Trakta (vesttoppen) (21.08.2023)

© Torleif Ahlsand

© Torleif Ahlsand

© Torleif Ahlsand

© Torleif Ahlsand

Trakta (også kalt Litlkorsnestind og Store Rørhoptind) er omtalt som Norges vanskeligste topp å bestige, noe som betyr at den har den vanskeligste letteste rute til topps. Man skal normalt ta slike påstander og utsagn med en klype salt, men jeg innrømmer at det gjorde at jeg var litt ekstra pirret på å forsøke å komme til topps på fjellet.
Jeg kom til Lofoten tre dager tidligere i det som betegnes som tidenes sommer i nord. Etter to flotte koseturer med kona på hhv Geitgaljen og Møysalen, var min favoritt fjell- og klatrepartner Øistein og jeg klare for å prøve oss på eventyr på Trakta. Og et eventyr ble det. Vi brukte Øisteins jolle fra Austnesfjorden og inn til Korsneset, hvor vi trodde vi fortøyde fornuftig med dregg og lang trosse med tanke på vår ankomst ved flo og mulig retur i fjære (mer om dette senere). Allerede ved synet av Trakta fra båten når vi rundet Rultenmassivet og Rørhoptindane fikk jeg en følelse av at vi var på vei inn i Mordor, og min sympati for Frodo steg etterhvert som vi nærmet oss dette mektige og litt skremmende fjellet.

Både Øistein og jeg er litt "old-school", og foretrekker å gå på tur uten å lese om den på forhånd. Turbeskrivelser, kartstudier, og tips fra tidligere bestigninger holder vi oss stort sett unna. Litt av moroa med slike turer er å vurdere terrenget underveis, diskutere alternativer, og så prøve seg frem i ukjent lende uten merking eller stier. Det blir litt mer eventyr og spenning på den måten synes vi begge. Og eventyr ble det. Allerede etter få meter på vei inn mot Mordor begynte det.
Første timen var preget av baksing i tett vegetasjon med buskas og bregneblader som rakk oss til brysthøyde, og som dekket enhver mulighet til å se hvor og på hva vi satte føttene. Noen ganger satt vi foten i et gjørmehull, noen ganger på runde glatte steiner, eller glatt mose. Jeg kom i etterkant over en turbeskrivelse av Endre Myrdal Olsen fra 2016, og han beskriver det ganske presist:
"Et sted der du bare skulle ønske du hadde machete. Videre venter rullesteiner, tettvokste trær, mygg, sva, snø, bre, en uhyggelig dal, uoversiktelig terreng, klatring på mose, løse steiner, kvasse og supereksponerte egger og et crux på 5+". Men i motsetning til Endre og hans turkamerat valgte Øsietin og jeg en litt lurere vei opp til ryggen der klatringen begynte. Vi gikk på høyre side av elven opp Kjernadalen og via noen eksponerte sva opp retning St. Trolltind kom vi oss opp på breen. Denne fulgte vi rett opp til en stor, dyp, mørk, våt og dyster renne som ikke fristet. Vi dro derfor opp mot høyre igjen langs noen ramper og gallerier og rundet mot venstre når vi nærmet oss ryggen og snart kunne se retning Trollryggen og Geitgaljen.

Det var på tide å finne frem tau, og vi klatret og kløv greit opp til første pinnakkel. Der oppdaget vi et rapellfeste av gammel årgang. Søkket vi måtte ned var 15-20m dypt og neppe mer enn 3m bredt. Vel nede gikk vi litt frem og tilbake for å vurdere hvilken vei vi skulle ta opp på andre siden, uten å finne et åpenbart valg. Vi valgte til slutt å prøve en variant som startet ca 50m ned mot venstre. Et bra valg viste det seg, selvom det føltes bratt, vått, sleipt og løst der vi brøyta oss opp mot bedre og lysere forhold.

Videre mot toppen var det en blanding av klyving, lett og eksponert klatring og noe litt mer vrient (inkl cruxet via et litt fuktig dieder). Vi trodde gjentatte ganger at vi var over utfordringene og at toppunktet var rett ved. Men det fortsatte og fortsatte, og først etter ca 5 timer var vi endelig oppe. Vi nøt utsikten og de ville omgivelsene en kort halvtime før vi måtte vende snuten nedover. Turen opp hadde gitt oss enn viss respekt for forholdene og de utfordringene som vi forstod også ville kreve diverse timer for å komme trygt ned igjen til båten.

Vi noterte 3 rapellfester på vei opp, og brukte disse på vei ned til vi igjen stod i skaret på nedsiden av første pinnakkel. Herfra rappellerte vi ned skaret i motsatt retning (mot vest) av der vi valgte å klatre opp noen timer tidligere. Etter 50m rapell og litt traversering mot høyre var vi endelig tilbake der vi hadde lagt igjen sekker med mat og tursko. Vi tok en ny kort pause for å fylle på litt energi, og stålsatte oss for mer klyving og baksing tilbake til båten.

På vei opp hadde vi observert en mulig nedfart på høyre side av svaene etter breen. Svaene vi hadde gått opp var tidvis eksponert, og det fristet å prøve en annen variant ned. Vi dro derfor over mot høyre når vi forlot breen og rundet innunder foten av Trakta. Også her var det sva og rennende vann, men vi fant gode løsninger og etter det bratteste partiet krysset elven igjen og karret oss tilbake til den siden av Kjernadalen hvor vi gikk opp den første delen av turen. Denne delen av turen kan enklest beskrives med ett ord: Kjip!
Vi var slitne, det begynte å regne, det var umulig å se hvor vi satte føttene pga tett vegetasjon, det var bratt, vått og glatt. Men vi karret oss ned uten brukne ankler eller alvorlige skader. Skrubbsår og opprispa bein er en billig pris å betale for en slik tur. Etter 8t+ var vi endelig tilbake til sjøkanten. Og der lå jolla til Øistein pent plassert godt oppå land. Så mye for vår godt planlagte fortøyning med retur i fjære!

Så hvordan oppsummerer man en slik tur? Jeg tror kanskje noe langs følgende: "Et spennende og kult eventyr som jeg ser tilbake på med et stort smil og tilfredshet, men neppe noe jeg vil anbefale vanlige turgåere". Kommer neppe til å gjenta denne turen mange ganger .