det ble lite utsikt og få fantastiske bilder denne gangen, fikk vi en super opplevelse. Alle ble med over alle toppene, og i ettertid viste det seg at de veivalgene vi tok var helt riktige. Vi ble skikkelig våte, noen skrubbsår og blåmerker ble det også, men det eneste som virkelig varer er minnene fra turen. Jeg lærte for lenge siden at det er først når du har opplevd skikkelig drittvær at du setter skikkelig pris på finværet. Så denne gangen har vi trosset både vind og regn, vi har blitt mange erfaringer rikere, og vi lover at vi skal takke grundig og ordentlig om vi kan få finvær igjen neste gang vi skal på tur!
User comments